Om dette er de beste skivene vi har hørt så langt i år, kan diskuteres. Popklikk-redaksjonen hører nemlig på så mye musikk at vi i farta kan ha glemt en favoritt eller to.

Når det er sagt; platene som beskrives under er trolig de vi har hørt mest på så langt i år, noe som i seg selv er et kvalitetstegn.

PS! Nederst i saken finner du en utmerket spilleliste som kan spilles til du deiser i bakken med et digert smell.

David Bowie: «Blackstar»

«Sjokk…Bowie.»,  skrev en av våre venner en søndag.  Vi skjønte ikke hva han mente.Kompisen vår  hadde aldri vært spesielt opptatt av David Bowie. Det rykende ferske albumet «Blackstar» og singelen «Lazarus» kunne jo ikke være det sjokkerende han siktet til.

Da gikk det opp for oss. Starman var reist!

Kunstneren med de tusen ansikter hadde regissert sin egen død. I en tid hvor alle skal (og som regel klarer å) vite alt om alle, hadde han greit å holde sykdommen skjult. I halvannet år. Og som en grand finale komponerte David Bowie en genial siste sats som vil stå som en påle i rockhistorien og føre til at myten om David Bowie vokser langt inn i nye universer.

Sturgill Simpson: ”A Sailor’s Guide To Earth”

Popklikk hevder med myndig stemme og fast blikk at Sturgili Simpson har laget et av årets beste country and soul-skiver. ”A Sailor’s Guide To Earth” er nemlig så tettsittende og feiende flott at vi umiddelbart slenger favoritter som Southside Johnny, Mink DeVille, John Hiatt, Dr. John, Van Morrison, Lambchop, Johnny Cash og Lyle Lovett på bordet.

Måten Sturgill blander country med store doser soul og rock er tipp topp tommel opp. Det koker, spraker og pumpes blod når Sturgill slipper seg selv og bandet løs på menneskeheten. Blåsere og steelgitarer slåss om oppmerksomheten samtidig som Sturgills mørke stemme sender lytteren ut i et musikalsk landskap fylt med både lette steg og dramatiske vendinger.

Whitney: ”Light Upon The Lake”

Whitneys debutalbum består av instant musikk som sitter klistra fast i hjernekontoret før du rekker å si ” virre virre vapp vupp vupp”.

Whitney lager skranglete og melodiøs countryrock som sender tankene til The Band, George Harrison og den amerikanske vestkysten. Vi snakker tidløs musikk med både snert og store doser viljestyrke. Lydbildet er pakket fullt med blåsere, lettbente og lekne gitarer og en vokal som jobber med å holde seg på beina.

”Light Upon The Lake” er så sjarmerende at vi nesten dauer av glede, noe som i seg selv er en liten sensasjon. Ønsker du å bli frelst anbefaler Popklikk deg å begynne med låter som ”No Matter Where We go”, ”The Falls” og ”Golden Days”. Så det så!

Dexys: ”Let The Record Show: Dexys Do Irish And Country Soul”

Endelig er Kevin Rowland og hans Dexys tilbake, fire år etter det deilige comebackalbumet, ”One Day I’m Going To Sour”. At den nye skiva er et rent coveralbum med fokus på irsk musikk; landet Rowlands foreldre vokste opp i, er både stilig og modig.

Om det funker? Ehh…ja! Faktisk så funker det så bra at hele Popklikk-redaksjonen begynner å grine hver gang ”Let The Record Show: Dexys Do Irish And Country Soul” slippes løs. Rowlands vokal, som slikker lytteren på nesetippen, er så fantastisk at selv superlativene smuldrer opp og forsvinner ut av vinduet. Vi snakker med andre ord om et realt hakaslepp (takk Kenneth!). Ingen synger som Kevin. Basta!

Richmond Fontaine: ”You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To”

Popklikk har alltid satt stor pris på Richmond Fontains låtskriver, gitarist og sanger Willy Vlautins tekster. De treffer hardt og får følelsene til å legge ut på lange joggeturer langt inn i de dypeste skoger.

At tankene titt og ofte flyr til Springsteens “Darkness On The Edge Of Town”, et album som handler om overlevelse og evnen til å bite seg fast i eksistensen, er neppe overraskende. Men også navn som American Music Club, Mark Eitzel, Jeff Tweedy og Jay Farrar dukker opp både her og der.

