«Menneskene i Popklikk-redaksjonen har så mye livsvisdom og gått på så mange smeller at det ville være direkte koko ikke å lytte når de endelig åpner kjeften», sa en av våre lesere da hen prøvde å få i gang en samtale med fyren i den lokale kebab-sjappa sånn cirka klokken 03:30 forrige lørdag morgen.

Noe vi kan stille oss bak. Det finnes vel knapt en redaksjon i universet som gang på gang har tryna så totalt som oss, men likevel har lyktes med å våkne opp med Lazarus skrevet i panna.

Neida, vi er ikke udødelig, vi skal akkurat som deg, kjære leser, trekke vårt siste sukk en eller annen gang i fremtiden. Vi skal daue, legge på røret, vandre inn i evigheten, vandre ut av evigheten, kysse Beatrice, dra til de evige jaktmarker, kjøre en avansert utgave av the big sleep eller bare rett og slett falle om å dø.

Med dette i både for- og bakhodet, er det viktig for oss å hjelpe folk flest til et bedre liv mens de vandrer rundt her på den blå planeten. Og hva kan da være bedre enn å gi noen gode råd, kall det gjerne veiledning, om hva som er absolutt obligatorisk å høre på av musikk før man dauer?

Absolutt ingenting, spør du oss. Om du hører på spillelista nederst i saken, hentet fra de 15 første anbefalingene våre, er vi overbevist om at du vil dø litt lykkeligere.

Om vi vet hva lykke er? Jada. Neida. Joda. Var Abraham en kamel?

Før du hører på spillelista nederst i saken, kan du lese noen utdrag fra anmeldelsene. Ønsker du å nyte hele sulamitten, kan du klikke her.

Thåström: «Skebokvarnsv. 209»

Da jeg for noen år siden skulle kåre tiårets beste album gikk «Skebokvarnsv. 209» av med seieren. Noe som, for å bruke en av mine døtres terminologier, var et pippienkelt valg. Jeg var nemlig aldri i tvil. Hadde jeg hatt hovedfag i Thåströms samlede, hadde jeg garantert vektlagt mannens evne til å treffe tidsånden. Det hersker nemlig liten tvil om at Thåström gjennom band som Ebba Grön, Imperiet og egen solokarriere, har truffet en nerve i den nordiske folkesjelen.

Gun Club: «Miami»

Jeffrey Lee Pierce var foruten å være leder av Blondies fanclub i L.A, også frontfigur i det ekstremt tøffe kultbandet Gun Club. Et band som tidlig på 80-tallet ga ut et par album som satte dype spor i en ung kropp som akkurat hadde løsrevet seg fra Leo Sayer, Elton John og 10cc. På låter som «Carry Home», «Like Calling Up Thunder» og «A Devil In The Woods» treffer Gun Club blink.

Squeeze: «East Side Story»

Britiske Squeeze sitt fjerde album, «East Side Story», en av 80-tallets beste pop-plater. Et uhyre undervurdert album som fortjener din oppmerksomhet mer enn du aner. At uoppnåelige låter som «In Quintessence», «Tempted», «Piccadilly», «Woman’s World», «Is That Love» og «Labelled With Love», befinner seg på ett og samme album er nesten ubegripelig.

Eldkvarn: «Limbo»

«Limbo» er en plate om trygler om å bli hørt. Måten Plura med vemod og innlevelse synger om savn, anger og kjærlighetens mange valører, er tidvis så hudløs og utleverende at det er umulig ikke å bli berørt. Skulle du være i tvil er det bare å høre på «Som om du var här»,«Nådens hand» og «Huvudet högt».

Cat Stevens: «Teaser and the Firecat»

Etter en drøy halvtime er du ferdig med «Teaser and the Firecat». Og du setter den på igjen, og igjen, og igjen. Av en eller annen grunn ble vinylen hos min eldste venn aldri leirbålaktig etter at rundetider på 33 1⁄3 truet med å slite ut anlegget.

