Å velge ut de 45 beste norske platene fra 2022 har neimen ikke vært lett. Det er langt lettere å konkludere med at det har vært et svært godt år for norsk musikk. Det beste på mange år, faktisk!

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 45 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder enn på Popklikk.

En annen erkjennelse er at vi nok, i år som i fjor, må høre på litt mer klassisk rock/punkrock, det er jo tross alt der det begynte for de fleste i Popklikk-redaksjonen.

Ok, da kjører vi:

1. deLillos: «Evige dager»

«Evige dager» kan utvilsomt ta opp kampen med flere av utgivelsene som ble sluppet den gangen Oslo sentrum var fylt opp med banker, telefonkiosker, videosjapper og bakte poteter.
Omhyllet av el-gitarer, bass, trommer og litt tangenter her og der, synger bandmedlemmene med de stemmen de har og vell så det, både som solister og korister (mye sabla fin koring!). Det er som oftest de små forandringene eller en ny vri som gjør susen og tilfører ny energi og framdrift. Noe deLillos, godt hjulpet av noen små justeringer, lykkes ualminnelig godt med på «Evige dager».Det er bare å nikke bekreftende når Lars Lillo allerede på første spor synger «Vi skal være enige om at alt er kjempefint». For akkurat det stemmer jo på en prikk. Og derfra og ut blir det bare bedre og bedre. Høydepunkter? Veldig mange, men akkurat nå reiser hårene seg litt ekstra når låter som «Beskjeden mann», «Enda en gang, «Du må ikke si det», «Tre små ord», «1993» og «Det store havet» tar fart og suser avgårde både sent og tidlig. (Espen A. Amundsen)

2. I Was A King: «Follow Me Home» 

I Was A King spiller powerpop, med en dose psykedelia om du vil. Min personlige favoritt på «Follow Me Home» er «Down» med sine kontante Charlie Watts-trommer og herlige fuzzgitarer. Det er umulig å forbli uberørt når leadgitaren kommer inn mot slutten av låten og topper det hele sammen med el-piano. Tittellåten er en sterk George Harrison-inspirert sak med Frøkedal på vokal. Hun synger også hovedvokalen på fine «Growing Wild». Deretter får vi et herlig intro/temapå akustisk gitar på nydelige, Lennon-inspirerte «Leave». Stort vakrere blir det ikke denne høsten. Poplåten «Lo Pressure» tikker inn på 2:22 og har gitt bandet plenty med fortjent radiospilling. Neste höjdare er «Sweet Things», som er nydelig arrangert og med passe doser psykedelika. Låta er helt på høyde med «Leave», og er med på å løfte plata mot powerpop-himmelen. I Was A King har opparbeidet en helt unik posisjon her til lands gjennom langvarig og målbevisst satsing på god musikk. En omfattende kredibilitet det er få forunt å oppnå. «Follow Me Home» bare forsterker dette omdømmet. (Jon Erik Eriksen)

3. Thom Hell: «Today is Tomorrow»

«Today is Tomorrow» er en musikalsk åpenbaring proppfull av deilige, saktegående og svært melodiøs sanger. Sanger som uten problemer kan assosieres med artister som suste rundt på den amerikanske vestkysten på 70-og 80-tallet, og som gjerne ble plassert i musikalske båser som softpop, yachtrock, solskinnspop og barokkpop. Artister som for eksempel Beach Boys, Dennis Wilson, Ned Doheny, Harry Nilsson, Boz Scaggs, The Rubinoos og The Zombies. Men lyden av The Beatles, Wings, Todd Rundgren og James Taylor er heller aldri langt unna når man beveger seg rundt i Hells musikalske univers.  Brorparten av låtene er bygd opp rundt tangenter og Hells varme og lune stemme. Her og der krydres lydbildet på smakfullt vis med synth, gitarer og strykere. Stort sett alle låtene drives framover av lekre melodier som vokser seg større og sterkere for hver gjennomlytting. Behagelige og svært iørefallende melodier som rusler avgårde i akkurat passe tempo. Det finnes knapt nok dødpunkter på plata; de fleste låtene vibrerer av overskudd og musikalsk pågangsmot. Tekstene, som er en passe blanding av hjerte, smerte, glede og tristesse, glir fint inn i miksen. (EAA)

4. Valleypolicella: «Love Songs for Losers»

Musikken som ramler ut av rillene er frekk pop av ypperste kvalitet; melankolsk pop som møter skranglete rock tilsatt svært fengende melodier og deilige harmonier. Selv har jeg valgt å putte musikken Valleypolicella lager inn i den hittil ubeskrevne, men aldeles nydelige sjangeren «rett på trynet rock med myke kanter». En sjanger som også omfavner band som The Replacements, The Libertines og Jacobites. At gjengen også kan ha hørt mye på band som Teenage Fanclub, Buffalo Tom, Johnny Thunders og The Lemonheads, tror jeg nesten vi kan ta for gitt. Noe som gjør det mulig å hevde (med utestemme) at Valleypolicella lager musikk som på forbilledlig vis samler  musikalske sjangre som pop, powerpop, punk og garasjerock under den samme paraplyen.En av platas store styrker er vekslingen mellom sjarmerende, skranglete låter og bittersøte ballader. Etter å ha hørt «Love Songs for Losers» en rekke ganger, er det enkelt å konkludere med at Valleypolicella har laget et fenomenalt godt debutalbum bestående av åtte låter det er så godt som umulig ikke å bli dønn avhengig av. (EAA)

