Popklikk-redaksjonen bruker sabla mye tid på dur og moll. Så mye at man kan beskrive oss som «gærne» etter musikk. En dag uten musikk, er for oss en dag blottet for livskvalitet. Om det hadde vært mulig å daue av musikklytting, hadde vi ligget på intensiven for lenge siden.

Så langt i år har vi lyttet på store mengder med kvalitetsmusikk. Noe som, fordi vi digger Roy Keane, har resultert i at vi ønsker å fremheve 16 album. At det finnes langt flere favoritter, sier seg selv. Og ja, det kryr selvfølgelig også av artister som ikke har nådd frem til våre eminente ører.

Men altså; her kan du lese om de 16 utvalgte (i tilfeldig rekkefølge) og høre den fenomenale spillelisten nederst i saken proppet full av årets beste musikk så langt i år.

Josh Rouse:”The Embers Of Time”

Josh Rouse har en enorm evne til å trylle fram melodier som setter seg fast i øret. Når dette toppes med en myk og varm stemme, er det umulig ikke å digge musikken som renner ut av hans skarpe og kreative hjerne. En hjerne som ved denne anledningen dveler rundt eksistensielle problemstillinger vi alle kan kjenne oss igjen i.

Det tok en runde eller to før jeg slapp jubelen løs, men nå svinser og svanser låtene forbi med smilefjes opp til hårfestet. ”The Embers Of Time” er fylt med låter med begge beina planta i popen og rockens tegn, krydret med både elementer av country, blues og jazz både litt her og litt der. At sangene sender tankene til artister som Neil Young, Bob Dylan, Ryan Adams, Conor Oberst, Glen Campell og Prefab Sprout, svekker på ingen måte lytteopplevelsen.

Sufjan Stevens: ”Carrie og Lowell”

”Carrie og Lowell” har kastet Popklikk inn i et musikalsk univers som både utfordrer og lindrer. Tekstene, som handler om livet og litt til, er både usentimentale og berikende. Det mest beundringsverdige er likevel at Sufjan, ved hjelp av svært enkle musikalske virkemidler, makter å forvandle de enkleste melodilinjer til noe storslått og tidløst.

Vi snakker om en sjelden god plate, ja nesten et lite mirakel, med tanke på hvor lavmælt den er.  ”Carrie og Lowell” hugger uten å vise tenner og den stryker uten å være nær. Og viktigst av alt; den berører, engasjerer og fyrer opp pumpa i det menneskelige maskineriet.

Joel Alme: ”Flytligan”

Joel Almes første svenskspråklige plate, ”Flytligan”, er forbasket bra. Han lager pop’n’soul som treffer lytteren midt i hjertet. Tekstene hans, som handler om ungdomstiden og livet generelt, er svært gode.

Blir jeg rørt? Ja. Blir jeg glad? Ja. Begynner jeg å grine når jeg hører låtene ”Våran sort” og ”Aldri bra på livet”. Hver jævla gang! Kan Joel gå på vannet? Vet ikke. Begynner jeg å tenke på Thåströms «Skebokvarnsv. 209″? Absolutt og definitivt!

”Flytligan” svever rundt i et lydbilde som sender tankene til The Velvet Underground, tidlig Bee Gees, Jonathan Richman, Ted Gärdestad og Håkan Hellström. Tidvis er lytteren omringet av lettbente strykere og melodilinjer hentet fra en hylle de knapt visste fantes.

Ron Sexsmith: ”Carousel One”

På ”Carousel One” kliner Ron Sexsmith til med et av sine beste album (som alltid). En plate proppfull med elskverdige melodier og tekster som til og med får oss til å trekke på smilebåndet.

At han stadig vekk sender tankene til Nick Lowe, som er som en husgud å regne i Popklikk-universet, er selvfølgelig et meget stort pluss. Likevel, gjennom flere år og mange skiver, er det ikke tvil om at Sexsmith har skapt sitt egen sound og sin egen musikalske visjon.