Robert Forster: «The Evangelist»

Selv om smerten, vemodet og sorgen sitter i forsetet albumet igjennom, er «The Evangelist» en eneste stor opptur. En musikalsk maktdemonstrasjon der eksistensielle problemstillinger med røtter i virkeligheten, slår beina under samlebåndsmentaliteten som i alt for stor grad dominerer i dagens tidvis overfladiske musikkunivers. «The Evangelist» er noe så sjeldent som et popalbum med både kropp og sjel. Et album som rører meg på en måte kun stor kunst makter.

Prefab Sprout: «Let’s Change The World With Music»

Låtene på «Let’s Change The World With Music», som best kan beskrives som en salig blanding av soul, pop og gospel, er så forførende, iørefallende og eksplisitt prefabsprout’ske at svimmelheten nesten tar overhånd.

Jarvis Cocker: «Jarvis»

Måten Jarvis kombinerer det kommersielle og storslåtte med det mørke og merkverdige, er sjelden vare i dagens musikkunivers. På «Jarvis» hopper Cocker frem og tilbake mellom 60- og 70-tallet. Et tidvis mektig lydbilde á la Phil Spector/Jack Nietzsche kombineres med små doser glam- og punkrock. Jarvis’ gamle helt Scott Walker lusker selvfølgelig rundt i flere av låtene.

The Only Ones: «The Only Ones»

Britiske The Only Ones selvtittulerte debutalbum fra 1978 er definitivt et album man må ha om musikkpolitiet skulle ta turen innom. En klassiker som dessverre aldri nådde ut til et stort publikum, selv om kritikere verden over har rost albumet opp i skyene. Setter du pris på en salig miks av punk, powerpop, rock og psykedelia der de gode melodiene ofte spiller hovedrollen, er det bare å hente fram ørene.

Pernice Brothers: « Live A Little»

Pernice Brothers vanvittige evne til å lage stilfull pop med bøttevis av power, gjør at det nesten er umulig for lytteren ikke å bli berørt og meget, meget glad. Spør du Popklikk er Joe Pernice en musikalsk helt som fortjener langt flere lyttere enn han har i dag. «Live A Little» er fylt til randen av knakende gode melodier som sakte men sikkert lister seg inn i lytterens hjerne der de bygger rede og slår seg til ro.

I Am Kloot: «Sky At Night»

«Sky At Night» er fylt med majestetisk pop i britisk innpakning. Foruten å trylle fram deilige melodier ikledd nydelige arrangementer, lager mannen bak alle låtene, frontfigur John Harold Arnold Bramwell, tekster som trykker på så vel de intellektuelle som de følelsesladede knappene i lytterens hode.

The Replacements: «All Shook Down»

«All Shook Down» står like fjellstøtt den dag i dag. «Sadly Beautiful», med John Cale (han, ja!) på fiolin, er fremdeles en usedvanlig vakker låt, mens «Merry Go Around», «One Wink At The Time», «Nobody», «When It Began», «Attitude» og «Torture», er så fengende og deilig skranglete at det kan virke som om sola aldri gikk ned og tiden har stått stille.

The Jam: «All Mods Con»

Kombinasjonen av rolige låter som «English Rose» og «Fly» og Wellers krasse tekster, satte en helt ny standard som ble fulgt opp på bandets tre siste album. «To Be Someone (Didn’t We Have A Nice Time)», «Mr Clean», «’A’ Bomb In Wardour Street» og «Down In The Tube Station At Midnight» er definitivt blant Wellers beste.

The Mountain Goats: «Get Lonely»

På «Get Lonely» har John Darnielle, låtskriver og høvding i The Mountain Goats, flyttet inn i et nærmiljø der stillheten og ensomheten sloss om oppmerksomheten. Han bedriver eksistensiell skyggeboksing. Han slår ikke hardt, men presisjonen og timingen er imponerende.

Säkert!: «Säkert!»

Denne skiva er underbar. Rett og slett knallbra pop. Og tekstene? Bevare meg vel. De går på hendene albumet igjennom. Den svenske dialekten og måten Annika Norlin (også kjent fra Hallo Saferide) kaster ordene veggimellom, gjør meg mer enn bare glad. Tidvis kommer også lykken marsjerende, faktisk.