5. Beachheads: «Beachheads II»

Bak mikrofonen finner vi Børild Haughom som overbeviser stort, understøttet av Vidar Landa på gitar, bassist Marvin Nygaard og Espen Kvaløy ved trommesettet. Det låter rett og slett tight og særdeles samspilt! Åpningslåten «Break It Off» setter tonen, med et kontant gitarriff, en tekst om relasjoner og brudd, før det det smeller fra rytmeseksjonen. Bakgrunnsvokalen og koringen legger et videre grunnlag for en kongelåt: og så er denne anmelderen solgt ved den første, skeive gitarsoloen. Lydbildet på «Beachheads II» er anelsen mer konsist enn på debuten, med instrumentene plassert litt tydeligere mot hverandre. Samtidig er låtutvalget mer variert: fra en punkete holdning i «Nothing», jangly gitarer i «Change», powerpop-godteriet i «Jupiter» til solskinnspopen i «Down South» der Popklikk-favoritten Anne Lise Frøkedal gjester på vokal. Og da har jeg kun nevnt låter fra vinylutgavens A-side! Denne variasjonen gir slitestyrke og et ønske om å lytte mer, for eksempel på «Shine», et stykke frihetspop der refrenget løftes mot himmelen. Denne «hverdagsindien» med vekt på temaer som familieliv, unger og tvilen vi alle av og til kjenner på, utliknes noe av platas politiske omdreiningspunkt: «Death of a Nation». (Espen D.H. Olsen)

6. Øyvind Holm: «The Unreliable Narrator»

Når det gjelder låtskrivertalent, meloditeft og poparrangementer er Holm i aller høyeste grad til å stole på! Denne gangen har han brukt multi-talentet sitt til å mikse sammen en låt-cocktail som har noe større bredde enn sist. Det er mer «skurr» her og låtene er i større grad preget av arrangementsmessige brudd og krumspring. Åpneren «Ghost Dance» understreker dette. Den innleder med en lett forvrengt saksofon-solo før det ruller på med en stødig gitarpop-låt der Holms karakteristiske stemme står i sentrum. Lydbildet her er preget av «distinksjon», med instrumentene porsjonert perfekt ut i «bredden», hvis det gir mening. Det er en plate som gjør seg særdeles godt i fysisk format, i hvert fall.  «The Stranger» tar ting i en litt annen retning: Her får vi en slags pop-ballade der vekselsangen mellom Holm og gjestevokalist Kirsti Huke virkelig er slående. I et mer rettferdig musikkunivers ville dette vært en stor hit. I det hele tatt er det et overflødighetshorn av en plate dette. Et utall av instrumenter – alt fra gamle synther, moog’er og strykere til mellotroner, glir sømløst inn og ut av disse nydelige låtene. Slik sett er «The UnreliableNarrator» en skikkelig «grower» av en plate der nye lag av melodier, hooks og arrangementer åpenbares ettersom man blir bedre kjent med den. Øyvind Holm er en av våre aller beste låtsmeder, og «The Unreliable Narrator» er en «poptastisk» triumf! (EDHO)

7. Pogo Pops: «Daylight»

Basis er fremdeles britisk indiepop, men produksjonen er større og tyngre, fire tiår oppsummeres musikalsk, og viljen til å gå utenfor komfortsonen er absolutt til stede. Dette er mer «White Album» enn «Revolver», for å si det sånn. Og apropos The Beatles; referansene står i kø på «Daylight» både i låtenes struktur og i form av utsøkt koring. Plata vokser betydelig etter flere avspillinger og favorittene dukker opp som troll i eske. Radiohiten «Dancing To The Beat Of My Heart» er blant platas store øyeblikk. Storslagent pophåndverk og tid for å reflektere over et langt liv i manesjen. Den episke «My Mind Is Like A Radio» er klassisk britpop a la Suede med chorus på gitaren og vreng på bassen. Låta klokker inn på 6:35, og det er ikke et sekund for mye! Fine «Things That We Did» får fram crooneren i Hammersland og den heftige sistelåten, «Stay Awake» er Bowie anno «Let’s Dance» (1983) inkludert 70-talls gitarsolo og hele bøtteballetten. Utrolig tøft. (JEE)

8. Sondre Lerche:  «Avatars Of Love»

«Avatars Of Love» er et høydepunkt så langt i Lerches karriere. Han mener virkelig alvor denne gangen, og leverer et ambisiøst og bunnsolid album. Mesterverket på skiva er den buldrende mektige, over ti minutter lange (!), «Dead Of The Night». Kompleks og vakker i all sin pompøse prakt. Sondre Lerche spiser kirsebær med Arcade Fire og drikker te med David Bowie. Dette er avansert popmusikk. Det er imponerende hvor lekende lett Lerche tar overgangen fra en enkel kassegitar i det ene øyeblikket og fullt storband i neste. At Lerche er sjangeroverskridende er kjent, men det er likevel litt av en øvelse han demonstrerer på denne plata. Produksjonen er en ren nytelse, signert hovedpersonen selv i samarbeid med kompetente folk som Iver Sandøy, Chris Holm og Matias Tellez. Det er også verdt å notere seg at Lerche spiller alt av gitarer. Albumet avsluttes med en klassisk duett mellom Lerche og Aurora Aksnes. Et naturlig valg av duettpartner all den tid Lerche har nærmet seg Aurora musikalsk og vice versa. Skilt ved fødselen og endelig sammen igjen. Det er bare å ta av seg hatten for Sondre Lerche og hans «Avatars Of Love». Om ikke gudene er legemliggjort, så er definitivt Lerches komposisjoner gjort guddommelige. (JEE)

9. Tommy Tokyo: «Tommy Tokyo»

Fra det første øyeblikket Tokyo og hans musikk entret mitt musikkunivers, har jeg vært en ivrig lytter. Og ettersom bunken med Tommy-plater økte, var det helt åpenbart for meg at han var en av våre aller beste artister. Og «Tommy Tokyo», et dobbeltalbum bestående av 20 låter, er selvfølgelig intet unntak. Et album som skulle markere hans 20-års jubileum som artist, et jubileum han dessverre ikke selv fikk oppleve. Plata åpnes og avsluttes med «I’m Coming Home» og «New Parts», to rystende sterke låter der Tokyo beskriver sitt eget sykdomsbilde. To dønn ærlige låter det er umulig ikke å bli berørt av. Den samfunnsengasjerte Tokyo vi kjenner fra tidligere album, dukker også opp i flere sanger, som «Pandemic», «It’s The Money Everytime», «Stranded On The Moon og «Avoiders». Sanger der gode melodier og tekster, løfter låtene sammen. Melodiøse perler som «Free», «Chesalon» og «Imposter» dukker også opp underveis. De sterke, rørende og ærlige tekstene, er i en helt egen klasse, og en sterkt bidragsyter til at «Tommy Tokyo» allerede nå fremstår som en fremtidig klassiker i norsk musikkhistorie. For meg vil Tommy Tokyo alltid være artisten med det store hjertet  som skapte et enestående musikalsk univers fylt med låter jeg vil elske herfra til evigheten. (EAA)

