Plateanmeldelse: Angie McMahon – «Light, Dark, Light Again» (album, 2023)

Den australske singer-songwriteren Angie McMahon (fra Melbourne) er ute med sitt andre album med den beskrivende tittelen «Light, Dark, Light Again». Dette er den etterlengtede oppfølgeren til McMahons kritikerroste debutalbum «Salt» som kom i 2019.

Tittelen sier selvfølgelig alt om plata, spekket med stemninger som den er, både de som flyr høyt og de som holder seg lavt i terrenget. Livet er en berg- og dalbane, som en kjent boybandsanger sa en gang rundt år 2000.

Plata åpner med fine «Saturn Returning». Produksjonen minner umiddelbart om noe Fay Wildhagen kunne gjort, men etter hvert melder den sterke dynamikken seg og låten toner ut etter et nydelig støyparti. 

Alex O’Gorman og meritterte Brad Cook deler på produsentrollen på brorparten av skiva, mens Bonnie Knight har produsert «Music’s Coming In». Gorman har blant annet jobbet med Julia Jacklin, mens Cook tidligere har jobbet med navn som Snail Mail, Plains, Hurray For The Riff Raff og Fenne Lily.

Platas virkelige perle er glitrende «Letting Go». Låten åpner med gitarer a la brødrene Dessner («Sorrow» av The National), før den utvikler seg til en fengende poplåt. På tampen av låten roper McMahon gjentatte ganger i desperasjon: «It’s OK, make mistakes!». Og det høres veldig, veldig tøft ut! Litt av det samme grepet brukes på «Exploding».

Fine «Divine Fault Line» har vers som nikker til Roxy Musics «More Than This» før låten ruller over i et kledelig Lorde-land. Refrenget på «Mother Nature» forteller med all tydelighet at McMahon mener alvor med sitt engasjement, mens «Black Eye» er den låten som med størst tydelighet forteller noe om McMahons bakgrunn fra soulbandet The Fabric i unge år.

Angie McMahon har laget et luftig og modent album. Etter sigende skal McMahon ha vært redd for at plata skulle bli klein i all sin melankolske vellyd, men det skulle vise seg å være fullstendig grunnløst. For å si det med Stones: Angie, you’re beautiful.