Plateanmeldelse: Real Estate – «The Main Thing» (album, 2020)

Real Estate har vært høyt på favorittlista til denne anmelderen siden deres selvtitulerte debut kom ut i 2009, en ganske beskjeden plate med forstadsmarinerte indie-låter der de unge gutta åpenbart slektet mye på sine helter i Yo La Tengo.

Med «Days» fra 2011 var et mer fullendt lydbilde på gang og de mer umiddelbart catchy låtene flere. Siden den gang har Real Estate sluppet to plater til og for hver av dem utviklet et stadig mer pregfullt lydbilde og låter med lenger holdbarhet, kan vi kanskje si.

«The Main Thing» er altså bandets femte langspiller, og det er fortsatt indie-pop av den relativt lavmælte sorten Real Estate gir ut, med jangly gitarer, småskeive tekster og iørefallende melodier.

Samtidig er dette en mer variert plate enn tidligere, det er åpenbart at den relativt ferske gitaristen Julian Lynch får utfolde seg mer her enn på «In Mind» fra 2017. Bandet gikk tilbake til produsenten fra gjennombruddet «Days» på «The Main Thing», men det betyr ikke at de ser tilbake til tidligere bragder. Lydbildet denne gangen er klarere, rikere og har mer dybde.

Dette skyldes nok også at kvaliteten på låtskrivingen til frontmann Martin Courtney har beveget seg et hakk eller to opp. Der de tidligere kunne ha en tendens til å «mette» låtene med lag av småskurrete gitarer og Courtneys vokal lå litt tilbake i miksen, gir Real Estate nå instrumentene og sangen mer luft.

Hør bare på nydelige «You» der bassist Alex Bleeker briljerer med sine sedvanlige bassganger, Courtney synger med mer tyngde enn før og gitarist Lynch strør frisk gitar over det hele. Det er også et fint preg av tangenter, keyboard og synther som krydrer de i hovedsak gitar-baserte låtene. Åpningslåta «Friday» er et godt eksempel, der det under et småstøvete teppe av elektroniske lyder sakte bygges opp en drivende fin fem-minutters pop-låt.

På rytmiske «Paper Cup» mikser bandet strykere og 70-talls softrock-gitar med stort hell. Dette er første gang bandet har tatt folk utenfra inn i studio og gjestevokalisten Amelia Meath fra Sylvan Esso er med på å prege det som kanskje er Popklikks foreløpige favoritt.

«Gone» og «Shallow Sun» er mer atmosfæriske «slow-burnere», mens «November» og tittelkuttet er platas to mest jangly numre. Begge låtene kunne fint passet inn på bandets tidligere plater, ikke minst «Atlas» fra 2014, så det er ikke noen stor transformasjon vi hører med «The Main Thing», men heller enn utvikling som åpenbart kan gi bandet ny energi i årene som kommer.

Martin Courtney har også snakket om tvilen som kom snikende før plata skulle spilles inn: Kan man drive med musikk i disse dager og hva er egentlig meningen med dette når verden ser ut til å endevendes på så mange måter? Svaret er åpenbart at det er mening i det, for musikken kan ha som effekt både å la oss drømme bort, men også å åpne for nye erfaringer og refleksjoner om verden og menneskene rundt oss.

«Falling Down» driver fram denne erkjennelsen med en tekst om å drømme seg bort, om helt konkrete kroppslige erfaringer og minnet om en tid vi aldri får tilbake. Alt dette og mer til i et helt fantastisk fint kammerpop-nummer med strøken gitar på toppen. En annen låt som lodder dypere er Lynch sin første komposisjon for bandet, «Also A But». Dette er nydelig drømmepop av den tidløse sorten hvor en anelse skurr og dramatikk gis mer spillerom enn på typiske gitarpop-album.

«The Main Thing» er fort Real Estates beste og det i en allerede imponerende katalog. Tidligere laget de kanskje det mange vil kalle en form for «breezy» sommer-musikk, denne siste plata er åpenbart for flere årstider. Jeg gleder meg til å dykke enda mer ned i den og la godlyden flomme. Kall det gjerne en oppfordring til å gi denne herlige plata en sjanse eller fire. For, selv om det på overflaten høres ukomplisert ut, så tjener den på en god del runder på platespilleren.