10. Spielbergs: «Vestli» 

Formelen er mye den samme her som på debuten «This Is Not The End». Dette er kompromissløs indie, med beina plantet i punk, post-rock, hardcore og noen hint av powerpop. Der debuten la mye under et teppe av hvitt støy, har Spielbergs på «Vestli» gjort ting litt skarpere, med spesielt vokalen lenger framme i lydbildet. De fleste låtene klokker inn i tre-fireminutters draget eller der omkring. Konsist og hardtslående! For: Spielbergs øser på. Gitarene hogger og Bakkelien legger lite i mellom i vokalsporene. Man kan kanskje kalle det en form for emosjonell indie-rock, både i uttrykk og tekst. Denne anmelderens personlige favoritter, «Brother Of Mine» og «Get Lost»,  krystalliserer på mange måter styrkene til «Vestli»: konsis produksjon der hovedelementene i gitarer, bass og trommer går opp i en høyere enhet for å bruke et noe forslitt uttrykk. Førstnevnte er rett og slett en «banger» av en rocke-låt som blir bedre for hver gjennomlytting, mens sistnevnte holder versene litt nede før det smeller i et særdeles avhengighetsskapende refreng! Vi skal vokte oss for å hevde at noen er «rockens redningsmenn», men at Spielbergs har puttet rock tilbake i indie, det kan vi trygt si. «Vestli» er en støyete, men melodisk sterk triumf som fortjener mange lyttere fra ulike leire i rocke-verdenen. Bravo, sier vi! (EDHO)

11. Label: «Midnight Sunburst» 

Label er nå tre album inne i sin karriere som melodisnekkere med bachelor i gitar-riff og master i harmonisk bakgrunnsvokal.  I bunnen her ligger fortsatt en form for solskinnsmarinert sommerpop der melodiene tar førersetet, med vokalmessige og gitar-riffete fraseringer rundt grunntemaet. Med andre ord: Dette er laget for å være catchy, iørefallende og lett vanedannende. Det er poprock dette, det er softrock med noe 70-talls og californisk over seg – og det er vel en form for powerpop også. «Saturday» sparker det hele i gang med en powerpop’ete og energisk liten sak, der refrenget er av den spesielt smittende typen. I «Help Me, Athena» høres doble gitarer som ikke ville vært borte på «Soft Focus» av Euroboys. I «Two’s A Crowd» kanaliseres et The Strokes-aktig riff som løftes av tight produksjon og typisk god og stødig vokal. Noe av det viktigste er at bandet låter som de har det gøy! Det handler om spilleglede! Mer komplisert trenger det ikke å være. (EDHO)

12. Thea & The Wild: «Deadheading» 

Thea, eller Thea Glenton Raknes, som hun heter, debuterte under navnet Thea & The Wild i 2014. Den litt alvorstunge førstelåten «Poisoned Apple», handler om brutte løfter og knuste drømmer. Låten drives fram av to akkorder på samme måte som «Rusholme Ruffians» fra The Smiths’ «Meat Is Murder». Den strålende andrelåten «Little Sister», har allerede vært inne på «Best akkurat nå-lista» hos Popklikk. Opptempolåten «Stay Here My Heart» har et herlig driv og Thea får vist hva hun er god for på vokal. «Misery Mountain» er en annen favoritt med sin spaghetti-western-gitar. «Take Me Back» og «Stage Fright» er også sterke spor på skiva. Platas høydepunkt er likevel radiohiten «Rip Tide»med sin drivende gitarintro og sterke melodi. Her har Raknes laget en slitesterk og tidløs låt som kommer til å stå seg i mange år. Siste dansen, «Through My Teeth», er en klassisk break-up-låt, sår, men likevel standhaftig, og til slutt, litt optimistisk (?). «Deadheading» er blitt ei plate som staker ut en ny kurs for Thea & The Wild. Aller best er hun når tempoet holdes oppe og hun selv er i det litt fandenivoldske hjørnet. (JEE)

13. Karpe: «Omar Sheriff»

Det er med en viss andakt og ydmykhet at man gir seg i kast med en anmeldelse av dette verket. For meg handler plata om skjæringspunktet mellom ungdomstida og tilværelsen som ansvarlig voksen familiefar, gapet mellom gutta i bandet og foreldregenerasjonen og om de mer diskutable sidene ved det norske/vestlige samfunnet. Hovedinntrykket er at det oppleves som et mer modent Karpe. Låtene er kanskje ikke så umiddelbare som tidligere hits, men skiva består av seks svært vakre og delvis komplekse spor. Allerede fra første strofe, med «IBOPROFEN», rapper Chirag i vei på sin karakteristiske indisk-norsk. Dette grepet skiller Karpe fra de fleste rappere. Vokalprestasjonene til både Chirag og Magdi er faktisk verdt å trekke frem. Den  vakre produksjonen, med sine dryss av akustiske elementer innbakt i synthlandskapet, løfter plata mange hakk over tidligere nivå, og gir den rom og tyngde. Gutta har vært pionerer innen melodiøs norsk rap, og må fortsatt levere for å være på topp. De levner da heller ingen tvil her, men leverer på skyhøyt nivå med «Omar Sheriff». (JEE)

