Å velge ut de 20 beste norske platene fra 2021 har ikke vært lett. Det var langt lettere å konkludere med at det har vært et godt år for norsk musikk.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 20 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder.

En annen erkjennelse er at vi nok må høre på litt mer klassisk rock/punkrock det kommende året, der er jo tross alt der det begynte for de fleste i Popklikk-redaksjonen.

Ok, da kjører vi:

1. Kenneth Ishak: «Native Tongue» 

«Native Tongue» har truffet Popklikk-redaksjonen hardt. Dette er et stykke popmusikk av den intelligente sorten. Temaer og tekster er ikke av det overflatiske slaget man noen ganger forbinder med «pop». Lydmessig er det så vakkert konstruert at vi har å gjøre med en særdeles fin pop-plate. Resultatet er en av de beste platene her på berget i 2021. For «innsidere», er Kenneth Ishak nok mest kjent for kraftpopen til Beezewax som med ujevne mellomrom har gitt ut knallgode skiver med gitarbasert indie-pop. «Native Tongue» er mykere i kantene enn kraftpopen til Beezewax, med krystallklar produksjon og fine innslag av elektroniske elementer og pedal steel–gitar. Men, mest av alt slås jeg av Ishaks sedvanlige meloditeft, både i vokalfrasering og arrangementene. Det er kanskje ikke en «umiddelbar» plate som strømmer ut av høyttalerne eller hodetelefonene: sakte, men sikkert kryper disse åtte låtene under huden og fester seg. (Espen D.H.Olsen)

2. Frøkedal & Familien: «Flora»

Alle låtene på «Flora» holder så høyt nivå og å velge ut favoritter er nesten ikke mulig. Det er også et album med stor A dette, en helhet som jeg vil tro mange vil sette pris på å innta i et jafs.  Jeg kommer allikevel ikke utenom to låter som bør få en ekstra oppmerksomhet. I tittelsporet synger Frøkedal på norsk, for første gang på plate etter det vi kan huske. Det er en vispende folkpop-låt som smyger av gårde og under huden før du vet ordet av det. Rett og slett nydelig! I «Takedown» er Frøkedals melodi-frasering og vokal på sitt beste, godt understøttet av et band i storform, med ekko-koring og dempet instrumentering som underbygger det hele. «Flora» er  skogsindie av beste merke! Om albumet ble spilt inn i en hytte i skogen, vites ikke, men med ett bein i indie-rocken og det andre i folk-popen, evner Frøkedaluansett å skape assosiasjoner både til naturen vi omgir oss med og vår indre natur, med alle dens lengsler, motstridende følelser og vilje til liv. (EDHO)

3. Erlend Ropstad: «Da himmelen brant var alle hunder stille»

«Da himmelen brant var alle hunder stille» er en plate som består av både viltre rockere og nydelige og lett desperate ballader. Noe som tilfører plata både variasjon og pusterom. Produksjonen varierer fra det rå og rocka til det myke og vare. Åpningslåta, «En sang for en hund», er nesten litt rølpete; gitarene virrer fram og tilbake og trommene sitter som et skudd. Både stemmen til Ropstad og teksten er preget av desperasjon og flukt fra et eller annet. Litt sånn Thåström møter Dinosaur Jr. Desperasjonen som manifesterer seg både i lydbildet, tekstene og Ropstads uttrykksfulle og følsomme stemme, treffer så hardt at man som lytter får lyst til å bore seg enda dypere inn i Ropstads musikalske univers. Når man hører tekstene får man følelsen av at mye står på spill. Det handler om fortid og nåtid, om ting som brenner ned og aske som gløder. Det er både intenst og forløsende på en og samme tid. Etter 15 år i manesjen, har Erlend Ropstad klatret helt til toppen av haugen. Og akkurat det må vel kunne sies å være helt konge. (Espen A. Amundsen)

4. Tønes: «Thilda Bøes legat» 

På «Thilda Bøes legat» lykkes Tønes med å lage låter som er både underfundige, alvorlige, rørende, morsomme og folkelige. På tittellåta og «Spleiselag/Waldorfsalat», sendes tankene til en herlig miks av Oslolosen og artister som Bare Egil og Stein Torleif Bjella. Teksten på sistnevnte låt er så morsom, hysterisk, snål og sørgmodig at den fortjener å bli kjernepensum i norskfaget på videregående skole. Når en lett opphisset Tønes vrenger av seg at folk ikke kan lage Waldorfsalat, MEN SÅ LAGE DI LIGAVEL, er det på en og samme tid både svært latterfremkallende og en anelse trist. På «Genseren bag fram» utfordrer Tønes på elegant vis folks sviktende evne til å tolerere det som er litt annerledes eller skiller seg ut. Beskrivelsene av det tidvis mildt sagt spesielle persongalleriet er ubetalelig og hentet fra øverste hylle. «Thilda Bøes legat» er et skoleeksempel på hvordan gode tekster og velklingende melodier kan skape musikalsk magi på en enkel og effektiv måte. (EAA)

