De fem platene som pryder årets liste er der av den enkle grunn at det er akkurat dem jeg har brukt mest tid på i løpet av året. Fordi jeg hører vanvittig mye på musikk, og da mener jeg hører på, innebærer dette at de utvalgte platene i lange perioder, og til alle døgnets tider, har beleiret min hjerne på en måte få andre har maktet i det herrens år 2010. Så er det bare å håpe på at mine elsklinger også faller i smak hos Popklikks dannede og sublime leserskare.
1. John Grant: «Queen of Denmark»
«Queen of Denmark» er en fantastisk plate for de av oss som liker romantisk musikk med nydelige arrangementer og tekster som slår hull i vegger. John Grant har en usedvanlig virkningsfull stemme og et hode som ikke er redd for å slippe tankene løs i fri dressur. Tekstene er nemlig usedvanlig usedvanlige og tidvis svært gode. Men «Queen of Denmark» er først og fremst et ypperlig popalbum der Grants suverene teft for gode melodier er den fremste drivkraften.
2. Håkan Hellström: «2 Steg Från Paradise»
Med «2 Steg Från Paradise» beviser Håkan Hellström en gang for alle at han er en popsnekker i verdensklasse. Det er nemlig svært lenge siden jeg har hørt et album så proppfullt med fengende melodier og stilige tekster. Det beste med Hellström er likevel at han så til de grader har maktet å skape et eget musikalsk uttrykk. For måten han; godt hjulpet av en særpreget stemme, store doser sjarm, en særdeles proff, men like fullt vindskeiv innstilling, har foredlet mengder av inspirasjonskilder til formelen «det høres jo helt ut som Håkan Hellström» er rett og slett imponerende.
3. Steve Mason: «Boys Outside»
At samtlige av låtene ble unnfanget kun ved hjelp av en kassegitar har tilført «Boys Outside» et folkinspirert touch som sammen med de elektroniske virkemidlene gir albumet et særpreg du garantert ikke finner hos mange andre artister. Men ikke nok med det. «Boys Outside» er, om man tar tiden til hjelp, et uhyre melodiøst og vakkert album som oser av kvalitet og overskudd. Noe den delikate og tidvis luftige produksjonen skal ha mye av æren for.
4. Beach House: «Teen Dream»
Å høre på «Teen Dream» kan sammenlignes med å falle tre meter ned i et hav av puddersnø og tamburiner. Musikken er nemlig svært fengende uten at den verken kan beskrives som catchy eller umiddelbar. Det melodiøse fossefallet må vike for de subtile, men akk så lekre detaljene som etter noen runder i spilleren sniker seg under huden på lytteren. «Teen Dream» er et utrolig jevnt album der alle låtene holder høy standard. At gjengen nå og da høres ut som en blanding av Beach Boys og Grant Lee Buffalo er selvfølgelig et stort pluss.
5. Grande: «You Are The Night»
De storslåtte arrangementene på «You Are The Night» løfter tidvis låtene til så store høyder at man skulle tro helium var et av virkemidlene da plata ble skrudd sammen på mørkeloftet. Noe som igjen har medvirket til at musikken oppleves som både dramatisk, pompøs, dyster og ekstremt melodiøs. Gullstrupen Kjetil Grande har med sitt andre album skapt et musikalsk univers som stemmer godt overens med hva navnet hans lover.