Samtlige låter på Richmond Fontaines svanesang treffer lytteren midt i sjela, og når stemmen til Vlautin bryter gjennom på låter som ”Wake Up Ray”, «I Got Off The Bus», ”Whitney And Me” og ”A Night In The City”, er det bare å legge seg ned og grine.

Sam Outlaw: ”Angeleno”

Døtte dæven. Sam Outlaw kliner til med ei plata marinert i så mye countrypop og vestkystrøtter, at Popklikk-redaksjonen har ramla av samtlige stoler minst fem ganger. ”Angeleno” er, ifølge redaktøsen, skikkelig sweet. Noe den definitivt er.

Å høre på plata kan sammenlignes med å drikke en kald pils i selskap med en jukebox fylt med James Taylor, Chris Isaak, Warren Zevon og Rodney Crowell. Selv om de fleste låtene sitter som et skudd, utgjør tittellåta, ”Who Do You Think You Are”, og ”Ghost Town” en nesten uslåelig trio.

Max Jury: ”Max Jury”

Samtlige låter på ”A Sailer’s Guide To Earth” bidrar med noe helt spesielt. Det være seg varsomme stemninger eller en blåserrekke som går amok. Variasjonen i låtmarialet og den raffinerte produksjonen, sørger for at albumet forblir både interessant og svært lyttervennlig.

Popklikk er ganske sikre på at unge Jury fra Iowa har gitt ut årets beste debutalbum så langt i år. Hans selvtitulerte album renner nemlig over av så mye soula rock at vi får frysninger på lilletærne.

Jury, som visstnok lyttet mye på Neil Young, The Byrds, Gram Parsons og Wilco i unge dager, høres ut som en salig blanding av The Band, John Lennon, Elton John, Josh Rouse og Jackson Browne. Flesteparten av låtene befinner seg i et balladelandskap fylt med deilige arrangementer, slepne melodilinjer og smertefulle tekster. Og en skog full av tangenter.

Sweden: ”Oh, Dusty”

At Popklikk hører band som Fountains Of Wayne, Cheap Trick, Weezer, Ash og The Cars trenge gjennom lydbildet, er selvfølgelig både råflott og smått genialt. Likevel, det beste med ”Oh, Dusty” er at Sweden fremstår som et band med både egenart og egne meninger.

Popklikk er faktisk lettere rystet over hvor diggbar ”Oh, Dusty” er. Når dommerne i Idol påstår at deltakerne er i verdensklasse, ler vi oss halvt i hjel. Men om noen hadde hevdet at Sweden er blant de beste powerpop-bandene i universet, hadde vi faktisk både nikket og sagt oss enige.

Albumet er så gjennomført og melodimettet at vi ikke makter å plukke ut favoritter. For øyeblikket er det ”Just A Kid”, ”To Build A Fire” og ”Let The TV Speak” som har kilt seg fast i hjernebarken. Men om noen timer dukker det opp nye favoritter fra det som må være et av årets beste album så langt.

Daniel Romano: ”Mosey”

At countrysjefen Daniel Romano skulle åpne sin nye plate med en låt som kunne vunnet MGP er relativt frisk og en anelse overraskende.

Men ”Valerie Leon” sitter som et skudd samtidig som den utfordrer alle verdens musikksjangre til å leke litt mer sammen. Når det er sagt; det gjør absolutt ingenting at de andre låtene på ”Mosey”, henter inspirasjon fra artister som Bob Dylan, Leonard Cohen og rock og pop skapt på 60-og 70-tallet

Romano synger med innlevelse og har en kraft i stemmen som tilfører låtene både energi og sårhet. Produksjonen er variert og gjennomarbeidet. Tidvis får man følelsene av at instrumentene tripper rundt i kulissene og bare venter på å entre scenen.

Sivert Høyem: «Lioness»

Etter hvert ble produksjonen et overhengende slør som tilførte låtene en kompromissløs letthet Popklikk ikke kan huske å ha hørt på et Sivert Høyem-album tidligere. En letthet som utstyrte låtene med en melodiøsitet og en vitalitet som løftet helheten flere hakk.

Noe trolig Christer Knutsen skal ha mye av æren for. Musikkelskeren, som foruten å være født med meloditeft i blodet og å spille på både strenger og tangenter, har nemlig produsert ”Lioness” sammen med Høyem.

Den første låta vi falt pladask for var lettbente og stilige ”Fool For Your Crown”. Deretter hekta de seg på en etter en. Tittelåta, ”You Belong To Me”, ”V-O-I-D” og så videre.

