Å lage en liste over de 50 beste utenlandske platene som ble gitt ut i løpet av 2018, er selvfølgelig en umulig oppgave. Men å lage en liste over hvilke 50 album vi, altså Popklikk-redaksjonen, har hørt mest på og derfor liker best, er bare nesten umulig. For vi tør påstå at vi i løpet av 2018, godt hjulpet av en rekke utmerkede publikasjoner, har hørt på så mange album at vi trygt kan kaste oss ut på glattisen.
At noen vil mene at vi stort sett går på trynet hele tiden, er helt greit. Vi er nemlig så trygge på oss selv at vi uten blygsel tør hevde at vi har både peiling og utrolig god smak når musikk skal vurderes. Hybris? Pøh!
Samtidig er vi så ydmyke at vi innser at det i løpet av 2018 ble gitt ut så uendelig mange plater vi aldri fikk hørt og garantert ville elsket, at vi utvilsomt har gått glipp av mange potensielle musikalske øyeblikk av den ekstatiske sorten.
Konklusjonen får være at vi etter beste evne prøver å inspirere og bidra til at så mange som mulig får opp øynene for en rekke artister som dessverre gis alt for lite oppmerksomhet av norsk presse. Vi kan også konkludere med at 2018 har vært et flott musikkår der både unge jyplinger og stivbente veteraner har truffet blink.
Kåringen av årets beste norske plater er rett rundt hjørnet, så følg med!
Bidragsytere til denne kåringen har vært: Espen D.H. Olsen, Eivind Sigurd Johansen, Espen A. Amundsen og Morten Solli.
Here we go (og glem for guds skyld ikke å sjekke ut den utmerkede spillelista nederst i saken):
1. Rolling Blackouts Coastal Fever: «Hope Downs»
RBCF er et ekstremt kompetent gitarpop-band som gir oss catchy og smart musikk i en hevdvunnen tradisjon av australsk jangle-pop kjent fra band som The Go-Betweens, The Chills og The Triffids. RBCF evner å gjøre tradisjonen til sin egen og har et eget uttrykk. Av og til minner det oss kanskje litt om post-punk som The Feelies, litt tidlig REM og det er til og med et lite hint av skotsk twee-pop (type Postcard Records på 80-tallet) inni der et sted. Av nyere band gjør Real Estate også denne sjangeren til sin, men RBCF har mer «edge» og et mer rufsete sound. Og ikke nok med det, i en sjanger der en del plater ofte ikke holder kvaliteten over alle låtene eller blir litt ensformig, så har RBCF tre gitarister som bytter på å synge noe som gir plata en fin dynamikk og ekstra dybde.
2. Hästpojken: «Hästpojken er død»
I juni kom nok en gang hesteguttene fra Göteborg ridende mot oss. En åpenbaring så vakker at det nesten blir latterlig. Hvordan det er mulig å lage så til de grader vakker, fengende og stilfull popmusikk, kan ikke forklares. Det må føles, lyttes på og bejubles. At dette er et et av årets fineste musikalske øyeblikk, er bombesikkert. Liker du Håkan Hellström – og det gjør du jo – Joel Alme og Love Antell, er det bare å slenge seg i sadelen og suse inn i himmelrosen. Hele plata er suveren, men om du begynner med femkløvret «Råttans år», «Under hjulet», «Där vi möts», «En annan värld» og «Hosianna», kan vi (nesten) garantere deg at du er frelst før sola dukker ned i horisonten.
