Plateanmeldelse: «Into Your Ears» med Pete Dello and Friends fra 1971

Det er så gøy når musikk som dette plutselig banker på døra, og helt uventet dukker opp. Da jeg minst hadde ventet det. Omtrent som en gammel venn fra videregående, en venn jeg ikke en gang visste jeg hadde.

Hvor ofte har jeg ikke blitt skuffet over de såkalte «glemte klassikerne» fra vinylalderen? For det er som oftest (gode) grunner til at disse skivene sklei ut av pophistorien. Men det holder ikke alltid. Det finnes unntak. Det eksisterer fremdeles gull, som kan graves fram av den erfarne skattejeger.

Før kunne jeg saumfare kasse etter kasse med mugne lper sortert etter det samme løssluppne systemet, som bare butikk-innehaverne begrep logikken i. En sjelden gang ville jeg finne noe. Nå blir jeg uvel før jeg har begynt på den første kassa. Jeg orker det simpelthen ikke lenger.

Det er altså ikke ofte jeg kommer over noe skikkelig bortgjemt og glemt – som også er veldig bra! Men i går ramlet jeg over denne; på en Spotify spilleliste som heter Cratediggers Anonymous. Den kan også herved anbefales på det sterkeste; for de av oss som ikke er så glad i mugg og støv lenger.

Pete Dello and Friends ga ut et kun dette albumet med vimsete og melodisk pop av beste årgang. Før denne plata var han med i bandet The Honeybus – som jeg heller ikke visste noen ting om. Men jeg har sjekket dem ut nå – med flerfoldige gjenhør av «I can’t let Maggie go» som jeg virkelig ikke kan slippe så lett – for en sang!

Eller «Fresher than the sweetness in water» som jeg faktisk kjente gjennom en cover-versjon av Gorkys Zygotic Mynci. Jeg liker Gorkys utgaven, men originalen er enda bedre. Jeg har nå en tydelig mistanke om at waliserne digger Pete Dello. Det gjør visst også Andy Partridge fra XTC – så jeg er i særlig trivelig selskap denne gangen.  

«Into Your Ears» får meg til å tenke på annen urettferdig glemt plate fra samme periode, nemlig debuten til visepop gruppa Heron. Her er de samme høye harmoniene, lettheten og en leken tilnærming til popmusikk som jeg er veldig svak for. Aldeles flotte saker altså.

Arrangementene for stryk og blåsere, der de dukker opp, kler sangene som en varm genser en frossen høstdag – en tirsdag, kanskje. Aller best er «Do I still figure in your life» som Dello også ga ut med The Honeybus noen år tidligere.

Flere sanger har en naiv barnlig melodiøsitet som ikke er så langt unna Knutsen og Ludvigsen. En advarsel er på sin plass. Dette er svært smittende musikalsk moro som på «Uptight Basil» Det er tull og tøys, men det er britisk tull og tøys – om jeg kan si det slik – og i samme univers som The Beatles «All together now». Jeg satser avslutningsvis på at det finnes et alternativt univers der Pete Dello og vennene hans herjer på hitlistene. Uten tvil; årets album! Der, her og nå.