Når det er sagt; den låta som virkelig har sagd seg fast i hjerterota er krystallvakre, ”My Thieving Heart”. Duetten der Høyem og Marie Munro (Hilde Marie Kjersem) synger lytteren rett inn i en musikalsk orgasme.

Marie Munroe: ”Under My Skin”

”Under My Skin” er så deilig, appetittvekkende og iørefallende, at Popklikk allerede har plassert den på den øverste hylla for årets utgivelser. Noe som er både litt rart og uventet med tanke på at elektronisk popmusikk  sjelden treffer meg midt i sjela.

Melodiene på «Under My Skin” er så melodiøse og avhengighetsskapende at de nesten blir plagsomme.  Produksjonen er delikat, gjennomarbeidet og moderne. Og stemmen til Munroe? Vel, den er så stilren og nydelig at selv kokken Tor blir mo i knærne.

Konklusjonen er enkel: Å lytte på «Under My Skin» er som å motta en god nyhet. Om du bruker litt tid på låtene kommer den ganske raskt til å fylle tilværelsen din med en blanding av vidunderlige øyeblikk, gåsehud på nesa og et gigantisk smil som nekter å slippe taket.

Brian Fallon: «Painkillers»

At Fallon høres ut som en blanding av Sprinsteen, Petty, Mellencamp og The Killers, gjør ingenting så lenge låtene er fengende og troverdige.

At duften av kvalitet siver ut av rillene på tittellåta, ”A Wondeful Life”, ”Nobody Wins”, ”Rosemary” og “Open All Night”, er det ingen tvil om.

”Painkillers” er en plate man raskt blir glad i og når man først har bitt på kroken er det ingen vii tilbake.At duften av kvalitet siver ut av rillene på tittellåta, ”A Wondeful Life”, ”Nobody Wins”, ”Rosemary” og “Open All Night”, er det ingen tvil om.

White Denim: ”Stiff”

White Denim må være en av klodens tøffeste band. Måten de kombinerer gitarbasert rock med både svaiende soul, punk, funk og skråstilt jazz, er nemlig både unik og helmaks.

Deres forrige album, ”Corsicana Lemonade”, var så bra at den endte opp på Popklikks liste over årets beste album i 2013. Noen som fort kan skje med ”Stiff” når vi har 2016 i kikkerten.

Liker du band som Allmann Brothers, Sir Douglas Quintett, Grateful Dead, Wilco og Marvin Gaye, er ”Stiff” et album du kommer til å høre mye på resten av året.

Paul Henriksen: «Time To Grow Wings»

Om vi ser bort i fra at låtene holder en sjelden god kvalitet, ligger mye av magien i lydbildet. Måten produsent Rune Berg lister seg rundt på tå i kulissene, tilfører plata en subtil detaljrikdom som gir grobunn for både vinger og hallelujarop.

Henriksen beveger seg i et landskap skapt for individer med sans for jordnær musikk med røttene i amerikansk singer-songwriter-tradisjon. Noe som understrekes med låta ”Six Feet Two”, en hylles til Townes Van Zandt. At tankene rett som der er flyr til Steve Forbert gjør at Popklikk-redaksjonen jubler spesielt høyt.

Ben Watt: ”Fever Dream”

Watt, som tidligere spilte i herlige ”Everything But The Girl”, fortsetter der han slapp på sin forrige skive, ”Hendra”. Han lager fremdeles lune, melodiøse låter med det ene benet i melodiøs britisk folkemusikk og det andre i amerikansk vestkyst- pop. Litt som om Richard Thompson og Fleetwood Mac skulle delt scene en vakker kveld i Echo Park.

Men bare litt, for Watt står, mye takket være sin teft for iørefallende melodier, mer enn godt nok på egne ben.Men redselen for at Watt ikke skulle makta å følge opp, forsvant ut av vinduet allerede etter en kjapp gjennomlytting rett før et viktig møte. Oppildnet av melodiøse og sofistikerte låter som ”Between To Fire”, ”Women’s Company”, ”Faces Of My Friends”, sjarmerte vi kundene i senk og landet en kontrakt i millionklassen.

Meilyr Jones: ”2013”

Aj, aj, aj for en deilig overraskelse. ”2013” er årets forundringspakke så langt. Ante ikke hvem mannen var, men nå sitter musikken til Meilyr klistra fast.

