Essensielle gitarplater (9): Hüsker Dü – «Warehouse: Songs and Stories» (1987)
Doble “Warehouse: Songs and Stories” (utgitt januar 1987) er kulminasjonen av Hüsker Düs rekke av fenomenale plater i løpet av snaue 2,5 år (!), fra doble «Zen Arcade» (juli 84), via “New Day Rising”, “Flip Your Wig” (begge 85) og “Candy Apple Grey” (86).
Siden Grant Hart gikk bort i 2017, er ethvert minihåp om en gjenforening ute; det synes passende å vie noen ord til denne klassikeren nå.
De fleste feinschmeckere (særlig de få som “var der”) vil utpeke “Zen Arcade” som det virkelig banebrytende albumet i Hüsker Düs diskografi. Og på sett og vis er det rett: ingen andre i verden bedrev denne ville blandingen av avant-garde, hardcorepunk og Dylan/Beatles/Byrds/Ramones-influerte låter i 1984.
Men “Warehouse..” er det kunstneriske høydepunktet, synes jeg, over 30 år seinere.
Hüsker Dü tilhører den ekslusive ligaen av band med (minst) to geniale og distinkte låtskrivere – som rommer The Beatles, The Clash, Big Star, Go-Betweens, Teenage Fanclub og noen få band til. På “Warehouse” er det omtrent annenhver Grant Hart/Bob Mould-låt.
De to skriver låter ganske ulikt: Harts låter er relativt direkte rock ‘n roll med ubetalelig fengende refrenger: som “You’re a Soldier”, “She’s a Woman and Now He is a Man”, “Too Much Spice” og metallfolk-valsen “She Floated Away”. Mould er mer introvert, og mer intellektuelt anlagt, om du vil: ofte kommer ikke refrenget før mot slutten av låta, tekstene er mer innovervendte og utforskende og akkordsekvensene inneholder flere overraskelser. Mould har vært svært produktiv, men aldri helt på nivået fra 1984-1987 siden, selv om alt han tok i fram til ca. 1993 var gull. Som med beatlene Paul, John og George 20 år tidligere, aner det meg at konkurransen mellom låtskriverne ga skjerpet kvalitet.
På «Warehouse..» er både Mould og Grant så skjerpet at låtene absolutt aldri går ut på dato. Det gir en jevnbyrdighet og en sjelden dynamikk, fordi de to er såpass forskjellige i utrykket, samtidig som Hüsker Dü-soundet kler låtene opp på en måte som er unik for akkurat dette bandet. Jeg blir rett og slett ALDRI lei gedigne sanger som “These Important Years”, “Ice Cold Ice”, “Could You be the One”, “Back from Somewhere”, «Charity, Chastity, Prudence and Hope» (for en låttittel!) og det som BURDE vært allemannseie, Harts magisk-bråkete “You Can Live at Home Now” – en låt med en brutal anthem-kraft på linje med Won’t Get Fooled Again, Helter Skelter eller Sweet Jane. Det er en utrolig variasjon her, konstant gode melodier, hypereffektiv energi og smarte arrangementer.
Dette er poplåter forkledd som høyoktanrock, pakket inn i et hav av gitarer, der Moulds signatur, en Gibson Flying V koblet til flere forsterkere, droner supersonisk på flydurvis, under, over og gjennom lydbildet, støttet av Harts tynne trommer og Greg Nortons melodiske bass, med plass til en og annen synth-snutt innimellom. Moulds støyende gitarstil baner vei for seinere bråke-indieband som Pixies og Nirvana, og tar opp hansken fra punkpionérer som Ramones og Buzzcocks, men også powerpop som Cheap Trick. Riffingen hans er melodisk og «to the point» – det er verken tid til eller interesse for briefing eller unødige soloer, selv om han kan “spille fort” om det kreves.
Jeg pleier å sette på “Warehouse…” når jeg er alene hjemme, trenger litt ekstra energi og det er mulighet for ordentlig høyt volum. For meg er dette et av de helt store dobbeltalbumene, helt der oppe sammen med “White Album”, “Blonde on Blonde”, “London Calling” og “Exile on Main Street”. Antakelig har jeg hørt mer på “Warehouse..” enn noen av de andre.
Serien «Essensielle gitarplater»: Serien presenterer ultra-essensielle gitarplater og gitarister. Høyst subjektivt, men selvsagt handler det om plater alle elskere av moderne gitarmusikk bør eie.
Andre omtaler i denne serien:
Buddy Guy: «A Man and the Blues» (1968)
Otis Rush: «Right Place, Wrong Time» (1976)
The Smiths: » Hatful of Hollow» (1984)
Richard Thompson: «Rumor and Sigh» (1991)
Television: «Marquee Moon» (1977)
Velvet Underground: «White Light/White Heat» (1968)
Robert Johnson: «King of the Delta Blues Singers, vol. 1 + 2″ (1936/37 / 1961)
Neil Young: «Zuma» (1975)