5. Ingvild Flottorp: «It Seems So Clear»

Platas 12 låter står alle godt på egne ben. Flere av dem, som for eksempel «(At Least I Got) To Stay Around», «I’ll Be Around» og «A Part of Me» (med Malin Pettersen), jages fremover på herlig vis av dyktige musikere og et luftige og sjarmerende lydbilde som tilfører låtene fin oppdrift. Andre låter tar seg tid til å stoppe og dvele litt ekstra rundt livets mange underfundigheter. Noe «The Last One», «Like You Used To Be» og «I Don’t Believe You Anymore» er herlige eksempler på. Når Nicolai Herwells vokal entrer rommet på sistnevnte låt, er det lett å bli litt ekstra lykkelig.Tematikken i tekstene dreier ofte rundt følgende problemstillinger: Should I stay or should I go? Vi snakker hjerte-smerte, men på en fin og jorda måte. La oss håpe at «It Seems So Clear» lager så store ringer i vannet at flest mulig får sjansen til å falle pladask for Ingvild Flottorps vidunderlige musikalske univers. For dette er musikk hentet fra den gjeveste hylla i platebutikken. (EAA)

6. The Switch: «Macca/Jawaka 2: Et rikt indre liv»

Der plata er på sitt mest tilgjengelige, høres innflytelsen fra gitarpopens formative tiår ganske godt. Det er ikke til å komme fra at The Beatles (og Macca!) og til dels 70-tallsk powerpop hviler tungt over spor som den svingende og dansbare «Backwards in Heels/Damenes tale» og ikke minst smått fantastiske «Backseat Brexit/Jonsoknatt», med et catchy refreng og akkurat passe tykkelse på gitarlyden.  Men, ikke uten at låten innledes med et litt sløyt instrumentalparti, så klart, som sakte bygges inn i en akustisk gitarmelodi. I det som vel må kalles albumets sentralspor – 13 minutter og 34 sekunder lange «Make a Move/Stein på stranden» – er det motsatt. Her får vi førstliflig kammer–pop som ender i et langt, jazzete instrumentalparti og nesten overveldende støy–pop. Albumet avsluttes med en ren a cappella-låt i «Apple of My Eye/Storm ved daggry» og den dvelende pianoballaden «Colours and Shapes/Gammel dagbok». Rett og slett helt nydelig musikk fra et av Norges aller beste pop-orkestre. (EDHO)

7. Gringo Bandido: «Chief Police»

På sitt første album på åtte år fyker Gringo Bandido rett inn i tetsjiktet av norsk rock. Låtene på «Chief Police» er fylt med så mye pondus, energi og spilleglede at det nesten ikke burde være mulig. Gringoenes innstilling til rockmusikk er nådeløs; her er det ikke plass til verken dilldall eller jåleri. Det gunnes på fra begynnelse til slutt – vi snakker full gass herfra til evigheten. At musikken rett som det er høres ut som en litt røff miks av Dr. Feelgood (minus munnspill), The Doors og Green On Red, er selvfølgelig både steintøft, oppløftende og inspirerende. «Chief Police» er plata alle som digger rockmusikk har ventet på, selvom de kanskje ikke vet det ennå. Om man begynner med en av årets beste norske låter, «Garden of Eden», er mye gjort, men alle låtene på plate fortjener både rød løper og konfetti. (EAA)

8. Needlepoint: «Walking Up That Valley»

Jeg likte den første plata veldig godt. Men jeg liker denne enda mer! Det virker som om Needlepoint har bedre tid. Jeg hører en avslappet og trygg lekenhet. Vi blir invitert inn til et hus som er fylt med musikk. Samspillet er fantastisk. Vokalen er høyere i miksen og Bjørn Klakegg synger sikrere, med myk og ærlig stemme. «Walking Up That Valley» er en samling flott komponerte låter som viderefører åpenheten fra debuten. Lydbildet er variert og instrumentene gir rom til hverandre. De puster sammen. Jeg liker det rurale fargespillet i instrumenteringen, med fløyte og fele, i tillegg til et nennsomt utvalg analoge klangbrett. Klakegg, Wallumrød, Hængsle og Olsen spiller med evne og nysgjerrighet. En integrert eleganse av samtidighet, i elegante skiftninger mellom tempo, farger og stemninger. (Eivind Sigurd Johansen)

