Retrokick: Shelagh McDonald – «The Shelagh McDonald album» (1970)/«Stargazer» (1971)
Alt som aldri ble – men som alltid er: Nick Drake, Sandy Denny og Shelagh McDonald.
Shelagh McDonald døde ikke, men var sporløst forsvunnet, borte fra offentligheten i over tretti år, inntil hun en dag leste om seg selv i avisen. Hun tok kontakt med journalisten for å avkrefte ryktene om sin død og andre fantasifulle teorier om hvor hun hadde tatt veien. For ingen visste hvor hun var. Hun hadde på det nærmeste forsvunnet fra jordens overflate.
Shelagh McDonald var en fri sjel, som sammen med ektemannen i årevis hadde streifet rundt i det skotske høylandet og levd enkelt. Svært enkelt. Hun hadde frosset mye, men ellers hadde det vært fint. Nå var mannen død og hun vendte tilbake til en ny verden med mobiltelefoner, internett og en meget engasjert gruppe med Shelagh-fans rundt om i det digitale rommet, som drøftet ulike teorier om hva som hadde skjedd. Mysteriet ble oppklart, sikkert også til noens skuffelse.
På slutten av sekstitallet reiste Shelagh McDonald og John Martyn fra Glasgow til London, og ble en del av hovedstadens monumentalt innflytelsesrike alternative folkemusikk-scene. Den første skiva hennes ble spilt inn med en gruppe musikere i løpet av noen sene studiotimer. Den fanger tidsbildet presist. Det perfekte i det uperfekte; rufsete, ustøtt og med små «naturlige» feil her og der. Innspillingen svinger i bølger av inspirert stemning. Det er lekent og livlig – og ikke helt ulikt Fairport Convention. Blant musikerne finner vi Pat Donaldson og Gerry Conway fra Sandy Dennys band; Fotheringay.
Det er ingen tvil om at Sandy Denny må ha vært en stor inspirasjonskilde, men McDonald synger en anelse mindre alvorstungt; jeg sanser mer av det skotske høylandet med sauer, steingjerder og mystiske steder langs elven. Som låtskriver står hun stødig på egne bein. Hun spiller flott kassegitar med ferdigheter i Bert Jansch tradisjonen. På den første plata er det både coverlåter og egne sanger. Det er de selvskrevne som er best. Åpningssporet «Mirage» har alle tiders underligste solo-parti, med et fantastisk «hva i all verden er det som skjer»-øyeblikk. Det høres ut som en elefant som tråkker gjennom et orgel! Et tråkkeorgel rett og slett. Men hvilken type elefant; den afrikanske eller indiske? Jeg heller mot den indiske.
Shelagh-platene er spilt inn i samme studio som Joe Boyd brukte til sine artister. Du vet; Nick Drake, John Martyn, Incredible String Band, Fairport Convention, Sandy Denny og Richard Thompson. Kilden er den samme for alle disse artistene. I tillegg har Robert Kirby, som skrev de nydelige orkesterarrangementene til Nick Drake – gjort det samme på den første skiva. «Ophelia Song» og «Peacock Lady» er strålende.
Andrealbumet «Stargazer» virker sikrere på eget uttrykk. Her er det bare egne sanger pluss en tradisjonell låt. Plata er stødigere på alle vis. Richard Thompson spiller gitar på et par sanger, men «Stargazer» er mindre band og mer piano- og akustiskbaserte låter. «Liz’s Song» er særlig flott. Tittellåta er fantastisk; episk og dramatisk med orkester og et stort kor. Den summerer opp Shelagh McDonalds potensial i en låt. Alt som kunne blitt. For suksessen så langt er av begrenset karakter. Bostedsadressen utvikles i retningen av det svært kummerlige, men hun fortsetter å skrive sanger til en tredje plate. Så. Etter dramatiske opplevelser som følge av en lsd-tripp med vedvarende hallusinasjoner, mister hun stemmen, setter seg på toget til Glasgow og begynner en vandring som fører henne langt inn i det skotske høylandet.
Det endte for så vidt bra. Da hun dukket opp igjen over tretti år senere, var hun forundret, men også veldig glad for at mange kjente til platene hun spilte inn for så lenge siden. Etter en periode med klimatisering til det nye milenniumet gjorde hun noen konserter – kanskje spilte hun inn nye sanger også, men trakk seg så tilbake av helsemessig grunner. Jeg håper hun har det bra, og at hun ikke fryser. Hun er vakker fremdeles, Shelagh. Alt som som aldri ble – men som alltid er.