3. Rayland Baxter: «Wide Awake»
Hvorvidt «Wide Awake» er et mesterverk vil framtiden avsløre, men at det er et musikalsk fyrverkeri kan ikke betviles. Et fyrverkeri med klare referanser til artister som The Beatles, The Kinks og Harry Nilsson. Noen ganger tenker vi også at Baxter kan minne om en litt mer poppete utgave av Father John Misty. Og akkurat som Misty er Rayland kul, kulere, kulest. At enkelte av tekstene til en viss grad kommenterer den politiske virkeligheten vi lever i, er neppe et dårlig tips, men for oss er Baxter først og fremst en utmerket historieforteller. Selv om vi ikke aner hva tekstene handler om, blir vi både fascinert og oppriktig nysgjerrig på ordene som triller mot oss. Om du digger musikk der popen møter rocken i et lyskryss i Nashville, kan vi ikke skjønne annet enn at «Wide Awake» vil bli en musikalsk bestevenn langt inn i evigheten.
4. Elvis Costello: «Look Now»
«Look Now» må være Costellos beste plate på over 20 år! Den siste klassikeren, «Painted From Memory», samarbeidet med Burt Bacarach, kom i 1998. På den nye plata er det tydelige spor tilbake til nettopp dette albumet – to av låtene, «Don’t Look Now» og «Photographs can Lie», er Bacharach-samarbeid som hadde glidd glatt inn på «Painted… », og albumets kanskje aller beste låt ble skrevet sammen med Carole King en gang på nittitallet. Noe sier oss at dette er en av de Costello-platene vi kommer til å dra fram igjen når det har gått noen år. «Look Now!» føyer seg inn i den etter hvert sterke rekka av bunnsolide veteranprestasjoner i 2018. Som det sto med veldig små bokstaver på Costellos debut som kom ut i august 1977, omtrent nøyaktig samtidig med at navnebror Presley døde i 1977: Elvis is King!
5. Jonathan Wilson: «Rare Birds»
Popklikk har innsett at vi trenger å vie denne ambisiøse reisen av et album enormt store mengder med tid. Det er storslått, finurlig, krevende og i starten mye å gape over. Som med alle virkelig bra plater kommer betalingen etter hvert som lyttingen åpenbarer detaljene du ikke fikk med deg første gang. Jonathan Wilson er en musikalsk trollmann som i løpet av cirka 80 (!) minutter får oss til å tenke på alt fra tidlig Genesis, Pink Floyd, 10cc, The Beatles, den amerikanske vestkysten og Snurre Sprett.
6. Gruff Rhys: «Babelsberg»
Etter noen nydelige, om enn til tider ujevne plater, lander Super Furry Animals-sjefen Gruff Rhys med sitt femte soloalbum. Et stort pop-album, fylt med crooner-ballader, litt country-twang og strykere. Av og til høres Gruff nesten ut som Leonard Cohen, mens vokalen i andre låter sender tankene i retning Stuart Staples fra Tindersticks eller Lee Hazlewood. Tekstene er av det metaforiske slaget, men vi har på følelsen at tittelen «Babelsberg» henspiller på et slags Babel der alle roper høyt, men i økende grad ikke forstår hverandre. Litt politisk bitt der, altså. Låtene er uansett supre, små lommesymfonier a la Scott Walker eller the Beatles… eller bare Super Furry Animals.
7. Courtney Barnett: «Tell Me How You Feel»
Avslutteren «Sunday Roast» er vakker, skjør, forsonende og fin. En vidunderlig avslutning på en av årets beste plater. Det hele holdes sammen av et godt og samspilt band anført av Courtney selv på strålende gitar sammen med Drones-gitarist Dan Luscombe. Det er ikke ytterkantene av eksperimentell rock eller hjul-oppfinning Courtney Barnett driver med her. Men energisk, intelligent og melodiøs gitarrock kombinert med låstskriveri fra absolutt øverste hylle – det er det tross alt såpass lite av at australienseren nå gjerne må krype opp i tronen, forsyne seg av den sviktende selvtilliten hun skriver så godt om og være dronningen av rock en stakket stund.