9. Sivert Høyem: «Roses of Neurosis»

Der er også deilig å konstatere at Høyem for tiden oppholder seg i et musikalsk landskap der poputtrykket og vektleggingen av gode melodier står høyt i kurs. Høyems vokalprestasjoner er som alltid helt der oppe. På «Queen of My Heart» synger han med hele seg, og når han går opp et par hakk i refrenget for deretter å skru til enda et hakk, treffer han meg midt i sjela. På storslåtte og særdeles romslige «Run Away», går tankene både til George Harrisons «All Things Must Pass» og den mystisk vakre John Lennon-låta, «#9 Dream». Med «Roses of Neurosis» opplever jeg at Sivert Høyem har tatt nye musikalske steg. Steg som ikke revolusjonerer, men som har forløst en ny kraft i hans musikalske univers. For de fem nye låtene Høyem leverer er definitivt noe av det beste han har skapt så langt i karrieren. (EAA)

10. The Northern Belle: «The Woman in Me»

Sammenlignet med forgjengeren, er tempoet skrudd en anelse ned. Melodiene er fremdeles utsøkte, men langt mer dempede og subtile. Noe som kanskje kommer tydeligst frem på  «Chicago», der stemmene til Andreassen, Malin Pettersen, Ida Jenshus, Signe Marie Rustad, Mari Sandvær Kreken og Louien, vibrerer i kapp med hverandre. Omringet av et lydbilde fylt med hardingfele, kassegitarer og tangenter, er resultatet ren nytelse.  På «Only Stupid Kids Get Bored» har bandet valgt å samarbeide med gjengen i Orions Belte, noe som har resultert i et langt mer eksperimentelt lydbilde der kombinasjonen tung tromming, el-gitarer, synth, hardingfele, pedal steel og midi orchestra,  nailer alt som nailes kan. The Northern Belle har laget nok et album med stor så stor wow-faktor at det fortjener all den oppmerksomheten det kan få pluss litt til. En wow-faktor som i stor grad også skyldes viljen til å eksperimentere, dyktige medprodusenter, fantastiske musikere og gjesteartister og sist men ikke minst – låtskriverkunst fra øverste hylle. (EAA)

11. Kåre Indrehus: «Aleine på jorda»

Noe av det beste med Indrehus’ musikalske prosjekt, er hans evne til skille seg ut i mengden. Vi snakker særpreg med stor S. Tekstene, som i utgangspunktet er ganske triste og mørkredde, er krydret med mange intelligente, underfundige og lune innfall. Det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet av Indrehus sine beskrivelser av ensomhet, kjærlighetens pris og hverdagens mange traurige utfordringer. Musikalsk kan Indrehus rett som det er minne om en fin kombinasjon av Eels og Stein Torleif Bjella, tilsatt en ganske stor dose blå toner. Når det er sagt: Asbjørn Ribes og Maria Ingrid Vosgraff Moros vokale bidrag på henholdsvis «En fabel uten fasit» og «Det søte liv», tilfører helheten både variasjon og varme. Når stemmene til Ribe og Indrehus møtes, omhyllet av et vindskeivt lydbilde, oppstår det magi i mine ører. Alle låtene på plata berører meg. Det nakne lydbildet og de dvelende og melankolske tekstene maner fram en sår og tidvis lett desperat stemning. Men akkurat når det er i ferd med å tippe over drar Indrehus gardinene fra og slipper lyset til. (EAA)

12. Minor Majority: «The Universe Would Have To Adjust»

I det nydelige åpningssporet «The Fog Has Lifted», tror jeg det handler om det å slippe opp og tillate at folk vi er glade i går videre i livene sine, om det er et barn som er blitt voksen eller en kjæreste som har blitt en eks. Samtidig, og dette er noe av det jeg liker best med platen, tekstene er nydelige og slående, men også tvetydige. De antyder en følelse av noe, men som lytter kan jeg ikke være helt sikker på hva som menes. Slikt gir popmusikk lenger holdbarhetstid. «The Singer» er en akustisk perle der Angelskårs vokal styrer showet. Det samme kan man si om «Clouds Let Them Come, Rain Let It Fall». Dette er platas lengste låt, den strekker seg til fem minutter av den dvelende popen som Angelskår og co har gjort til sitt varemerke. Her bidrar Kristine Marie Aasvang (The Secret Sound of Dreamwalkers) med sterk bakgrunnsvokal. Den beste låten i denne samlingen? Jeg tror det. (EDHO)

