Plateanmeldelse: Nick Cave & Warren Ellis – «Carnage» (album, 2021)

I 1993 kom et av Nick Caves beste album det tiåret, «Let Love In». På det albumet debuterte Warren Ellis som fiolinist og assosiert medlem av backingbandet The Bad Seeds. Alle som har sett Nick Cave det siste tiåret vet at Ellis nå er en uunnværlig del av det eminente live-bandet- en fargeklatt både visuelt og intrumentalt.

Det er derfor kanskje ikke så overraskende at Cave lager et album som duo med Ellis – «Carnage» ble sluppet plutselig og overraskende 26. februar. Begge to er kreditert som låtskrivere her, og de spiller alt selv, med noen få gjesteopptredener fra korister. Duoen har benyttet pandemi-tiden godt, det er det ingen tvil om.

I den grad dette skiller seg fra vanlige Cave-plater, må det være at flesteparten av låtene er trommeløse og mer “atmosfæriske” i instrumenteringen, men heller ikke dette lydbildet er spesielt fremmed for hva Cave har drevet med det siste tiåret, særlig på album som det dypt personlige «Ghosteen».

Vi får den harde, kantete og ganske melodiløse varianten av Cave-låter i åpningen «Hand of God» og neste låt, «Old Time», men så åpner det seg gradvis opp fra tittelåta, med det forløsende «it’s only love»-frasen i refrenget, og utover.

For den som er mest glad i den melodiøse enden av Cave-materialet er det masse å hente her – aller vakrest er kanskje «Abuquerque», som reflekterer over den tidsåndsriktige frustrasjonen over at vi ikke kommer oss dit vi hadde tenkt. Før det har vi mektige «White Elephant», med smått politiske overtoner og et refreng som messer på i mektig gospelrock, med dertil massivt kor, om «the kingdom in the sky». Det kan minne om Spiritualized på sitt mest intense, men også Stones’ «Salt of the Earth».

Som vanlig er Caves tekster spekket med bibelske referanser, og han bruker dem som effektiv bildelegging i sin dramatiske palett. Jeg aldri helt har fått tak på hvor han vil med alle de religiøse metaforene, men som kunstnerisk uttrykk er det overbevisende når vår mann maner bildene fram med sin mest maniske intensitet.

Plata ebber ut i det melodiøse hjørnet, og det er få som overgår Nick Cave i kunsten styggvakker melankoli, som demonstreres mektig og vakkert på de siste tre-fire låtene her  – at tiden vi er inne i ber på sine knær om et slikt album passer jo da veldig godt.