I løpet av de neste dagene vil Popklikks skribenter presentere det de mener er årets beste plater. Antall album vil garantert variere, og utvalget vil ikke bli rangert. Det kommer først til å skje i midten av januar, da Popklikk-redaksjonen, tradisjon tro, kårer det vi mener er årets beste plater etter en spennende og svært interessant avstemning.

Første mann ut er Morten Solli aka Popklikk-Morten, som skriver om det han mener er årets 10 beste plater.

John Murry: «The Stars Are God’s Bullet Holes»

For av og til klikker det bare, og du skjønner med en gang at noe unikt er i gjære. «The Stars Are God’s Bullet Holes» er en sånn plate. En som umiddelbart forteller at det er noe helt spesielt i gjære. Musikk med en  dundrende sterk identitet og tiltrekningskraft. En sånn plate du kan vente på i årevis! Fra rytmeboksen (?) som setter i gang starteren med den geniale tittelen «Oscar Wilde (Came Here to Make Fun of You)» til avslutteren «You Don’t Miss Me» snakker vi indie-amerikana av høyeste klasse. Musikalsk slekter Murry også på andre litterært artister som Nick Cave, Lou Reed og Leonard Cohen, med en fot i stolte singer/songwriter-tradisjoner og en annen i utemmet indie-støy. Musikken varierer stort fra låt til låt – skrangle-amerikana er kanskje et greit begrep, og lydbildet er variert, spennende og uforutsigbart. I det ene øyeblikket, vare, såre folky ballader  i Van Zandt-land, i det neste, brutale utskeielser et sted mellom The Stooges og John Cale/Velvet Underground, og så, overraskelsen: en slentrende og sublim versjon av Duran Durans «Ordinary World».

Nick Cave & Warren Ellis: «Carnage» 

For den som er mest glad i den melodiøse enden av Cave-materialet er det masse å hente her – aller vakrest er kanskje «Abuquerque», som reflekterer over den tidsåndsriktige frustrasjonen over at vi ikke kommer oss dit vi hadde tenkt. Før det har vi mektige «White Elephant», med smått politiske overtoner og et refreng som messer på i mektig gospelrock, med dertil massivt kor, om «the kingdom in the sky». Det kan minne om Spiritualized på sitt mest intense, men også Stones’ «Salt of the Earth». Plata ebber ut i det melodiøse hjørnet, og det er få som overgår Nick Cave i kunsten styggvakker melankoli, som demonstreres mektig og vakkert på de siste tre-fire låtene her  – at tiden vi er inne i ber på sine knær om et slikt album passer jo da veldig godt.

Ducks Ltd.: «Modern Fiction»

Og Ducks Ltd. er ikke et band, men en duo – selv om det ikke akkurat høres sånn ut. Tom Mc Greevy (som synger) og Evan Lewis deler instrumentene mellom seg og får det til å høres ut som et uekte barn født av savnede The Go-Betweens, Shop Assistants og The La’s – noe sånt – men utstyrt med trommemaskin og et knippe elektriske 12-strengere. En sjelden gave for melodier med klister-effekt kombinert med selverklært kjærlighet for obskure eller i hvert fall litt ukjente jangle-pop-band fra åttitallet, er ofte en god oppskrift på lyttbar gitarpop. Det skal gjerne noe til for å begeistre denne anmelderen når den musikalske inspirasjonsgryta er såpass velkjent som dette, men «Modern Fiction» er et så tidløst stykke «indiegitarpop» at lysten til å stå imot kveles fra første takt. Hvis du liker musikk med melodi og gitarer, og ikke faller pladask for låter som «18 Cigarettes», «How Lonely are You» eller «Fit to Burst», bør du snarest konsultere nærmeste ørenesehals-lege. Ikke gå glipp av dette!

Shame: «Drunk Tank Pink»

Albumet er komplekst, søkende, massivt og overveldende. Det låter helt avsindig tøft! Intens og frenetisk tromming, melodisk og aggressiv bassing, allsidige, rytmiske og kantete gitarer overalt. Og ikke minst: En effektiv og hyppig bruk av høy allsang-koring, som jeg tror jeg knapt har hørt maken til før! Vokalist Charlie Steen er intim, snerrende og overbevisende – som en forvirret bastardsønn av Joe Strummer, Iggy Pop og Mark E. Smith – en av låtene gir den samme deilige følelsen av å varsle noe helt nytt som åpningslåta på The Clash-klassikeren «Combat rock», «Know your Rights». Lydbildet er nesten i overkant stort  – etter første lytting tenkte jeg at ambisjonene var større enn evnene. Men så: for hver lytting åpenbarer det seg detaljer i både lydbilde og låtstrukturer som løfter plata til nye nivåer. Etter noen runder melder den gode «Vil høre igjen NÅ»-følelsen seg markant. Det er alltid et godt tegn.

Valerie June: «The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers»

June kommer fra Memphis, Tennessee, og returnerte til soulmusikkens og rockens arnested for dette albumet, som er co-produsert med Jack Splash (Kendrick Lamar. bl.a). Hvilken plate det er blitt! Med sin særegne og langt fra toneperfekte stemme triller Valerie June ut den ene potensielle klassikeren etter den andre i en parademarsj av tidløs americana. I motsetning til mye som kan puttes i akkurat den bagen, er basisen her mer soul enn country – samtidig er det definitivt mer country her enn vi vanligvis hører fra unge afro-amerikanske artister, og det er lite her som slekter på moderne liste-R&B. Junes musikk er heller en lekker sammensmelting av hva amerikanerne kaller «appalachian» (ur-folkemusikken fra fjellene), folk, country og soul, med små islett av eksperimentell psykedelia, jazz og elektronika. Noen av låtene er som plukket fra 1960-tallets gylne soulkatalog, og til albumets kanskje fineste stund, «Call Me a Fool», har June faktisk fått med seg selveste souldronning, og Memphis-beboer, Carla Thomas. The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers» står fjellstøtt på egne bein som et tydelig tidsavtrykk fra 2021 – tidløst og moderne på samme tid, slik de beste platene ofte er.

