Peter Molinari: «Wonderous Afternoon» (album, 2023)

Peter Molinari er en britisk artist som har latt seg inspirer av mye av musikken som dukket opp på 60-tallet. På sitt nye album, «Wonderous Afternoon», hans sjuende så langt, har han med stort hell dukket ned i soulmusikkens magiske univers. 

Lydbildet, som er fylt med store mengder velvillige blåsere og nydelige harmonier, er så friskt og tiltalende at absolutt alle låtene tilføres store mengder vitalitet og overskudd. Sagt med andre ord; «Wonderous Afternoon» er et album er vanskelig ikke å falle pladask for.  

Med sin forankring i soulmusikken som dukket opp på 60-tallet, sklir ofte tankene, med den største selvfølgelighet, også over til artister som for eksempel Dexys Midnight Runners, Paul Weller, Southside Johnny og Syl Sylvain, når «Wonderous Afternoon» svever rundt i rommet. 

De sterkeste låtene er muligens «Only When I Love», «Rolling Dice» (med en lett psykedelisk tilnærming), «Cezanne, Cezanne» og «Love Is Just a Word», men her er det bare å kjøre på, for dette er et album fylt med så så mye myk og deilig melodikraft at humøret hos lytteren stiger for hver gjennomlytting.  

John Vincent III – «Songs For The Canyon» (album, 2023) 

Amerikanske John Vincent III sitt andre album, «Songs For The Canyon», er en klassisk «grower» – en plate som trenger litt tid før den setter inn støtet. Vincent III er det mange vil klassifisere som en klassisk singer-songwriter med blikket rettet mot musikkmiljøet som oppstod i og rundt Laurel Canyon på 70-tallet der særlig artister som James Taylor, Carole King, Joni Mitchell og Jackson Browne muligens kan ha vært inspirasjonskilder til «Songs For The Canyon». Mitchell ga som kjent ut klassikeren «Ladies of the Canyon» i 1970. 

Fordi Vincent III har en forkjærlighet for tangenter, går rett som det er også tankene til flere av platene Elton John ga ut til og med «Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy». For akkurat som Elton, har Vincent III evnen til å lage melodiøs musikk der elementer av pop dukker opp i miksen. 

At de 12 låtene på plata stort sett holder høy klasse, skyldes i stor grad en aldeles nydelig  produksjon der både store og små detaljer får skinne i takt med Vincent III praktfulle stemme. En produksjon tryllet fram av Vincent lll i samarbeid med et stjernelag bestående av blant andre Tom Elmhirst (Adele, David Bowie), Tony Berg (boygenius, Phoebe Bridgers, Taylor Swift), Ryan Hadlock (The Lumineers, Brandi Carlile) og Jonathan Gilbert (Mt. Joy, Pete Yorn). 

Som sagt; alle låtene kryper før eller senere under huden, men om man vil begynne med de mest umiddelbare, er «Highway Woman», «Bluebird Singing», «I Lit A Fire» og That’s Just What It Is, Babe» fire svært egnede kandidater.  

No-No Boy: «Empire Electric» (album, 2023)

Julian Saporiti aka No-No Boy vokste opp i Nashville med vietnamesiske foreldre som forlot Vietnam under Vietnam-krigen. «Empire Electric» er hans tredje og beste album så langt. Et album som befinner seg i krysningspunktet pop og americana, og der bruk av strykere og inspirasjon fra østlige strøk, tilfører musikken en litt annerledes og eksotisk musikalsk opplevelse. 

«Empire Electric» er produsert av Saporiti og hans kone og samarbeidspartner, Emilia Halvorsen Saporiti, som også bidrar på vokal på flere av låtene. Lydbildet er både varmt og lett eksperimenterende, og Sampori går ikke av veien for å ta i bruk alt fra harper, synth, strykere, banjo, koto, lap-steel og guzheng. Ved hjelp av fiffig bruk av elektronikk integreres også kvitrende fugler, rennende vann og andre lyder som befinner seg i våre omgivelse, inn i lydbildet. Tekstene veksler på fint vis mellom det melankolske og tilbakeskuende og det harmoniske og oppløftende.

Saporiti kan kunsten å lage sterke melodier det er lett å bli bestevenner med, noe «The Onion Kings Of Ontario!», «Nashville», «Little Monk» og «Sayonara» er med på understreke. Låter som kan minne om musikken til artister som Josh Rouse, Eels og Vampire Weekend. På sistnevte går det innledningsvis ganske rolig for seg, før tempoet på forbilledlig vis skrus opp sånn cirka midtveis i låta.

Rolige «Jakarta» der Saporiti, omgitt av mange fortryllende lyder, snakkesynger seg gjennom låta, har likhetstrekk med musikken Bruce Cockburn lager. «Nothing Left But You» og «Western Empress of Orient Sawmill», er to nydelige låter der både progresjonen i musikken og det oppfinnsomme lydbildet treffer blink.