Plateanmeldelse: The Dream Syndicate – «How Did I Find Myself Here?» (album, 2017)
Det var en gang i det forrige århundret da amerikanske The Dream Syndicate laget plater som var gaver fra oven for oss som ikke hadde noe mot at rock ble spilt høyt, hardt og vilt, men likevel ikke fikset å høre på heavy metal eller tungrock eller hva man nå kalte kalte rockmusikk med forsterkere som gikk helt til elleve.
Da The Dream Syndicate dukket opp på rockklubben Ratz i Universitetsgata i Oslo i 1984, og serverte konsertversjonen av musikken vi hadde hørt på de to platene Days of Wine and Roses og Medicine Show, satte det en ny standard.
Jeg har i noen sammenhenger hevdet at de første minuttene med The Dream Syndicate på Ratz kunne ha vært løftet ut til bruk som målestokk for Rock, nærmest som «Meteren» som befinner seg i Paris. Det var rock spilt med den klassiske besetningen; bass, trommer og to gitarer, og det ble servert med en sjelden kombinasjon av autoritet og villskap.
The Dream Syndicate beveget seg gjennom en rekke besetninger i de 6-7 årene bandet varte, sanger/ gitarist Steve Wynn og trommeslager Dennis Duck var med hele veien til fjerdealbumet Ghost Stories i 1988. Da hadde bandet tatt sin overlegne fusjon av Velvet Underground, Quicksilver Messenger Service, Crazy Horse og Television til de større norske byene i flere runder, og pådro seg nesten et Norgesvenn-stempel.
Et livealbum dukket sogar opp med bandet avbildet foran en norsk stavkirke, fotografiet kom til ved en tilfeldighet da BEAT-fotograf Raymond Mosken snublet over bandet på sight-seeing under en turné.
Men på tampen av 1980-tallet var band-drømmen over for Steve Wynn. Han kom sterkt tilbake på egenhånd med albumet Kerosene Man. Jeg laget en TV-spesial om Steve for NRK på tidlig nittitall, og et par år senere overtalte jeg ham til å skrive sangen «That’s Why Wear Black» for den norske countryfolkduoen Somebody’s Darling.
Steve Wynn har fortsatt å komme tilbake til Norge, blant annet med bandet The Baseball Project, som teller to tidligere REM-medlemmer. Han har har også samarbeidet tett med Halden-regissøren Øystein Karlsen på den siste-sesongen av TV-serien Dag. Det finnes et eget vinylalbum med denne musikken, vel verdt å flagge ned for folk med sansen for Wynns «livsverk».
For åtte år siden var The Dream Syndicate tilbake som liveband, Wynn og Duck var med sammen med bassisten Mark Walton (som var med hele veien i Norge på 80-tallet også) og gitaristen Jason Victor. Sistnevnte ble oppdaget av Wynn i en platebutikk i New York, og er nå veteran også i Wynns soloband, The Miracle Three.
Bandet gjorde noen spredte spillinger i Norge, selvfølgelig var de innom Halden for en utendørs sommerkonsert. Ekkoet la seg ikke før inn i adventstida det året.
At bandets første album siden siden 1988, How Did I Find Myself Here? kom ut på kvalitets-labelen Anti- er bare en pekepinn på hvor bra denne plata er. Forventningene i internasjonal rockpresse var høye, og i engelske Uncut var det en stor The Dream Syndicate-sak.
Alle elementene som gjorde at vi elsket bandets originale plater, inkludert liveplatene, er på plass. Jason Victor tar steget opp som The Dream Syndicates beste gitarist, flere hakk over både Karl Precoda og Paul B. Cutler. Rytmeseksjonen Duck & Walton er like på plass som de var på 80-tallet. Steve Wynn har laget sangene som holder, åpneren, «Filter Me Through You», har kvalitetene som gjør at vi husker «Tell Me When It’s Over», «That’s What You Always Say», «Still Holding On To You» og «Merrittville».
Det er stor variasjon mellom sanger som «Glide», «80 West», «The Circle» og det elleve minutter lange tittelkuttet. Dog uten av det fires på intensiteten. «Like Mary» er et lite pustehull, en touch mer folk enn resten. Avsluttende «Kendra’s Dream» er laget i samarbeid med Kendra Smith, The Dream Syndicates originale bassist, ute av bandet etter det første albumet. Kendra synger som en mildere Nico. Med på plata er også keyboardisten Chris Cacavas, fra Green on Red. Han er kreditert som co-produsent sammen med bandet.
Foto: Bandets hjemmeside