Stemmen til Sexsmith er fremdeles varm og følsom, melodiene flagrer fremdeles rundt på lette vinger, og de stilfulle arrangementene knytter fremdeles pop, soul, rock og country sammen på en utmerket måte.

Egil Olsen:  ”Ooo What Happened”

Etter å ha hørt ”Ooo What Happened” var jeg så full av endorfiner at jeg løp ut på kjøkkenet og helte i meg en halv flaske gin. Noe som kanskje ikke var så smart, men akk så deilig og berusende.

”Ooo What Happened” er et lite lykketroll av ei plate som sporenstreks får meg til å tenke på kanonartister som Neil Young, Eels og Steve Forbert. At låtene beveger seg i et landskap midt mellom pop og rock, og at Olsen nå og da slenger inn små doser country, soul og gospel, har medført at Popklikk-redaksjonen har funnet fram noen av de fineste ordene i ordboka når plata har blitt diskutert rundt lunsjbordet.

Tekstene er jordnære og dveler rundt eksistensielle problemstillinger som tvil, vemod, savn og søken etter noe godt og meningsfullt. Det er med andre ord lett å identifisere seg med og bli berørt av ordene som triller ut av høytalerne.

Matthew E. White:  ”Fresh Blood”

Hva er det med denne White, mon tro?  Vel, svært mye. For det første skaper han musikk, som foruten å sende tankene til 70-tallet, blander pop, rock, soul og jazz på en utsøkt måte. For det andre; White er en mann som jobber med detaljene. Du vet, de små, deilige detaljene som smyger seg innpå for hver gjennomspilling og tilfører musikken nytt liv. Og sist men ikke minst;

White er i besittelse av et talent få andre er i nærheten av å besitte. Både som formidler, låtskriver og produsent. At han får meg til å tenke på Paddy McAloon (Prefab Sprout) og Kurt Wagner (Lambchop) er et meget stort pluss.

”Fresh Blood” er stappet full med feelgoodmusikk. Det svinger, det duver og det lindrer. Låter som ”Take Care My Baby”, ”Rock & Roll Is Dead”, «Feeling Good Is Good Enough» og ”Circle ’Round The Sun”, er så slentrende og tilbakelente at de bør nytes i en hengekøye med en kasse pils på fanget.

Tobias Jesse Jr.: ”Goon”

Musikken på ”Goon” er først og fremst vakker og betagende popmusikk bestående av låter som i all hovedsak kan beskrives som pianoballader. Men for all del; det dukker opp gitarer både litt her og litt der. Som for eksempel på den Big Star-inspirerte låta ”The Wait”. Er det mulig å få ferten av noen strykere underveis? Jadda! Jesso Jr. har selvfølgelig gjort hjemmeleksa si. Noe som igjen får meg til å tenke på Paul McCartney, Randy Newman, Harry Nilsson, Emitt Rhodes og Gilbert O’ Sullivan.

”Goon” er faktisk så fin at jeg begynner å gre det håret jeg ikke lenger har. Noe som er både fint og litt trist. Akkurat som tekstene på plata.

Daniel Kvammen: ”Fremad i alle retninga”

Daniel Kvammens debutplate, ”Fremad i alle retninga”, har gjort noe med meg. Den har ledet meg gjennom triumfbuen og ut i åpne landskap jeg ikke visste eksisterte. Den har fått meg til å si faen ta og rasere stua mi. Den har fått meg til danse gjennom dødsriket med en tamburin på hodet. Men viktigst av alt; den har fått meg til å gå fremover i alle retninger.

Geilodialekten og tekstene på plata er uimotståelige. I mitt hode lager Daniel Kvammen eksistensiell pop som får hele kroppen til å gå amok. Han henvender seg til både hode, hofter og føtter og forvandler de store ordene til noe vi alle kan forstå og verdsette. Om jeg skal sammenligne

Kvammen med andre artister, vil jeg si at han er en herlig miks av Stein Torleif Bjella, Håkan Hellström og Lars Winnerbäck.