14. Minor Majority: «Kiss Off»

Resultatet er en vakker og gjennomarbeidet plate bestående av musikk i skjæringspunktet kammerpop og rock tilført noen små drypp med jazz. Som alltid tilfører Angelsgårds varme og lett melankolske stemme låtene en ekstra gnist.En av grunnene til at jeg er blitt så utrolig glad i plata, skyldes Roar Nilsens praktfulle produksjon, der særlig bruk av strykere og treblåsere virkelig gjør susen på fira av platas beste sanger, tittellåta, «Nosedive», «Hopeful» og «Concerning David Palmer». Førstnevnte en nydelig duett der Angelsgård og Christel Alsos synger seg halvveis til himmelrosa (og litt til), sistnevnte med en stilig og smart tekst om en fyr som en gang for lenge siden sang i Steely Dan. På låter som «Briliant Mistake» og «To Let You Win» går tankene til Dire Straits/Mark Knopler, mens a-ha kicker inn for fullt på platas kanskje mest pop’ete låt, «The Best Of Us». De to siste sangene, «Hold On» og «Meat and Potatoes Metal», avrunder plata på herlig vis. To låter med litt mer krutt i seg enn resten av gjengen. Jeg blir mer og mer overbevist om at «Kiss Off» er en av Minor Majoritys beste plater så langt i karrieren. Det er rett og slett en av de fineste platene jeg har hørt på en god stund. Ja, kanskje til og med den aller fineste. (EAA)

15. Thom Hell: «She Might Cry» 

Thom Hell flesker til med nok en fullengder, bare drøye åtte måneder etter det glimrende albumet «Today Is Tomorrow». Ved første gjennomlytting av «She Might Cry», bet jeg meg merke i den litt utypiske, men gode «Raised On Love» hvor Unni Wilhelmsen bidrar med sterk vokal. Deretter satte jeg kryss ved fantastiske «Come Fly Away», som jeg fortsatt synes er et av platas sterkeste spor. Godlåtene kommer rennende som ei elv. Man skjønner raskt at man står overfor nok et mesterverk. Fra den Crosby, Stills, Nash & Young-inspirerte andrelåta, «It is Over», via den nydelige, «You Are Not Alone», og hele veien videre på plata. Duetten med Marte Wulff, «I’ll Never Be Your Darling», er en perle, en perfekt popsang, spesielt refrenget, sunget av Wulff. Hells vokalprestasjoner er et mektig våpen. Det er ikke mange som kan skilte med et slikt register, og som kan synge så troverdig og ektefølt. Voksne menn kan gråte av mindre. Det tilhører sjeldenhetene at en norsk artist, rettelse, at noen artister, uansett nasjonalitet, kommer med to så sterke album innen det samme året. Det er vanskelig å få sagt hvor imponerende dette  er. Det er bare å bøye seg i støvet for Thom Hell. (JEE)

16. Lundevall: «Sanger 5 stk.» 

«Sanger 5 stk.» er Lars Lundevalls første plate under eget navn. Og for en plate det har blitt for de av oss som elsker band som Big Star, The Beach Boys og moderskipet deLillos. Godt hjulpet av Sjur Lyseide (The Little Hands Of Asphalt), som både har produsert og vært med å skrive alle låtene, har Lundevall snekra sammen fem herlige sanger utstyrt med både nydelige melodier og underfundige og sjarmerende tekster. Låter der gitarene rett som det er jingler og jangler såpass mye at sjangerbegrepet powerpop godt kan benyttes om man er opptatt av den slags. Samtlige låter er i besittelse av så uimotståelige melodier at det er klin umulig ikke å like dem. Selv avslutningslåta «Virkelighet»; der lydbildet utfordrer en anelse mer og gitarene avslutningsvis slipper tøylene og dundrer av gårde, fyker med rakettfart rett opp til hjernens avhengighetssenter. At tekster på plata beskriver verden og omgivelsene vi omringer oss med, på en både stilig, tidvis gammelmodig, ettertenksom, lett gjenkjennelig og svært underholdende måte, gjør at totalopplevelsen av Lundevalls fem nye sanger knapt nok kunne vært bedre. (EAA)

17. Madrugada: «Chimes At Midnight»

På «Chimes At Midnight» er alle de rette elementene til stede. Ingrediensene som får det til å koke på kjøkkenet. Det låter like stort og mektig som det skal, og gledelig nok, overraskende vitalt. Albumet er innspilt i LA før pandemien. Bandet skal visstnok ha gitt seg selv en kort frist på å skrive og arrangere, to av låtene er hentet fra skrivebordsskuffen. Plata trenger et par runder før den sitter, men det er som kjent et tegn på et langt og godt liv i spilleren. Jeg liker at bandet er så tilbakelent på denne skiva. Det brenner ikke lenger, det buldrer. Høyem synger opp mot sitt beste på hele albumet. «Slowly Turns The Wheel» er virkelig en Madrugada-perle. Rett og slett en av bandets beste. «Dreams at Midnight» inneholder alt en Madrugada-låt skal, inkludert en sugende gitarsolo. «Call My Name» er låten hvor Høyem setter ny verdensrekord i dyp stemme (og store tonesprang). «Ecstasy» er en nydelig hommage til The King, Elvis Presley. Et höjdare på plata. En klassisk, romantisk ballade som fungerer som en vakker avrunding på dette fine comebacket fra Madrugada, det 6. albumet i rekken. Måtte det bli mange flere! (JEE)