Robert Plant & Alison Krauss: «Raise the Roof» 

Det er sagt mye om det slående ved hvordan to såpass ulike, og hver for seg gedigne, musikkpersonligheter som bluegrass-eminens og Grammy-grossist Alison Krauss og eks-skrikhals og rockelegende Robert Plant, kan finne sammen som duo. Egentlig handler det om noe av det enkleste, men samtidig vanskeligste og vakreste musikk kan by på: god smak og vokalharmonisk magi, utsøkt låtvalg og et backingband som presterer musisering på aller øverste hylle – la oss også legge til en produsent, T-bone Burnett, som evner å få noe helt eget og særpreget ut av disse unikumene. «Raise the Roof» er en moderne tidsreise som sveiper bredt, elegant og følsomt innom bluegrass, moderne alt-amerikana, folkemusikk fra fjellene (det amerikanerne ofte kaller «appalachian»), engelsk folkemusikk, funky New Orleans-rytmer, tradisjonell country, rockabilly og klassisk doowop-soul, for å nevne noe. En Hank Williams-låt av det ikke altfor kjente slaget ble det visst også plass til.

Pascal: «Fuck Like a Beast»

Pascal er ingen nykommere, men en passe lurvete låtende garasjerock-trio fra Gotland som har holdt på i 16 år. «Fuck Like a Beast» er deres sjette album – flere engelske låttitler, men fullsvenske tekster. Bandet pumper ut enkle, men dels monumentale, skitne låter som konstant er produsert med distortion-målerne i miksepulten på rødt nivå. Formelen er velkjent: såkalt naive, enkle tekster, fine melodier og brutalt lydbilde – veldig dyp bass, vrengt trommelyd, surfgitarer med mye ekko. Det er på grensen til primitivt, men du verden så effektivt! Og fordi selve låtene holder så høyt nivå, trengs ikke mer fiksfakseri. Da kan man skrive tekster om å danse til Prodigy og høre om og om igjen på «Fuck Like a Beast» (usikker på om det er en låt av W.A.S.P eller The Meteors de sikter til, men holder en knapp på det siste), som også er tittellåta her – en sekstitallsaktig melodi Håkan Hellström hadde drept for, men innpakningen er mer The Jesus & Mary Chain eller The Cramps.

Celeste: «Not Your Muse»

Celeste befinner seg i en sjangerkryssende blanding der noen historiens største stemmer, som Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Edith Piaf og Aretha Franklin, finner gjenklang i et moderne men tradisjonstungt sound som er like deler soul, jazz og smooth cafélounge-musikk, ispedd en aldri liten dash Adele og Amy Winehouse her og litt moderne crossover-R&B der. Hvorfor dette blir mer enn bakgrunnsmusikk skyldes to ting: høy låtkvalitet og en rett og slett vanvittig klangfull, god og interessant stemme. Celeste har dette sjeldne som hever de unike stemmene over de gode, en rik tekstur og varme som er hennes egen, selv om fraseringen er tungt inspirert særlig av nevnte Billie Holiday. Det bringer oss rett til platas kanskje aller sterkeste spor, «Strange», som faktisk kunne gått mer eller mindre rett inn på Holidays strykerflamberte, men såre svanesang, «Lady in Satin» (1958).

Iceage: «Seek Shelter»

Denne danske gjengen har overbevist før, men ikke med så stor kraft som på dette femte albumet. Og la det være sagt med en gang: Førstelåta her, «Shelter Song», glir rett inn på en god tredjeplass av låter med «Shelter» i tittelen, etter en viss Stones-låt og en syttitallsk Dylan-klassiker. Da har vi lagt lista høyt, men det kler dette monsteret av et rockealbum. Hardcore-pønkerne fra København har tatt mange steg siden den beintøffe debuten «New Brigade» i 2011, og «Beyondless» vitnet om store ambisjoner i 2018. «Seek Shelter» fullbyrder reisen til status som komplett rockeband i den absolutte elitedivisjonen. Elia Bender Rønnenfelt står nå fram som en hardbarket, moden rockevokalist med autoritet og særpreg. I kategorien tøff rock anno 2021 er dette et definitivt høydepunkt så langt fra disse kongene av Danmark. Jeg lover å blande plekter i corn flakes-en om ikke dette er en av årets 4-5 beste plater – minst!

Dry Cleaning: «New Long Leg»

Sør-London har mye å by på, åpenbart, i det som kan tendere til en ny bølge av skapende band som vil noe nytt. Dry Cleaning er en kvartett bestående av Nick Buxton (trommer), Lewis Maynard (bass), Tom Dowse (gitar) og vokalist/tekstforfatter Florence Shaw, og debutalbumet deres, «New Long Leg», er virkelig et fascinerende bekjentskap. Shaws smått absurde, intelligente og slående hverdagsobservasjoner blir stort sett deklamert  som den poesien de utgjør, mot et bakteppe av postpunk/indie-akkompagnement av det varierte slaget. Kjemien er god, annerledes og unik. Visst er det referanser, til artister og band som The Raincoats, Gang of Four, The Blue Aeroplanes og Patti Smith, men Shaws erkebritiske understatement-humoristiske tekster er virkelig noe for seg sjæl. Dry Cleaning er et strålende eksempel på at det fortsatt er mulig å drive med noe som kan kalles rock og samtidig tenke i nye baner.