Meilyr Jones lager veldig, veldig (veldig) britisk musikk. Godt plantet et sted mellom kremartister som The Beatles, The Divine Commedy, Jarvis Cocker, Kinks, Scott Walker, (jada, han er amerikansk, men gjorde karriere i England) og T. Rex (!), skaper mister Jones fengende og tidvis storslått musikk.

Popklikks favoritter så langt er ”How To Recognise a Work Of Art” (som får oss til å tenke på Dexys), ”Don Juan”, ”Return To Life” og ”Featured Artist”.

The Magnetic North: “Prospect Of Skelmersdale”

Akkkurat som Meilyr Jones, levnes det ingen tvil om at medlemmene i The Magnetic North har tilbrakt mesteparten av sine liv i Storbritannia. Et band/prosjekt bestående av Simon Tong (The Verve, Gorillaz og The Good, The Bad & The Queen), Hannah Peel og Erland Cooper.

Bandets andre album, ”Prospect Of Skelmersdale”, bygger på små og litt større hendelser fra Skelmersdale, byen Simon Tong vokste opp i.

Resultatet er strålende. Vakre harmonier blandes med sterke melodier og utsøkte arrangementer. Det lukter vår herfra til Brynsenteret. Spesielt låter som ”Pennylands”, ”Signs”, ”Sandy Lane” og ”Little Jerusalem” fortjener en medalje rundt halsen og stormende jubel.

Frøkedal: ”Hold On Dreamer”

Frøkedal sin første soloskive sitter som en kule marinert i varmt blod og drømmestoff. Etter å ha hørt ”Hold On Dreamer” blir man både glad, lett til fots og en anelse bevisstløs.

De fleste låtene skrangler av gårde som deilige små sjarmtroll, men nå og da skrus lydbildet til på en måte som tilfører låtene nesten symfoniske drag. Noe både ”The Kid” og ”The Dream” er flotte eksempler på.

Selv om låtmaterialet er jevnt over meget bra, er det likevel noen sanger som stikker seg fram blant gitarer, feler og tangenter. Hoppende glade ”The Sign” er så fengende, imøtekommende og godhjertet at den burde være selvskrevet til årets Nobelkonsert. ”The Man Who Isn’t Here” og ”Dementet Times” er så rørende vakre at alle med tunge hjerter og slitne hoder, burde slenge dem inn øverst på spillelista.

Og ”Cherry Trees”? Gud bedre for en låt! Er det mulig, liksom?

Steve Mason:”Meet The Humans”

På sitt tredje soloalbum viser Steve Mason (tidligere The Beta Band) muskler. Digre, struttende, musikalske muskler. Noe han for så vidt alltid har gjort. Men det spørs om ikke «Meet The Humans» er hans sterkeste album så langt i karrieren.

På britisk vis gynger låtene av gårde. Liker du artister som Oasis, The Stone Roses, Shack og The The, vil det nesten være straffbart ikke å like Steve Mason.

”Meet The Humans” strutter av selvtillit og låtene er jevnt over så elegante og melodiøse at kroppen får en real vitamininnsprøyting hver gang de treffer hjernekontoret.

Måten Mason blander det bittersøte med det storslåtte, tilfører plata en energi og et mangfold man sjelden finner hos andre artister.

Nada Surf: ”You Know Who You Are”

Oj, som vi har venta. Og grugleda oss. Det har nemlig gått åtte (!) år siden Nada Surf leverte glimrende ”Lucky”, bandets siste plate med egne låter.

Nå er vi bare happy. ”You Know Who You Are” er akkurat det vi ønska oss. Deilig powerpop ispedd så store doser melodiøsitet at armer og bein flyr i alle retninger.

Liker du artister som Big Star, Sloan, Fountains Of Wayne, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, Jason Falkner og The Rubinoos er det bare å sette i gang. Om du begynner med firkløveret ”Animal”, ”Out Of The Dark”, ”Cold To See Clear” og ”Believe You’re Mine”, er du frelst innen klokken slår tolv.

The Loch Ness Mouse:”The Lock Ness Mouse”

Man skulle nesten tro at The Lock Ness Mouse har levd oppi hodet til Popklikk-redaksjonen fra sånn cirka midten av 80-tallet. En periode da band som Prefab Sprout, Aztec Camera, The Style Council og Nick Hayward rulet Britannia og kjellerstua til Espen.