18. Kåre Indrehus: «Det er en drøm å være til»

På den vanskelige femteplata, «Aleine på jorda» (2021), endret Indrehus sitt musikalske uttrykk ganske drastisk i retning alternativ pop. På «Det er en drøm…» har Indrehus foredlet dette konseptet, knekt et par koder og dermed nådd nye høyder. Ta åpningslåten, den catchy, «Bare dans», med blås og en el-gitar spilt akkurat passe lemfeldig; den limer seg fast i hjernebarken. Indrehus har en egen signatur og et uvanlig godt driv i tekstene. Bittersøt humor har alltid vært en viktig del av Indrehus’ originale og unike forfatterskap. Som på det forrige albumet er det en litt mer alvorlig undertone på flere av låtene. Gjenkjennelsesfaktoren er som alltid stor. «Alt som øyet ser» er mer abstrakt, noe alternativt og farlig lurer baki der, en referanse til mystikken og naturen. «Fast inventar» er en annen personlig favoritt og et av platas fineste spor. En slow blues med vakker koring, krydret med lett psykedelisk gitar, som virkelig kler Indrehus. Sistelåten, «Klok av skade», er selvransakelse av det brutalt ærlige slaget. Indrehus slutter heldigvis ikke å overraske, og kroner med dette verket sin egen diskografi samtidig som særpreget er godt ivaretatt. (JEE)

19. Dig Deeper: «Easy Were the Days (Before I Met You)»

Bak tittelen «Easy Were the Days…» finner vi et band som virkelig er på tilbudssiden med sin alt-country/powerpop. Her spares det ikke på noe. Produksjonen er storslått og like rik på detaljer som på trøkk. Tekstmessig er Einar Kaupang tilbake i det universelle; livet, lengselen og kjærligheten. Inspirasjonskildene er mange. Tradisjonelt har Dig Deeper blitt sammenlignet med Neil Young og The Dream Syndicate. Denne gang trøkker de til litt ekstra, og det er lett å trekke paralleller til The Posies og ikke minst til nyere band som The Soundtrack of Our Lives og The War On Drugs. Plata åpner formidabelt tøft med singlen «Cool Wind», som er et samarbeid med bergensduoen Soft Ride. Gromme gitarer og sterke melodilinjer. Låta setter seg i hjernebarken. Det blir ikke mindre tøft på «Summer Sun», hvor gitarene igjen spiller en sentral rolle og løfter intro og refreng til uante høyder. Dig Deeper har med «Easy Were the Days…» gitt ut et ei skive som oser av overskudd. Alle brikkene faller på plass, det låter klassisk og moderne på samme tid. Dette er rett og slett en lykkepille av et album. (JEE)

20. Lady Friend: «Songs From The Guesthouse» 

Lady Friend, som i utgangspunktet er og blir Anne Mette Hårdnes sitt musikalske prosjekt. Hver gang jeg hører pianoet på åpningslåta, myke og duggfriske «My Movie», popper umiddelbart Carly Simons «Your So Vain» opp på radaren. Og bedre skal det bli, for når gitarene på spor to, «Friendship On Paper», ruller ut av høyttalerne, slippes samtidig Eagles’ fantastiske «One Of These Nights» løs i mitt parallelle musikalske univers. På spor tre, energiske og gitardrevne «She’s The Girl (She’s A Lady)», møter nok en gang Eagles/Don Henly opp, denne gangen omringet av myke blåsere typisk for mye av den deilige softrocken som vokste fram i denne perioden. Noe som videreføres på neste låt, «The Story», der de smukke harmoniene, de trillende tangentene, Knut Schreiners wah wah-gitar, og ikke minst et svært vellykket instrumentalt parti mot slutten av låta, gjør at musikken med letthet kan plasseres i den stilige og lett snobbete musikk-kategorien Yacht-rock. På «Get Down» skrus tempoet opp et par hakk, før platas kanskje beste spor, «Searching For Something»; en aldeles praktfull duett med Magnus Jacobsen, løfter lytteren, litt avhengig av vekt og høyde, minst 10 centimeter over gulvet. (EAA)

21. Team Me: «Something in the Making» 

Skiva åpner med fine «Five Hour Flight Into the Light» og fortsetter med skivas kanskje beste spor, «Song for a Drummer». Låten oser av overskudd og nyvunnet pågangsmot. Artig nok minner Team Me her ikke så rent lite om gode, gamle australske, Midnight Oil. «Every Little Dream» er også inspirert låtskriving, stemningsfull og sterk i uttrykket. Det samme kan sies om «Green Crystal Rain on a Star» med sitt herlige støyparti. Alle låtene holder et upåklagelig høyt nivå. En personlig favoritt er den intense shoegazeren «Into the Wild» med sitt utsøkte gitartema og brusende refreng. Det er noe evig ungdommelig med vokalen til Drogsås Hagen, som sammen med den oppdaterte produksjonen bidrar til at Team Me låter friskt også i 2022. En annen godlåt er «Just Another Sleepless Night in the Dark», krydret med glimrende vokal av Elida Inman. Eller hva med den jublende poplåten «High Street». Inmans vokalbidrag er forresten en svært viktig brikke i lydbildet til Team Me. (JEE)

22. Ingvild Flottorp: «I Just Wanna Know It All» 

Etter å ha hørt på plata noen ganger, er det nesten så jeg begynner å tro på julenissen igjen. For «I Just Wanna Know It All» er en gave av et album som er minst like godt, om ikke bedre, enn det suverene debutalbumet. Som på debuten lager fremdeles Flottorp glimrende countrypop som rett som det er sender tankene til artister som Kate Bush, Iris DeMent og Marit Larsen. Flottorps vare og nydelige stemme er en av platas store beholdninger, en stemme som ligger langt foran i lydbildet og kaster konfetti over samtlige av platas 13 låter. Flottorp har fått usedvanlig god hjelp av av storebror Tobias, som foruten å spille en haug med instrumenter, har pakket låtene inn i et behagelig, luftig og detaljrikt lydbilde. Favoritter? Vanskelig, men om man ikke faller pladask for «Up on the Hill», tittellåta, «Here I Go», «Childhood Years», «Like A Child» (som avsluttes med en forrykende gitarsolo), «For The Girls», «Colors Are Fading Too», «Telling Me Lies» (en nydelig countryduett med Mathias Hammersmark Olsen) og «Parents», skjønner jeg absolutt ingenting. (EAA)