Father John Misty: ”I Love You, Honnybear”

– Nå har du prata om Father John Misty i minst tre måneder. Hvorfor har du ikke skrevet om den nye skiva hans ennå, Lyttelua?

– Ble skada på ridetur i Danmark, Herman. Fullstendig ødelagt.  Fysisk og psykisk.

– Hæ, hva skjedde, mann?

– Jeg ble blåst bort da jeg skulle angripe en vindmølle. Jeg, Nordens Don Quijote, ble slått i bakken av de onde kjempene.

– Que?

– Min åndelige kamp måtte bite i gresset. Min virkelighetssans ble satt på prøve. Jeg gråt i tre hele dager. Måtte sy tretti sting i lansen. Hadde det ikke vært for Father John Misty, hadde jeg trolig sittet i velursofaen til Jesus akkurat nå.

– Hva er det med Misty som har fått deg til å gå fra konseptene?

– Han får meg til å tenke på hjembyen til mesterdetektiven Harry Bosch, Los Angeles.

Laurel Canyon. Deilige melodier. Snertne tekster. The Byrds. Dynamitt-Harry. Smørbukk. Paul Simon, John Grant, Jackson Browne, Troika. Rufus Wainwright, Randy Newman.  Og Pommac, seff.

– Noen vil kanskje si at plata er litt hypa?

– Hæ, skjønner ikke spørsmålet. Har du slått deg? Hvor mange knyttnever ser du?

– Au, skjerp deg!

– Det var ikke meg, det var skjebnen. Setter du på Misty en gang til eller?

Tommy Tokyo: ”Hev deg over det derre der”

Tommy-universet er som skapt for de av oss som liker å bli utfordret og omfavnet på en og samme tid. Et univers der låter med det lille store ekstra, skyter opp av jordskorpen.

Tekstene, som i stor grad problematiserer tilstanden i oljelandet Norge, oppleves verken som selvhøytidelige eller tilgjorte. Snarere tvert imot. Tommys ord føles genuine og oppriktige. Han synger om det lille livet. Om det som egentlig er viktig. Noe som gjør at man som lytter føler seg både truffet, forbanna, trist og glad på en og samme tid.

At de iørefallende melodiene og den tidvis vindskeive stemmen sender tankene til artister som Neil Young, deLillos, Eels og Kaizers Orchestra, er også med på at stemninga forblir helt topp skiva igjennom.

BC Camplight: ”How To Die In The North”

– Vi har jo snakka om hvor fantastisk BC Camplight er hele uka. Fyren er jo helt genial pluss, visket Elise med øyne store som dekketallerkener.

– Måten BC ruller de elegante og tidvis eksentriske melodiene sine inn i soul, surfpop, pianoballader, er hinsides godt og ondt, sukket Espen og dro seg i barten.

– BC får meg til å tenke på The Beach Boys, 10cc, John Grant, 60-tallet, California, Harry Nilsson, Ben Folds Five, Eels og et par tusen andre klasseartister, sa Herman og dufa.

Da den nydelige pianoballaden ”Atom Bomb” la seg under dyna, sov hele Popklikk-redaksjonen. Herman på gulvet, Espen på krakken og Elise i kjøleskapet.

Thåström: ”Den morronen”

Åpningslåta. ”Gräsfläckar”. Suger seg fast. Knyttneve i magen. Monotone klanger. Kaos. Lykkerus. Klassisk Thåström.

Sanger raser forbi. Kniver slipes. Kyss i luften. Maskiner. Støy. Inferno. Ingenmannsland. Alene i skogen. Midtveis i livet. Angsten stiger. Hunder glefser. Sulten vokser. Asken brenner. Skummelt. Vakkert. Vakkert. Vakkert.