13. Karen Jo Fields: «This Is No Time»

På sitt fjerde album lykkes Karen Jo Fields ualminnelig godt med å lage svært gode melodier og fengende refreng. Godt hjulpet av Tobias Flottorp Helzers luftige og lekre produksjon, der Fields’ besnærende stemme ligger så langt framme i lydbildet at man nesten kan kjenne pusten hennes, drives låtene framover av en deilig miks av gitarer, trommer, bass, synth og piano. Fields, som har skrevet alle låtene selv, forteller i presseskrivet at hun synger om avmakt og å miste kontrollen, om familie, røtter og vennskap, om chille sommervibber, løsrivelse, forelskelse og mye, mye mer. Det vi på godt norsk kaller levd liv. Og hun gjør det med både troverdighet og innlevelse. Da jeg hørte plata første gang, falt jeg umiddelbart for den rastløse og fengende åpningslåta «Dark Sky». Men også den rolige balladen, «I’ll Be There», med Pål Angelskår på gjestevokal, og særdeles nydelige «Weightless», traff på første forsøk. Nå har jeg kommer dithen at jeg setter stor pris på hele sulamitten. (EAA)

14. Hilma Nikolaisen: «Heritage»

Hilma Nikolaisens tredje album har en tiltalende og avstemt ro over seg. Hun gjør alt selv, med unntak av fresk vokalstøtte på avslutningslåta. Arrangementene er minimalistiske, men også fantasifulle og spennende. Sangene er i stor grad skrevet på nylonstrenger-gitar, men utvides med klarinett, piano, fløyte, bassgitar, perkusjon og tolvstrenger. Det låter suverent. At forskjellige personer har stått for miksing av enkeltsangene, bidrar til at hver låt framtrer distinkt, med sin egen karakter. Det er særlig sangharmoniene som jeg blir sittende å lytte til. De er utsøkte. Det siste sporet «All In (into the outset)» opplever jeg som en livsbejaende programerklæring til åpenhet og den friske friheten i hvert eneste øyeblikk. Noen favoritter på plata; «Untitled (where are you now)» «New Kids»  og «Time Out Interlude». (ESJ)

15. Hellbillies: «Blå dag»

På «Blå dag» spiller gitarene fremdeles hovedrollen, men det luftige og svært generøse lydbildet gir god plass til både nyanser og musikalske krumspring. Produksjonen til Lars Haavard Haugen er rett og slett usedvanlig lekker. At brorparten av plata er spilt inn i et digert lokale i hjembygda Ål, tilfører musikken både vitalitet og energi. Det er lett å høre at det var en svært inspirert gjeng som rigget seg opp for å lage ny musikk for første gang på fire år. En inspirasjon som har resultert i sprudlende rock med høy gitarføring og svært god meloditeft. Flere av låtene, som for eksempel «Du og meg i kveld», «Orienteringstabbe», «Shangri-la» og «Den store reisa» (med deilige blåsere), er så iørefallende at det nesten nærmer seg popmusikk. Men bare nesten, for overalt i lydbildet dukker Lars Haavard Haugens gitarer opp i en eller annen form. Med «Blå dag» inviterer Hellbillies lytteren ut på nok en suveren musikalske reise der både overskudd og spilleglede triller ut av rillene. (EAA)

16. Haakon Ellingsen: «My Purple Dress»

Ellingsens nye album er spilt inn i Fredrikstad med Kyrre Fritzner bak spakene. Lars Lundevall og Jørn Christensen bidrar med og på et raust utvalg strengeinstrumenter – på aller beste vis.  Ellingsen skriver nydelige melodier og det er mye digg å finne her. Pianobaserte «Unconsciously» er et godt eksempel; med like deler ærlighet som elegante akkordvendinger. «Happy To Do It With You» er strengepop med topp koringer og et fengende refreng. «In The Middle of Something» er lekker gitarpop med en «klassisk» om enn noe opplagt gitarsolo. Forventninger innfris i størst grad på «Feels Like You Left Me» med underliggende og herlige mandoliner. Den er et høydepunkt på plata.  Aller best liker jeg det når Ellingsen og Fritzner avviker fra gitarrockens velkjente stier og vandrer ut blant busk og kratt. (ESJ)