23. The High Water Marks: «Proclaimer of Things»

«Proclaimer of Things» er som skapt for individer som liker janglete poprock fylt med hooks herfra til evigheten. The High Water Marks, som så dagens lys allerede i 2003, består blant annet av Hilarie Sidney (The Apples in Stereo, Elephant 6) og Per Ole Bratset, er er således et norsk/amerikansk samarbeid av beste sort. På suverene låter som «Fantastic Machin», «Jenny» og «The Best Day», er det lett å høre at bandet også slår et slag for powerpopens videre eksistens. At bandet, foruten å lage deilig popmusikk, også lar det skurre og fuzze, setter vi umåtelig stor pris på i Popklikk. Og snart er gjengen klare med et splitter nytt album. Det er bare å glede seg! (EAA)

24. Röyksopp: «Profound Mysteries I-III»

Når Röyksopp endelig gjør comeback etter åtte år, er det med hele tre album, som en del av større visuelt kunstnerisk prosjekter som inkluderer film og digital kunst. Den litt vanskelige førsteplata i trilogien fikk spekulasjonene i gang; var Röyksopp blitt utdaterte? 30 låter senere har vi fasiten; duoen er fortsatt like relevant. På en forunderlig måte er det først når hele trilogien er ute at brikkene faller på plass. Berge og Brundtland sier selv at det viktigste for dem er det store prosjektet; den rollen de har spilt i livene hos publikum, enten det har vært til bryllup eller begravelse, ikke den kortvarige førsteplassen på listene. Det finnes selvfølgelig øyeblikk som ikke er helt i toppsjiktet blant de 30 sporene, men en av styrkene til Röyksopp er at de har en så sterk identitet at du umiddelbart hører at det er dem. Röyksopp er og blir elektronika i hjertet – og pur poplykke i blodet. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men jeg er faktisk klar for «Profound Mysteries IV»! (JEE)

25. Silver Lining: «Go Out Nowhere»

Silver Lining består av Stine Andreassen (The Northern Belle) og Live Miranda Solberg (aka Louien), i tillegg til gutta i bandet, Halvor Falck Johansen og Bjørnar Ekse Brandseth. Andreassen åpner ballet med «Your Everything». Kassegitar og lap steel, visper på trommene og samstemt sang med Solberg. Tittellåten «Go Out Nowhere», er glimrende countrypop og, overraskende nok, skivas kanskje beste låt, skrevet og sunget av Halvor Falck Johansen. Noen vil heller høre damene synge, så vi så ikke den komme! Deretter får vi servert to andre virkelig fine låter; «The Dream», sunget av Solberg og, ikke minst, nydelige «Awake» av Andreassen, med klokkespill og det hele. Det svinger også veldig bra av «Frosty Hands» med sin heftige bassgang, bottleneck og et catchy refreng. «Go Out Nowhere» mangler muligens den helt store hiten, men med låten «Silver Lining» kommer de veldig nærme. Glimrende låtskriving, og et eksempel på fornyelse av klassisk, tradisjonell folk. Det er fortsatt gode tider for country og americana her på berget. Silver Lining er, sammen med en håndfull andre artister våre fremste bærere av country-fanen her til lands. (JEE)

26. Hjerteslag: «Tyvens dagbok» 

Først ut er den fine singelen, «Som Ringer I Vannet», deretter får vi glimrende «Suzanne», poplåten som har alt; et catchy refreng, en tekst som gir subtile hint om et oppgjør med tidligere medlemmer i bandet. Sommerslageren «Fuck Sommeren» er også en godbit med Cure-synth og gitarøs. «Post 5071» er en storslått låt og et ikke fullt så subtilt, men ganske direkte, oppgjør med de gamle bandkameratene. «Fluktplaner» og «Storms gate» er også bra, og den episke sistelåten «Splint» er kronen på verket. Robert Eidevik har utvilsomt gitt ut en overaskende sterk samling låter, selv om soundet av Hjerteslag muligens lider noe under tapet av de gamle musikerne. Det hele låter litt polert, men du verden, Eidevik levner i hvert fall ingen tvil om hans betydning i gamle Hjerteslag. (JEE)

27. Erlend Ropstad: «Gleden & Sorgen»

Som den ringreven han er, har Ropstad gjort noen smarte grep som gjør at uttrykket forandres akkurat nok til at de små musikalske omdreiningene tilfører plata nyanser forgjengeren ikke vektla i samme grad. Som for eksempel å legge inn synth på flere av platas spor. Et grep som, foruten å fungerer aldeles utmerket, sender tankene til Lundells «Vassa Eggen» og Springsteens «Born In The USA» og «Tunnel Of Love», tre plater fra 80-tallet  jeg fremdeles setter stor pris på. Mange vil nok også tenke på både Thåströms og Lars Winnerbäcks musikalske univers i møte med «Gleden & Sorgen». Bruken av cello, fiolin, bratsj og fiolin på noen av de mer dempede sangene, bidrar som en fin motvekt til de brummende og drønnende el-gitarene som ofte dominerer lydbildet. At Ropstad ofte synger med ild i stemmen, er med på å tilføre både musikken og tekstene ekstra energi og troverdighet. Noen ganger synger han med så mye innlevelse at han nesten detter av i de heseblesende vendingene produksjonen legger opp til. Selvom alle musikerene på plata bidrar på utmerket vis, er det ingen tvil om at Roar Nilsen, som både spiller gitar og har vært med å produsere, fortjener en ekstra klapp på skulderen. (EAA)