8. Janelle Monáe: «Dirty Computer»
Noen ytterst få artister har den enestående evnen til å hoppe inn og ut av sjangere, tjuvlåne så snedig at ingen merker det, begå uimotståelige hooks, refrenger, sjarme, seksuell ustråling, frekkhet og smarthet og bare eie din oppmerksomhet med musikken sin. En liten kar fra Minneapolis som døde altfor tidlig i 2016 hadde alt dette – Janelle Monáe er hans naturlige arvtaker, og det befestes ettertrykkelig med denne plata, hennes fjerde og den ørste på fem år. «Dirty Computer» er en plate i tiden, for tiden og om tiden – som samtidig er tidløs. Det er ikke så mange som får til det.
9. Shame: «Songs Of Praise»
Musikalsk plasserer Shame seg i et relativt tradisjonelt landskap. En deilig vegg av gitarer i midten, soloer/riff som skiller seg ut i lydbildet. Steen er erkeklassisk rockevokalist med stort spenn. Punk-råskap blandet med inspirasjon fra 80-talls postpunk-representanter som som The Fall, The Chameleons, en dose hardcore-punk, som hos danske Iceage, og glimt av det soniske landskapet der vi finner band som Ride, The Jesus & Mary Chain og Sugar/Hüsker Dü. Vi tror vi snakker klassiker her – i hvert fall et vesentlig bidrag til å revitalisere engelsk rock. Anbefalinger kommer ikke sterkere enn dette.
10. John Hiatt: «The Eclipse Sessions
«The Eclipse Sessions», som ble spilt inn i løpet av et par dager i august, består av 11 låter der miksen av country, rock, blues og soul tilfører albumet en herlig snert. Foruten å være fantastiske i seg selv, tilfører låter som «All The Way To The River», «Nothing In My Heart», «Outrunning My Soul» og «Over The Hill» albumet både energi og musikalsk mangfold. Sistnevnte må være en av årets beste låter. At lydbildet på plata åpner opp for et lite busslass med utsøkte detaljer framført av fremragende musikere, er selvfølgelig et stort pluss. Liker du Hiatt, er du frelst før du har begynt. Om du ikke har noe forhold til mannens musikkunivers, er du frelst innen midnatt.
11. Bryan Ferry and his Orchestra: «Bitter-Sweet»
Orkesteret spiller med frilynt og sprelsk energi, balanserende på en knivsegg et sted mellom jazz, Charleston og Tolvskillingsoperaen. Åpningssporet «Alphaville» er fantastisk, med dette dristig insisterende lille riffet. Det er denne musikken Bryan Ferry alltid hadde i seg. Presentasjonen kler sangene hans som hånd i hvit hanske. De langsomme låtene har en skjult kraft lik dragsuget som trekker deg til seg. Månen over rennestenen. Gjenhøret med «Dance Away» er som å tre inn under de mektige lysekronene i Berns Salonger; «Shall we dance?»
12. David Crosby : «Here If You Listen»
I motsetning til de fleste av sine samtidige har Crosbys produksjon vært begrenset. Men de siste årene har han blomstret seint, med en perfekt medspiller i Michael League. Albumet får fram det beste i David Crosbys tonespråk. Blandingen av stemmene er utsøkt. For vokalmessig er det utsøkt flott, med harmonier som også trekker linjer og en sammenheng bakover. Instrumentalt synes opphavsmannens særegne signatur, med åpne stemminger på Martin-kassegitarer. Samarbeidet med yngre musikere og sterke medvokalister har gjort ham særlig godt.
13. Avantgardet: «Alla känner apan»
Bandets poputtrykk tas enda et skritt lenger, hør bare på hitpotensialet i for eksempel «Ut i natten», «Alltid bakom er» eller tittelsporet «Alla känner apan». Det er skakt og skranglete, men samtidig breddfullt av catchy melodier og allsangrefrenger. Frontfigur Rasmus Arvidsson har sagt at Håkan Hellström er en av hans helter, men der Håkan forteller historier om andre, så forteller Rasmus historier om seg selv.