17. Gabrielle: «KLIPP MEG I TI OG LIM MEG SAMMEN»

Med de forhåndsutgitte singlene «ting som ILU» og «Neil Young» inntreffer et herlig og overraskende omslag når den saktegående og pianodrevne albumåpneren på Gabrielles nyeste «KLIPP MEG I TI OG LIM MEG SAMMEN» plutselig avlastes av en rask og fyldig beat. Som et «tok deg!»-øyeblikk innvarsler skiftet et tyngre og klubbvennlig sound, med et sterkt driv som viser seg å gjennomløpe albumets konsentrerte 31 minutter med sjelfull R&B som liksom bare glir av gårde. Såpass så at når Gabrielle på «eg ser deg» bemerker at «tørre øyne er ikke ment for meg», låter det likevel frigjørende, som en lettelse! Og om vi her er på tekstlig kjent grunn, er «KLIPP MEG I TI» innholdsmessig fortsatt svært interessant, båret frem av en allsidig stemme. For uroen som hefter ved å bli den man er, et hovedtema hos Gabrielle, fremstår her mer utkrystallisert enn tidligere, som i sin endelige form. (Peter Johansen)

18. Caddy: «Detours and Dead Ends Vol. 1»

Av og til dukker det opp fantastiske plater bestående av kun coverlåter som vi bare må skrive om slik at også andre kan få glede av dem. Caddy sitt nye album, «Detours and Dead Ends Vol. 1», er et slikt album. Setter du pris på powerpop er er dette en «må-ha»-plate. Alle sangene  sitter som ei kule. Proppfulle av gode melodier og et kompakt og et kompromissløst lydbilde fyker låtene av gårde på sjarmerende vis. At Dahl har gjort stort sett alt selv, gjør det bare enda mer imponerende. På uhyre sterke «Violent Days» bidrar Ida Dorthea Horpestad (Blomst) med herlig vokal. Avslutningslåta, «No Money», er en av de beste powerpop-låta jeg har hørt på lang tid. Fordi Dahl så til de grader har caddyfisert låtene, er det selvfølgelig mulig å snuse på tanken om dette i det hele tatt er coverlåter i ordets rette forstand. Men, jeg lar den ligge. Det viktigste er at Dahl serverer oss 10 fantastiske låter. (EAA)

19. Annette Gil: «Teenage Rage»

Det er en sterk nærhet over denne plata. Annette Gil har et stort hjerte for musikken som har inspirert henne og den hun lager selv. Gil er lyden av musikk. Hennes tredje album kjennetegnes av vilje. Temaet for plata er drømmer om musikk, musikkens helende kraft og menneskene i livet hennes. En formidling av selve musikkopplevelsen. Sangene på plata favner inspirasjonskildene hennes fra slutten av syttitallet og framover. Det er deilig musikalsk. Albumet spenner mellom det alternative til radiovennlig og heftig festivalsommer-pop. Gils stemmen har stor rekkevidde, og er lekende flott i fantasifulle harmonier. Jeg hører både Kate Bush og David Bowie. Noen ganger i samme sang.  Aller best liker jeg «New Girl In Town» like deler rørende som lekkert presentert. Lyden er gjennomarbeidet detaljert, lik et digitalt broderi, og er til til tider fantastisk (ESJ)

20. Monica Heldal: «Ravensdale» 

Denne plata begynner med lyd i bevegelse. Et velkommen inn! Det er ikke utenkelig at landskapet vi går inn i rett og slett heter «Ravensdale». Et akustisk gitartema legger seg forsiktig over lyden i den første bevegelsen før en mellotron introduseres. Det låter tiltalende; som et soundtrack til en tidlig Werner Herzog-film. Dette albumet er riktig så filmatisk. Landskapet rommer vidder, vind, søle, svarte hester og mørke vertshus langs veien. En annen tid. En verden der både søstrene Bronte og Emily Dickinson ferdes. Monica Heldals musikk føles britisk i opprinnelse, men amerikansk i uttrykket. Dette er stemningsmusikk hvor sangene møter hverandre, i stillheten der en sang slutter og en ny begynner. Noen steder minner stemmen til Heldal meg om Judee Sill, men samtidig med en ungdommelighet i måten hun trekker ut tonene – som er vesentlig annerledes. På «Wallowa Lake» høstes inspirasjon fra Fleet Foxes. Espers er muligens en annen referanse som kan gi mening. (ESJ)