Reisen er slutt. Stillheten våkner. Lykken smiler. Kroppen vibrerer. Tenker på Gud. Tenker på Thåström. Blå himmel. Stjernedryss.

Ja. Det er sant.

Din tur nå. Du vil ikke angre. Jeg lover. Kors på halsen.

Ingen over. Noe få ved siden av.

Thåström. President.

Dyveke Kuløy: ”Dyveke Kuløy”

Albumet bygges i stor grad rundt Dyvekes stemme og hennes kjærlighet til pianokrakker. Noe som er med på å gi platen en behagelig, men også intens og dramatisk tilstedeværelse. Måten tangentene beveger seg lekende lett rundt i lydbildet, tilfører platen både en struktur og en melodiøs kraft som åpner opp døren til låter fra den øverste hylla i sjappa.

Alle låtene bidrar på hver sin måte til at helhetsinntrykket blir både variert, vakkert, dramatisk og melodiøst. Noe av grunnen til dette skyldes trolig produsent John Agnellos følsomme og kloke tilnærming til Dyvekes sterke sider. Ved å legge inn både steelgitar, cello og tidvis subtile ”gitarvegger”, tilføres plata en musikalsk temperatur som bygger opp under Dyvekes stemme og kjærlighet til pianoet. En tilnærming som tilfører musikken substans, troverdighet og massevis med sjarm.

Dawes: «All Your Favorite Bands”

At tankene vandrer til Jackson Browne (som selvfølgelig digger bandet) og Eagles, slik de framstod på midten av 70-tallet, eller for den saks skyld, Dire Straits, Blue Rodeo eller Crowded House, har på ingen måte hindret bandet i å snekre fram et lydbilde som gir dem både særpreg og en egen signatur.

”All Your Favorite Bands” er så tipp at den er helt topp. Om du begynner med låter som ”Somewhere Along The Way” og ”All Your Favorite Bands”, vil du raskt forstå hvorfor Dawes er et av Popklikks nye favorittband.

Sarah Cracknell: ”Red Kite”

Prisen for ”Årets sommerplate” går til Sarah Cracknells ”Red Kite”. Om navnet ikke sier deg en puck, kan Popklikk opplyse at Sarah er mest kjent fra det utrolig deilige, og særdeles britiske popbandet, Saint Etienne.

”Red Kite” består av en haug vanvittig behagelige og svært iørefallende låter. De nydelige arrangementene; jada vi snakker både strykere, steelgitarer og lekne gitarpartier, løfter flere av låtene så høyt til værs at de nesten håndhilser på Selveste Selveste. Noe låter som ”Nothing Left To Talk About” (med Nicky Wire fra Manic Street Preachers), “Underneath the Stars”, “Take the Silver” og “It’s Never To Late” er (svært) gode eksempler på.

Graham Parker:  ”Mystery Glue”

Vel, kanskje er jeg så blodfan at jeg rusler rundt i et tåkelandskap med skylapper og en ikke eksisterende kritisk sans. Men ser man bort fra disse bittesmå innvendingene, digg, digg, digger jeg Graham Parker & Rumour anno 2015. Jeg tør påstå at låter som ”Transit Of Venus”, ”Going There”, ”Wall Of Grace” og ”Flying Into London” alle hadde forsvart en plass på en samleskive med bandet.

Når jeg hører på ”Mystery Glue” flyr tankene umiddelbart til artister som Elvis Costello, Nick Lowe, Dave Edmunds, Ian Gomm og Mickey Jupp slik de fremstod på slutten av 70-tallet. Vi snakker rock med røtter i britisk soul ispedd en aldri så liten tøtsj country. Parkers særegne stemme, Martin Belmonts og Brinsley Scwartz’ gitarar som sloss om oppmerksomheten og Bob Andrews’ tangenter – OMG! Der er bare å takke gud og håpe at gjengen kommer seg til Norge før eller senere.