På søndag blir det en festkveld Operaen i Oslo med Sivert Høyem som for anledningen har med seg  tre kvinnelige gjesteartister. Popklikk har møtt mannen med den mørke røsten og de fine sangene.

Sivert Høyems konsert i Operaen på søndag blir en utvidet variant av solo-konseptet han har turnert med siden oktober i fjor. Under deler av konserten får han hjelp av Cato Salsa og Christer Knutsen, på henholdsvis gitar og piano.

-Jeg kommer til å spille nytt og gammelt solomateriale, en del kjent og noe relativt ukjent Madrugada-stoff. Fordi det er tre gjestevokalister blir det noen ganske spesielle cover-låter også. Blant annet kommer det en låt på norsk.

Priviligert og beæret

Hvem gjestene er vil ikke Sivert fortelle. Det skal være en overraskelse for de som kommer på konserten.

-Men jeg kan røpe at det dreier seg om tre av Norges mest profilerte, og etter min mening beste, kvinnelige artister. Og sånn sett kjenner jeg meg priviligert og beæret. Det blir en festkveld.

Sivert har hatt god tid til å forberede seg, og har spilt alene på større steder enn Operaen på denne turneen.

-Så akkurat det skremmer meg ikke. Når det er sagt er Oslo en spesiell by å spille i, mye kjentfolk og ekstra høye forventninger. Det er risikosport å stå på scene og  sånn skal det være.

For Sivert har det vært viktig at turneen tilfører noe nytt og gir ham et musikalsk kick. Han søker det intime og komfortable. Noe som er en av hovedårsakene til at han for første gang i karrieren reiser uten et band i ryggen.

– Jeg har helt bevisst nedskalert, jeg har lyst til å begynne et sted som oppleves 100 prosent lystbetont. At det føles komfortabelt og at det blir en intim og god stemning rundt konsertene. For meg fremstår denne turneen som den mest radikalt nye retningen jeg kunne valgt akkurat nå.  Jeg tror ikke jeg har kjent et sånt kick siden den første tiden i Madrugada. Det å stå alene på scenen er helt nytt for meg. Jeg føler at jeg tar litt av låtene tilbake i og med at det er jeg som har skrevet dem.

Forandring fryder

Da Sivert Høyem vokste opp drømte han om å bli rockegitarist. At han ofte gikk og trallet tenkte han ikke så mye over. Det var først da en av gutta i bandet fortalte Sivert at han syntes stemmen hans var fin, at Sivert rykket fram til mikrofonstativet. Et rykk som etter hvert sendte ham inn i rampelyset som frontfigur i Madrugada, et av Norges mest populære band gjennom tidene.

Etter at Madrugada ble oppløst i 2008, har Sivert gitt ut tre kritikerroste plater, «Moonlanding», «Long Slow Distance» og EP-en «Where Is My Moon?».

«Long Slow Distance» fra i 2011 er tidvis både mørk og utfordrende. Siverts behov for å utforske det han beskrev som et udefinerbart mørke, kom tydelig fram både i tekstene og det eksperimentelle lydbildet.

­- Jeg har ofte lyst til å gå litt i motsatt retning av det jeg gjorde forrige gang, svarer Sivert når Popklikk ber ham sammenligne «Long Slow Distance» med sin siste plate, «Where Is My Moon?».

– «Long Slow Distance» brukte jeg litt til å bearbeide ting som plaga meg, så da jeg begynte å skrive ny musikk igjen, var jeg litt ferdig med de tingene. Og sånn sett hadde nok «Long Slow Distance» en slags terapeutisk funksjon for meg. «Where Is My Moon?» preges nok av et litt mer harmonisk uttrykk og er mye enklere i formen. Veldig klassisk låtskriving. Jeg har for eksempel hørt mye på countrymusikk. George Jones, Jim Reeves. De folka der, forteller Sivert og flirer.

Et flir som drukner i et plutselig anfall fra den store espressomaskinen i kafeen, som så langt i intervjuet har holdt seg på matta.

– Det er nok ingenting på «Where Is My Moon?» som overrasker folk så veldig mye, men det er jo heller ikke noe poeng, fortsetter Sivert etter at maskinen har mottatt førstehjelp.

– Jeg er fremdeles veldig glad i emosjonell og umiddelbar musikk med røtter i klassisk rockmusikk. Tittellåta er veldig basic og beveger seg litt i Everly Brothers landskapet. Men det er viktig for meg å tilføre låtene et moderne preg. På enkelte låter har for eksempel bandet og jeg brukt litt av den kunnskapen vi fikk av å jobbe med støy på «Long Slow Distance».

Raptuser og grubling

Arbeidsmetoder er så mangt. Det finnes artister som i inspirerte øyeblikk klinker ut 10-12 låter i løpet av noen uker mens andre igjen smører matpakke og går på jobb året rundt.

– Jeg tenker på musikk hele tiden, er nesten litt redd for å slutte i frykt for at jeg kanskje ikke skal begynne å tenke på det igjen. Det er tross alt levebrødet mitt, svarer Sivert når Popklikk spør hva som utløser skaperevnen hos ham.

– Jeg kan ha raptuser der jeg får gjort utrolig mye i løpet av 14 dager. Men det ligger massevis av grubling og arbeid med uferdige ideer i forkant av raptusene. Jeg lager stort sett noe hver gang jeg setter meg ned for å jobbe. Det er ikke sånn at jeg kommer tilbake med en ferdig låt hver gang jeg har vært i øvingslokalet, men jeg har som regel med meg en skisse til et eller annet. Jeg er selvforsynt med kreativ kraft. Det er lyder og stemningen som gjør at det kommer musikk.

På spørsmål om det er lettere å skape når man er i en emosjonell boble, må Sivert tenke seg om litt før han svarer.     

– Som musiker og låtskriver handler det i stor grad for meg om å lage musikk basert på det som skjer i livet uansett hva det måtte være. Om det er de store emosjonelle hendelsene som det blir musikk av vet jeg egentlig ikke. For meg handler det nok mest om å være tilstede hele tiden, og at det er jobben min.

Avslutter Sivert Høyem som på søndag står på Operascenen på jakt etter et musikalsk kick.

Neste uke kan du lese om Sivert musikalske favoritter på Popklikk.