14. Paul McCartney: «Egypt Station»
Sir Paul skriver nye sanger av nødvendighet, men også med overskudd. Hvis dette er den siste plata han gjør, knyttes trådene helt tilbake til The Beatles og Paul soloplater. McCartney har alltid gjort sine høyst personlige veivalg. Noe som har medført merksnodigheter, mindre heldige løsninger, men også en en rekke herligheter. På denne nye plata finner vi som vanlig – alt dette. Men det er en bærende styrke i skiva som også kutter gjennom uvesentlighetene, og gjør dette til en vital og underlig relevant plate.
15. Kurt Vile: «Bottle It In»
«Bottle It In» er en plate som må lyttes til. Produksjonen er knallgod, her kommer det fram små lydøyeblikk ved gjentatt lytting. Det låter krystallklart i en låt, før KV skifter ham og gir oss en mer «skitten» låt i den neste. Dette gjør de knappe åtti minuttene til en herlig lytteopplevelse hvis man har nok kaffe på kanna og tålmodighet! Han har også utvidet lydbildet noe med blant annet harpe, et utall forskjellige musikere og gjesteopptredener fra band som Lucius og Warpaint i tillegg til mer eller mindre kjente folk som Kim Gordon og CassMcCoombs.
16. Richard Reed Parry: «Quiet River of Dust Vol.1»
Richard Reed Parry er en usedvanlig spennende artist. Han spiler i Arcade Fire og gir ut samtidsmusikk på Deutsche Gramophone. På dette flott gjennomførte soloprosjektet styrer han skuta på en sjelden fantasifull ferd nedover elva av støv. Musikken er nitidig gjennomarbeidet, og hele tiden i bevegelse gjennom en flytende kreativitet av sprelske fløyter, utsøkte vokalharmonier, synther og mellotroner.
17. Daniel Romano: «Finally Free»
Han raser ikke ut av startblokkene denne gangen, den godeste Daniel Romano. Der han tidligere har servert sjangerlekende og umiddelbart fengende country- eller pop-låter, leveres det denne gangen et album bestående av ni folk-låter marinert i små psykedeliske øyeblikk, messende vokal og kryptiske meddelelser om kosmos, kjærligheten og friheten. Tror vi da. «Finally Free» er et album der lydbildet og stemninger står i fokus. Det er en vakker, men krevende lytteopplevelse.
18. Father John Misty: «God’s Favorite Customer»
Som Guds favorittkunde har Father John Misty, foruten å senke skuldrene ned i et behagelig og raffinert lydbilde, lagt mer vekt på melodier og musikalsk nøkternhet sammenlignet med hans forrige plate. Brorparten av låtene kombinerer tekst og melodi på en briljant og svært tiltalende måte. Det låter som vanlig veldig vestkyst, denne gangen med spor av artister som Harry Nilsson, The Beatles/John Lennon og John Grants «The Queen Of Denmark».
19. Paul Simon: «In the Blue Light»
Et interessant trekk med Paul Simon er at mye av den mest spennende musikken hans er gitt ut i den siste delen av karrieren. «In the Blue Light», er basert på nyinnspillinger av låter Simon ville videreutvikle fra originalene. Musikken går i to retninger; mot velformulert blå jazz og mot moderne kammermusikk. Plata utforsker spenningen med å la låtene finne nye klangbunner og resonans i relasjon til to tradisjoner som både beveger seg mot hverandre og fra hverandre.
20. Jeff Tweedy: «Warm»
På «Warm har Tweedy gjort det meste selv, men med noe trommehjelp fra Wilcos maestro Glenn Kotche og sønnen Spencer. Det er fint å ha en litt mer avslappet og avbalansert Jeff på besøk i stua eller i hodetelefonene. Denne plata bør både kunne vinne noen nye lyttere og blidgjøre gamle fans. Vi har blitt voksne med Wilco som lydspor og lyttegleden er stor også denne gangen!