28. The Loch Ness Mouse: «III» 

En fellesnevner til de to foregående albumene i denne triologien, er de mange likhetstrekkene til britiske artister som The Lilac Time, Prefab Sprout, Everything But The Girl, Lloyd Cole, Roddy Frame, Talk Talk, The Dream Academy,  The Blue Nile og The Style Council. Etter en usedvanlig kort åpningstrudelutt, dukker den usedvanlig flotte førstesingelen «Tune to Green» opp, en låt der bandets tidligere medlem Hilma Nikolaisen bidrar med en snerten gitarsolo. På «III» lener gjengen seg litt mer mot jazzens univers enn tidligere. Den usedvanlig stilfulle produksjonen er fylt opp med så mange deilige saksofoner, fløyter, klarinetter, tangenter og klimprende gitarer, at man kan bli svimmel av langt mindre. Noe «Life in the Datsche» og «The Savigny Platz» er to glimrende eksempler på. To låter, med oppsiktsvekkende gode tekster, som bare blir bedre og bedre for hver gjennomlytting. Foruten nevnte «Turn to Green» fester sjarmtrollene «Shibolleth», «Johnnie From The Nightshift» og «The Summer At The Sawmill», seg så godt som umiddelbart. Sistnevnte er utstyrt med en deilig melodi og en vidunderlig tekst om hvordan det var å jobbe på et sagbruk sommeren 1998. (EAA)

29. Erling Ramskjell: «Overaltover»

Erling Ramskjell, tidligere kjent som artisten Æ, gir ut soloalbum nummer elleve, det tredje under fullt navn. Denne gang går han for et album hvor han gjør ni duetter. Materialet er ganske variert, men minste fellesmultiplum for alle låtene er at de som ved et trylleslag får frem det beste i Erling selv og i duettpartnerne. Blant partnerskapene finner vi både kjente og mindre kjente nordiske artister, alt fra Tromsø-rapperen Klish, via svenske Stefan Sundström, rockeren Line Saus, Erlingssøster Bjørg og hans egne foreldre (!).  Som en Saltdalens svar på Nick Cave crooner Ramskjell fram budskapet låt for låt. Han lykkes også i stor grad med den vanskelige øvelsen det er å ha med ni ulike duettpartnere på utgivelsen. Flere av sporene er arrangert med strykere (MiN-ensemblet), noe som gir plata betydelig pondus og skjønnhet. Produksjonen er for øvrig gjennomgående påkostet og smakfull. Jeg tar av meg hattenog mere til for Erling Ramskjell og hans unike musikalske univers. (JEE)

30. Hva er det som spiser meg om natten, Erling Ramskjell, Klish: «Radikal Merkelighet 2» 

Bjerkviks store sønn, Vidar Vang, har funnet tilbake til spillegleden, samholdet og overskuddet sammen med barndomskameratene i Bandet (tidligere kalt The Northern Men). Plata åpner svært så folkelig med «Bære gjør nå». Faktisk låter det hele såpass folkelig at tankene dras i retning av gamle helter som Terje Tysland og Åge Aleksandersen (!). Med positivt fortegn. Ah ah-koret er ganske så tøft. Låten er på over sju og et halvt minutter, og setter dermed standarden for denne skiva. Deretter får vi servert rockeren «Kor blei livet mitt av?». Sologitaren er snytt ut av nesen på 70-tallet og drivet er upåklagelig. Plata løfter seg mange hakk med «Uh, uh, uh/Du!». Trua på musikken og framtida er tilbake. «Også uten mæ» har et tjukt og dramatisk lag med synth utenpå gitarøset, og er kanskje skivas beste spor. Tekstene på plata er av det personlige og ærlige slaget. Det er hjemlengselen, midtlivskrisa og nostalgi i kombinasjon med en ukuelig optimisme. Den sosialrealistiske og rett-på-sak-teksttilnærmingen er gjenkjennelig fra tidligere Vang-album. (JEE)

39. Fangst: «Føniksinstituttet» 

Fangst er norsk rocks nye komet, en supergruppe med medlemmer fra Honningbarna, Death By Unga Bunga og Hvitmalt gjerde, pluss en nyutdanna jazztrommis fra The Juilliard School i New York, og sist men ikke minst – bandet har et uttalt ønske om å overta tronen innen rock på norsk! Det er en herlig ubeskjeden og framoverlent holdning av gutta i bandet (og plateselskapet). Og det er virkelig en god søknad disse gutta legger inn. Et svært lydbilde og fokuserte låter, stadionrock-gitarer og en vokalist med naturlig, og passe desperat, tilstedeværelse. «Ut av det grå» åpner plata med gitar og woohoo-kor. Det er klassisk rockenroll på høygir og selvtilliten er på topp. Det er umulig å ikke la seg rive med. «Uro» er også en rocker av format med klare referanser til 80-tallet og postpønken. «Krig på Tjuvholmen» er nok en ypperlig låt. Sukkerspinndryppende gitarer og drømmekor.«Nyttår» skyter som en rakett gjennom natten. Framfor alt låter Fangst veldig friskt – og det er imperativt for å oppnå drømmen om rocketronen. (JEE)

40. Wisløff /Angelskår: «Nothing Ages Quite Like Happiness» 

Om du liker Minor Majority, er dette en nobrainer. For likhetstrekkene er utvilsomt til stede, noe som i stor grad skyldes Angelskårs lett gjenkjennelige stemme. Samtidig er musikken Wisløff og Angelskår rister ut av ermene både utforskende og en smule løs i snippen. Resultatet er en plate med en litt annen dynamikk og musikalsk retning enn det Angelskår pleier å gi fra seg, noe «Musical Chairs», «You Should Have It All» og platas to fine instrumentallåter, «Acapella» og «Postlude», er finfine eksempler på. Wisløffs og Angelsgårds produksjon, er både spennende og litt annerledes, og tilfører flere av låtene en interessant vri. Den nesten åtte minutter lange «My Mamas Radio», der både melodi, tekst og produksjon fungerer så godt som optimalt, er et lite mesterverk. Beatles-inspirerte «Doubt» sitter umiddelbart, noe som også er tilfelle med «A Better World», «Don’t» og «Don’t Drop Me Home». Sistnevnte er, mye takket være teksten, en liten perle av en låt. (EAA)

