Okai, så virka’n litt klin kokos, den godeste Alice Cooper, da han herjet som verst på 70-tallet med digre ringer under øya og boaslange rundt halsen.
Men at budskapet nådde fram er det ingen tvil om. Selv tilbrakte jeg et par-tre sommerferier på 70-tallet med å digge Alice-klassikere som «Elected», «No More Mr. Nice Guy», «I’m Eighteen», «Under My Wheels», «Be My Lover» og «Schools Out», de to førstnevnte fra bestselgeren «Billion Dollar Babies». Jeg tror nesten alle kompisene mine hadde «Greatest Hits»-skiva hans fra 1974.
Da jeg her forleden trakk fram vinylversjonen av nettopp «Billion Dollar Babies», ble jeg så positivt overrasket at hjernen min febrilsk begynte å sende meg minnekort fra min forgyllede fortid.
Jeg hadde nemlig helt glemt at Alice Cooper, som for mange assosieres med shockrock/hardrock, først og fremst lagde tradisjonelle rockalbum med bøttevis av gode melodier. Veien fra Alice til Cheap Trick og New York Dolls, som ganske snart tok over, var med andre ord relativt kort.
Fordi Alice Cooper var alle foreldres golfspillende skrekk, hjalp det ikke akkurat at han lot giljotinen kappe av seg hodet i tide og utide da bandet reiste rundt med The Billion Dollar Baby Tour. Jeg husker godt at han skremte vettet av en hel foreldregenerasjon på en måte som fikk kompisene mine og meg til å glise fra øre til øre. Tanken på at kombinasjonen av horror-effekter og fet musikk traff tidsånden og skolegårdene med en kraft som fikk tensingkor verden rundt til å skjelve i skjørtene, gjorde oss bare enda blidere.
Når det er sagt.
Om ikke Alice Cooper og vennene hans hadde blitt tatt under vingene av Bob Ezrin, ville bandet neppe nådd opp i mengden av rockband som herjet i USA tidlig på 70-tallet. Alice hadde med andre ord en aldri så liten dose griseflaks da han traff mannen som senere i karrieren ga seg i kast med Pink Floyds «The Wall».
Eller kanskje det var den godeste Bob som hadde flaksen til grisen da han møtte Vincent Damon Furnier aka Alice Cooper i Detroit sånn cirka 1970?
At Alice fylte 73 år i går er nesten uvirkelig. Er det virkelig så lenge siden kompisene mine og jeg slang oss på Tomahawk-syklene og raste ned til Ulvøya en vakker sommmerdag med sekken full av «Sølvpilen», «Tarzan», «Fantomet», «Shoot», «Goal» og «Præriebladet»?
Døtte dæven som tiden flyr, Alice! Takk skal du ha og grattis med gårsdagen!
Hallo Hooray Let the show begin!