21. Iceage: «Beyondless»
Iceage forsyner seg grovt fra varierte og uforutsigbare hjørner av rockhistorien – og klarer kunststykket å male inspirasjonslånene inn i et sound som aldri slutter å være umiskjennelig Iceage likevel. Dette er en massiv plate, og den kan med fordel inntas i porsjoner – men med økt utbytte for hver lytting. Danske Iceage flytter seg selv helt opp i øversteligaen av kontemporære rockband med denne plata .
22. Eleanor Friedberger: «Rebound»
Eleanor Friedberger er en sjelden god låtskriver. På «Rebound» dyrker hun i større grad enn tidligere popen framfor rocken. En forandring som i stor grad skyldes en tilsynelatende vektløs produksjon båret på hendene av elektroniske virkemidler. Men frykt ikke, det ligger alltid en gitar eller to på lur.
23. Neneh Cherry : «Broken Politics»
Neneh Cherry er ikke av de artistene som har mest kommunikasjonsbehov, så denne plata har vært etterlengtet. Hun har samarbeidet med Four Tet gjennom hele produksjonen. Det gir en helhetlig og jordet følelse av moderne soul, fargesatt gjennom et bredt pekter av elektronika. Dette er flotte låter, som Neneh Cherry synger groovy på et ærlig og sjelfullt vis.
24. The Essex Green: «Hardly Electronic»
Etter en 12 år lang pause er endelig The Essex Green tilbake med ny musikk, og «Hardly Electronic» er akkurat så skranglete elegant og melodiøs som vi hadde håpet på. De tre første låtene på plata er så måpende iørefallende og energiske at man nesten snubler av musikalsk lytteglede. På sitt beste er denne plata absurd bra!
25. Ovlov: «Tru»
Noen sekunder inn i «Baby Alligator» skjønner vi at en av årets fineste rockeplater er i gang. «Tru» er Ovlovs andre album, og vi snakker støyende gitarrock fra øverste hylle. Ordentlige låter og melodier, og et vell av insisterende, huggende og deilig arrangerte gitarer bare triller ut etter hvert som godlåt etter godlåt åpenbarer seg.
26. The Amazing: «In Transit»
Svenske The Amazing fortsetter sin reise i drømmepop og shoegaze på «In Transit». Relativt lange, dvelende gitarlåter dominerer, med mange lag og vi oppdager nye detaljer og fragmenter ved hver lytting.
27. Steve Tibbetts: «Life Of»
«Life Of» er mer abstrakt enn Tibbetts tidlige utgivelser. Muskken beveger seg framover, tilbake og sidelangs på samme tid. Tibbetts har, siden han spilte inn «Northern Song» i Oslo høsten 1981, aldri sett seg tilbake. Sammen med perkusjonisten Marc Anderson har han fortsatt å utforske et personlig uttrykk i kombinasjon med vidåpen verdensmusikk.
28. Håkan Hellström: «Illusioner»
Når Hellström på Facebook-siden sin skriver at «Illusioner» er på en annen bølgelengde enn hans tidligere album, har han definitivt et poeng. Men selv ikke alle strykerne og fraværet av tradisjonelle rock-instrumenter, makter å skjule at dette er nok et klassisk Hellström-album. Et album som oss både glade, triste, sentimentale og lykkelige. Et album der alle låtene bidrar til at helheten får skinne. Og da er vel det meste sagt.
29. Anna Burch: «Quit The Curse»
Florlett, elegant og vakkert, men aldri kjedelig. Låtene triller ut som små hemmeligheter fra en hittil ukjent kilde der Brill Buildings låtskrivere hadde stevnemøte med Joanna Newsom og Paul McCartney i påhør av Liz Phair.
