Plateanmeldelse: Michael Head & The Red Elastic Band – «Dear Scott» (album, 2022)
Når scouseren Michael Head, for andre gang på elleve år slipper ny musikk, er det nok en gang i samarbeid med bandet The Red Elastic Band. Og akkurat som ved forrige utgivelse, «Adios Senor Pussycat», overbeviser han og bandet stort.
At mye av musikken på «Dear Scott» har hentet inspirasjon fra to av Heads favorittband, The Byrds og Love, er helt etter boka, noe som innebærer at psykedeliske innslag og lyden av jinglejanglete gitarer, dukker opp både her og der på plata.
For de fleste er trolig Head mest kjent som frontfigur i Shack og The Pale Fountains, to glimrende band som som har gitt verdens mange deilige musikalske øyeblikk. Men Head er minst like god når han operer under eget navn.
Hvorvidt «Dear Scott» er like bra som «Adios Senor Pussycat», vil tiden vise, men det er ingen tvil om at Head nok en gang har truffet den berømte spikeren på hodet. Hovedårsaken til dette skyldes selvfølgelig først og fremst Heads unike evne til å lage svært iørefallende låter, men produksjonen til Bill Ryder-Jones må også tildeles en stor del av æren for at lydbildet og låtene er blitt så til de grader vellykkede. Et lydbilde der det foruten gitarer, bass, trommer og tangenter, suppleres med nydelige blåse- og strykearrangementer. På flere av låtene bys det dessuten på opptil flere musikalske taktskifter underveis, noe som igjen tilfører plata både variasjon og særpreg.
Tekstene på plata er så til de grader underholdende, tilbakeskuende og smarte, at flere av dem fremstår som små noveller med mange underfundige betrakninger og innfall. Tekstmessige snapshots som «Suddenly, I see the lights of your old man’s Fiat Amigo», «He’ll show you were Pacino lives» og «Looks a little like my Aunty Faye», trigger undertegnedes nysgjerrighet såpass at tekstene ikke får suse forbi sånn helt uten videre. At Heads fascinasjon for F. Scott Fitzgerald popper frem mellom linjene, er tittelen på plata, «Dear Scott», med på å understreke.
Kombinasjonen av nydelige melodilinjer, overtrufne tekster og en varm og detaljrik produksjon, gjør at «Dear Scott» allerede nå viser tegn på å være en tidløs klassiker der fortid og nåtid smelter sammen på perfekt vis. En fortid med røtter i den amerikanske vestkysten og livet i gatene i Liverpool, og en nåtid der disse inspirasjonskildene videreføres på forbilledlig vis.
Å lytte på «Dear Scott» anbefales med andre ord på det sterkeste, og selvom det fungerer best å høre plate i et langdrag, kan det neppe skade å smuglytte på musikalske perler som for eksempel «Kismet», «Broken Beauty», «American Kid», «Fluke» og «The Ten».
Foto: Michael Heads hjemmeside