41. Jack Stillwater: «Dusk»

Skiva åpner med tre knallsterke spor. Først ut er den litt vare «Somewhere out There in the Night» med sine tremologitarer og lengsel i blikket. Smakfull bridge og et magisk øyeblikk etter 01:28. Det er noe med band som Jack Stillwater og Madrugada og den tiden på døgnet, etter solnedgang og fram til midnatt/stengetid. Det er timen da det skal skje (eller ikke skje), og nettopp det er helt som det skal være når man skriver om det universelle temaet; uforløst kjærlighet. Albumtittelen «Dusk» henspiller på nettopp dette.  Andrelåten, «Highway Dust», tråkker hardere på gasspedalen og høres ut som soundtracket til Rådebank, sesong 4. Klassisk Tom Petty-kassegitar holder drivet sammen med kompet. Tredjelåten er platas gylne øyeblikk, nydelige «All That I Can Think About is You». Gitaren slår an tonen. Bassen pumper. Teksten treffer. Det andre verset og refrenget krydres vakkert med piano. Dette er Jack Stillwater på sitt beste. Kanskje blir det ikke verdensherredømme denne gangen heller, men «Dusk» er like fullt ei strålende plate fra dette hardtarbeidende bandet. (JEE)

42. Silja Sol: «Bak skyene» 

Bergens egen elektronikapopstjerne, Silja Sol (eg. Silja Sol Dyngeland), er ute med sitt sjette album på norsk, et litt mørkere sådan, etter tap av et familiemedlem og en tøff periode i livet.«Skrubbsår» er en betegnende tittel på både førstelåten og det nyvunne alvoret, og når den dystre gitaren dukker opp baki lydbildet på «De e sant» blir jeg virkelig grepet (og imponert). Det hele når bunnpunktet på «Sangfugl», men tar seg opp igjen med «Tomme lommer» og, ikke minst, i den formidable singlen «Lalala» som er helt der oppe ved siden av tidligere schlägere av Silja Sol, som «Ni liv» og «Superkresen». Skiva er glimrende mikset av Matias Tellez. Silja har i en årrekke turnert med Aurora som en del av backingbandet hennes, men står fjellstøtt som soloartist. (JEE)

43. a-ha: «True North» 

Åpningslåten, «I’m In», komponert av Magne, er simpelthen en av bandets beste låter, en ren oppvisning av Furuholmen og av Morten Harket på vokal. Tøft mellomparti med chimes og det hele. På «Hunter In The Hills» spares det ikke på noe. Låten oser av gode James Bond-vibber. Det heftige kompet, blåserne og hoingen mot slutten skal ha æren for at det hele høres ut som en fest. Tittellåten er skodd over samme lest som «Stay On These Roads» fra albumet med samme navn (1988). Furuholmen kopierer seg selv, men låten tar nye veier og ender opp som en slags monumental shanty i refrenget. Hyllesten til humla, «Bumblebee», er en fin, lett jazza låt med trip hop beat. De første strofene i verset på «You Have What It Takes» er, artig nok, snarlik refrenget på Nirvanas «In Bloom» fra «Nevermind». Albumet kan oppleves som litt for pompøst, traust og trygt ved første gjennomlytting. Bandet våget litt mer på «Minor Earth, Major Sky» (2000), blant annet med fantastiske «Summer Moved On», men for all del, det er mye klassisk a-ha på «True North» også. «Summer Rain» for eksempel, åpner med en nydelig pianolinje og et vers som skapt i pophimmelen.  «True North» holder flammen i live. (JEE)

44. Unnveig Aas: «Phases» 

«Phases» er et resultat av to år hjemme med katten i pandemien. To år med gitarklimpring i sofaen. Plata er da også blitt mer organisk i uttrykket enn de to foregående. Det akustiske uttrykket er mer åpent og avslørende, og er i så måte et modig grep av artisten. Aas, som har en utdanning innen litteraturvitenskap, skriver gode tekster på engelsk. Plata åpner med tre sterke låter på rappen. Først ut er glimrende «Brand New Start». Et herlig, passe lett og fint lydbilde, og et modent uttrykk. Den er egentlig min favoritt på skiva, rett og slett en fulltreffer fra Aas. «How Can I Know» er produsert med pedal steel som gir låten den ekstra køntri-twangen den behøver. Plata mangler kanskje den ene låten som kunne løftet den opp mot americana-himmelen, men skiva er slett ikke uten vinger og holder et jevnt høyt nivå fra start til slutt. Det nærmeste Aas kommer en hit er tredjelåten «Lost Fire». Den er til gjengjeld jaggu ikke langt unna med sitt fine pop–driv og sin herlige gitarsolo på tampen. «Mary Ann» er annen personlig favoritt. Her får jeg den rette western-følelsen og den gode Dolly Parton-vibben. Unnveig Åas har, med de tre første albumene, levert en audio–trilogi det står respekt av. (JEE)

45. Beckstrøm: «Tiden for tiden»

«Tiden for tiden» er Beckströms første soloplata siden «Drøm videre!» (2006). Skiva er kyndig produsert av Kyrre Fritzner og åpner med «Du må ikke tro», som artig nok har samme tematikksom deLillos’ «Glemte minner» fra «Neste Sommer» (1993). Legg merke til den fine fløytesoloen på tampen av låta, spilt av Borge Are Halvorsen. «Mer av alt» byr også på fløytetoner og har en noe apokalyptisk tematikk, typisk for Lars Fredriks livsanskuelser.Her har Lars til og med fått med Louien på backing-vokal. Apokalyptisk er også den banjodrevne bluesen og svanesangen «Åådød». «Joffen» er en personlig favoritt på skiva. Her får vi klassisk historiefortelling i en låt som like gjerne kunne vært skrevet av Lars Winnerbäck. Flere av sporene er inspirert av irske folketoner. Bakgrunnen får vi forklart i den fine avslutninga, «Irland». Jeg har kost meg med Beckstrøms underfundige tekstlige univers, og varierte musikalske uttrykk, på denne skiva. Hans beste siden «Lykkens Kalosjer» (1997). (JEE)