30. Richard Thompson: «13 Rivers»
«13 Rivers» er strengt tatt veldig mye av hva man håper på når gamle helter gir ut plater: knallbra låter med uforutsigbare vendinger, briljant musisering, skarp produksjon, nysgjerrighetsvekkende soniske grep og detaljer. Det er veldig fristende å ty til klisjeen om gammel, eldst og sånn. Vår mann på 69 angriper i hvert fall det 28. soloalbumet med en «nå eller aldri»-entusiasme på et nivå som 99 av 100 debuterende 22-åringer aldri når til gitarstativfoten. Alle hatter av!
31. Elina Duni: «Partir»
Elina Duni er en sensasjonell formidler som fanger essensen i sanger fra ulike kulturer og erfaringer. Tittelen refererer til både avskjed og avreise. «Partir» tar oss med på et natttog gjennom det gamle Europa, lik en uavsluttet reise eller en ny begynnelse. «Let Us Dive In» er utsikten fra togkupeen om morgenen, når du trekker den brune og møkkete gardinen til side. Duni har levert en plate som er en sjelden åpenbaring, like deler vemodig som modig.
32. Ogikubu Station: «We Can Pretend Like»
Der Ogikubo Station ikke finner opp gitarpop-kruttet på nytt, bidrar de med store doser energi, spilleglede, smarte tekster og catchy låter. Det er Maura Weaver som synger de fleste låtene, med nydelige koringer fra Mike Park og andre bidragsytere. Plata har elleve låter og er knappe halvtimen lang: Ogikubo Station kaster ikke bort tida. Navn som Elliott Smith, Teenage Fanclub, Best Coast og The Lemonheads med Juliana Hatfield lurer i bakgrunnen, uten at det nødvendigvis er sånn at disse har vært inspirasjonskilder.
33. The Bevis Frond : «We’re Your Friends, Man»
Nick Saloman er hertugen av overstyrte gitarer, og holder bestemt fast i sin flik av universet, med et uttrykk han nærmest har tatt patent på, der en vegg av fuzzgitarer kombineres med flotte poplåter og velkomponerte akustiske viser. The Bevis Frond viser ingen kompromisser. Det er en autenistitet i prosjektet til Saloman som er svært beundringsverdig.
34. Doug Paisley: «Starter Home»
«Starter Home» er et album der innestemme og enkle musikalske grep sitter i forsetet. Noe som umiddelbart kan høres litt kjedelig ut, men når man, som Paisley, evner å la det subtile forenes med det genuine, blir det alt annet enn kjedelig. Om man gir musikken litt tid, titter det etterhvert fram låter som er både melodiøse og svært avhengighetsskapende. Låter som stort sett rusler rundt i et landskap der soul, folk og americana forenes.
35. Julia Holter: «Aviary»
Julia Holters «Aviary» er krevende, lang og underfundig. Men når ørene trenger å røskes ut av komfortsonen, er dette den sterkeste anbefalingen fra 2018: en Laurie Anderson for vår tid: en dels elektronisk, messende og tidvis hypnotisk affære der elementer av frijazz og klassiskinspirasjon drypper inn og skaper en unik atmosfære. 90 minutter er både mye og krevende, men albumet kan utmerket godt inntas i små prosjoner.
36. Haiku Salut : «There Is No Elsewhere»
Haiku Salut er tre unge damer fra Derbyshire, midt i Englands bølgende åser. Her guider de oss gjennom et duggfriskt organisk og rikt elektroakustisk landskap. Det er lyden av landskapets skiftende bevegelser de viser oss, pulserende og breddfullt av liv. Dette er ei skive du med sikker forventning kan ta med hjem og bli kjent med. Et fristed, rett og slett. For her er det godt å være.
37. Moneybrother: «Det är dom dagarna jag vil sjunga om»
Det fine med Wendin er at han hele tiden utvidet sitt musikalske repertoar. Der han tidlig i karrieren var energisk og hardttrampende, oppleves han i dag mer avslappet og reflektert. Musikalsk vandrer han elegant mellom soul, rock, pop og svensk visetradisjon. Lydbildet er også mer dempet og nyansert enn tidligere. At tekstene handler om de store følelsene, er intet nytt, men denne gangen knyttes ordene i større grad enn tidligere til hverdagslige hendelser.
38. Easy October: «Tangled Up In Back»
En vidunderlig poprock-plate med tydelig inspirasjon fra blant andre storheter som Tom Petty, Bruce Springsteen og Bob Dylan. Samtidig er det noe særegent svensk over plata. Det er en oppvisning i det vi vil kalle «swedocana», der smittende melodier, litt såre tekster og låtsnekkeri står i høysetet.
39. Dawn Landes: «Meet Me At The River»
Om du bare skal kjøpe/høre på sånn cirka tre countryalbum i løpet av året, bør definitivt Dawn Landes’ nyskapning, «Meet Me At The River», være et av dem. Landes makter nemlig å trylle fram vakre, intense og svært melodiøse låter som henter inspirasjon fra storheter som Loretta Lynn, Emmylou Harris, Rosanne Cash, Iris DeMent og til en viss grad Linda Ronstadt. Melodiøs country med mye sjel og et lett og elegant lydbilde milevis unna den strømlinjeformede musikken som dominerer mye av dagens countrymusikk.
40. Matthew Sweet: «Tomorrow’s Daughter»
Da godeste Matthew Sweet ga ut «Tomorrow Forever» i 2017, viste det seg at han hadde mange flere låter å ta av. Resultatet er «Tomorrow’s Daughter», og dattera står så visst ikke noe tilbake fra fjorårets plate. Særdeles catchy jangle-pop, med litt twang her og en fin gitarsolo der. Tekstene er som vanlig av det noe angstbiterske slaget, men stemningen reddes av at Matthew Sweet ikke har mistet evnen til å snekre sammen treminutters gitarpop-skimmer!
41. The Breeders: «All Nerve»
Vi tar oss i å tenke hvordan dette ville blitt mottatt om det var en debut. Sannsynligvis som en rocksensasjon! Kim og Kelley Deal har originaliteten og låtteften i god behold: fine, rare låter med små overraskende grep som sørger for å holde på interessen hele veien. Det låter tøft – bråkete og vart om hverandre – men aldri likegyldig eller slapt. Ingen fillere eller unødvendige avstikkere.
42. Dawes: «Passwords»
Selvom «Passwords» ikke når de samme høydene som Dawes’ beste album så langt, «All Your Favorite Bands», treffer bandet også denne gangen blink opptil flere ganger. Til forskjell fra de første skivene, har bandet de siste årene i større grad tatt i bruk synth og sluppet mer luft og solkrem inn i lydbildet. Vi snakker litt mindre americana og opptil flere nikk i retning deilig og småglatt yachtrock. At Dawes per i dag høres ut som en fin miks av Jackson Browne, Blue Rodeo, Boz Scaggs og Eagles’ «Hotel California», er mer enn godt nok for oss.
43. The Cleaners from Venus : «Life In a Time Machine»
Martin Newell holder dampen oppe i enmanns-orkesteret sitt. Denne gangen finner vi sanger om gentrifisering og aller mest menneskene i tidsmaskinen. Som vanlig gjøres det med humor, treffende karakteristikker og et åpent sinn. Tidsmaskinen er ikke uventet stilt inn på erkebritisk pop med mer enn et fristende hint av psykedelia. Ingen overraskelser sånn sett, men noen ganger er akkurat det bare godt.
44. Ry Cooder: «The Prodigal Son»
«The Prodigal Son» byr på eminent musisering, selvsagt – i et rikt, varmt og godt krydret lydbilde. Hele spekteret av Cooders femti år lange platekarriere og enda lengre dypdykk i det amerikanske sangskattekammeret kommer til uttrykk. Noe av storheten ved Cooder er jo å lede oss mot storheten i musikkskattene han forvalter så mesterlig. «Prodigal Son» en av årets fineste amerikana-plater – skjønt, «amerikana» framstår fort som en bås det er ikke er noe behov for å plassere Cooder i. Cooders metode er for unik til det.
45. Aaron Lee Tasjan: «Karma For Cheap»
Fra å pendle mellom americana og melodiøs rock, slenger Tasjan et vaskseekte powerpop-album på bordet. Et album med så mange tøffe hooks og deilige melodier at lykketermometeret gløder. Om du klarer å se for deg en musikalsk hybrid bestående av Cheap Trick, Tom Petty, Electric Light Orchestra, John Lennon og Roy Orbison, er «Karma For Cheap» et album for deg. De fleste låtene holder høy klasse, noe den energiske og tettsittende produksjonen skal ha mye av æren for.
46. Marianne Faithfull: «Negative Capability»
«Negative Capability» må være noe av det fineste Marianne Faithfull har festet til riller siden «Strange Weather» fra 1987. I et ytterst kledelig, stort sett neddempet og hovedsaklig akustisk lydbilde, får vi melankolske sanger som besynger et hardt og levet liv, framført med en sårhet hun er helt alene om. En mørk plate er det blitt, men ikke uten den nødvendige strimen av håp. «Misunderstanding», der Sivert Høyem figurerer på låtskriverlista sammen med Faithful selv, Ed Harcourt og Robert McVie, åpner det hele i et Leonard Cohensk toneleie og et Nick Cave-aktig komp. Det blir ikke vakrere.
47. Gilberto Gil : «OK OK OK»
Denne plata har ikke uventet en personlig vinkling, og er produsert av sønnen, Bem Gil. Det mest overraskende med skiva er likevel hvordan den utstråler like deler brennende engasjement og tilstedeværelse. For dette er musikk til å gni søvnen ut av øynene med. Bem og Gilberto Gil serverer de beste caipirinhas, rytmisk intrikate i sylskarpe arrangement gjennom djerve musikalske sprang. Perfeito!
48. Mitski: «Be the Cowboy»
Mitskis femte album er indie-pop, electronica, kammer-pop, drama-rock og folk og jeg vet ikke hva. La oss bare kalle henne en moderne singer-songwriter. «Be the Cowboy» er en plate for de som liker det litt kryptisk og sært. Det er likevel ikke bare indie-sært, dette, Mitski slår også til med noen særdeles catchy låter, som «Me and My Husband», «Nobody» og «Blue Light». Og så avslutter hun med den utrolig fine og lett tåredryppende «Two Slow Dancers».
49. Jeff Rosenstock: «POST-»
Vi snakker klassisk poppunk – ordentlig bråkete og refrengsterk amfetaminrock som kan minne om Weezer på sitt mest støyende. Andresporet «USA» er en umiddelbar klassiker: en lang sak full av overkokende sinne – et «state of the union»-punk-anthem på vegne av landets millioner frustrerte, skuffede og forbannede. Men dette er mye mer enn sint punk. Albumet strekker seg fra «USA», unntakslåta, via de mange korte rasende punkøyeblikkene, til «TV Stars», som tangerer Beach Boys i Surf’s Up-tida via beatleske vendinger på vei mot et herlig bråkecrescendo, og balladen «9/10», med syttitallske FM-rock-assosiasjoner.
50. The Goon Sax: «We’re Not Talking»
På sitt andre album fortsetter gjengen fra Brisbane å overbevise stort. Med ungdommelig pågangsmot pusher de ut nydelige og skranglete poplåter som henter inspirasjon fra artister som Talking Heads, Jonathan Richman og The Go-Betweens. Det låter friskt og energisk, og selvom de fleste av låtene dyrker det melodiøse, lukter det garasje av opptil flere av dem. At tre vokalister slipper til, tilfører plata både variasjon og framdrift.