Musa fra Skottland byr nok engang på raffinert og elegant popmusikk det er umulig ikke å elske. Låter som”Warm Circuitry”, ”Bamboo (Love Is Not Cool” og ”The Cherry Blossom in Japan”er så elskverdige og varmblodige at man nesten dævver av opphisselse.

Field Music: ”Commontime”

Hver gang jeg hører en skive med Sunderland-bandet Field Music, flyr tankene til gamle, ærverdige 10CC; bandet som fylte ungdomstiden min med utallige magiske øyeblikk.

Field Musics fjerde album, ”Commontime”, er intet unntak. Ved hjelp av sin kantete melodiøsitet kaster den meg ut i et musikalsk univers jeg stortrives i.

At låtene glir over i hverandre og sliter med å skille seg fra hverandre, gjør ingenting. Det er helheten som teller.

”Commontime” sitter ikke umiddelbart. Den trenger noen runder og et par velvillige ører, før låtene kryper ut av skallet. Men når de først har festet grepet, vel da er du solgt.

Eleanor Fridberger: ”New View”

Endelig er hun tilbake, superflinke og talentfulle, Eleanor Fridberger. Tilbake med et album som burde få svært mange til å sperre opp ørene og trykke på repeatknappen. At plata er innspilt i New York er ikke umulig å høre. Popklikk-redaksjonen diskuterte nemlig titt og ofte det nå oppløste New York-bandet Luna mens stemmen til Eleanor fylte rommet. Men vi sammenlignet også musikken med Aimee Mann og Jenny Lewis.

På ”New View” forsetter Fridberger å pøse ut rockn’n’pop av ypperste merke. Noe du raskt vil forstå etter å ha hørt låter som ”He Didn’t Mention His Mother”, ”Open Season” og ”Your Word”.

Cheap Trick: ”Bang, Zoom, Crazy…Hello”

For blodfans må ”Bang, Zoom, Crazy…Hello” fortone seg som en himmelsendt gave. Robin Zander har knapt sunget bedre, Rick Nielsen får det til å ryke av samtlige gitarer og bandet har snekra sammen en gjeng låter som både fenger og rocker av gårde. Produksjonen, som sender tankene til Jeff Lynne, er prikkfri. At det krispe, tighte og luftige lydbildet innvaderes av deilige hooks, tettsittende bassganger og drittøff tromming, slenger lykkefølelsen rundt om kring og overalt.

”Bang, Zoom, Crazy…Hello” er et must for alle verdens powerpoppere. For resten av bønsjen anbefaler vi å begynne med ”No Direction Home”, «When I Wake Up Tomorrow”, ”Sing My Blues Away” og ”The Sun Never Sets”. Staselig er det uansett.

Dylan Mondegreen:”Every Little Step”

Mondegreen er en mester når det kommer til å lage popsoul innhyllet i vakre arrangementer. Den varme stemmen hans fyller de melodiøse låtene med så mye lidenskap og nærhet, at Popklikk-redaksjonen har blitt fullstendig avhengig. Det har gått så langt at vi har satt av tre pauser i løpet av dagen til intens Mondegreen-lytting.

Låtmaterialet på ”Every Little Step” holder en høy standard, men om vi måtte ha plukket ut en trio, hadde vi trolig gått for ”Every Flashlight May Blind You”, ”Headphones On” og ”I Only Want You To Be Cruel”.

Popklikk konkluderer med at det er klin umulig ikke å like ”Every Little Step”, og at skiva er som skapt for sommer, sol og et par regnbyger.

Tore Renberg: ”Ingen nåde” 

Popklikk har brukt mye tid på ”Ingen nåde” de siste dagene. Den har liksom tapetsert seg fast på veggene i våre innbydende lokaler. En egenskap vi digger. At Renberg ved flere anledninger er blitt observert i Fred Perry-utstyr, har også bidratt til en meget positiv innstilling til både mannen og plata.

Tekstene, som veksler mellom lykkelige tider og apokalyptiske betraktninger, blir for det meste løftet opp av fengende melodier og  stilsikre arrangementer. Noe som medfører at lytteren blir både glad, litt trist og en anelse rørt i løpet av ferden.

Heyerdahl: ”A Su Can Panther”

Heyerdahls andre album, ”A Su Can Panther”, gir livet et spark i ræva. Et forsiktig spark som får deg til å sveve noen centimeter over bakken. Godt hjulpet av abstrakte hull og relative tidsrammer, fyller albumet, som all god musikk, tilværelsen med mening. Det atmosfæriske lydbildet svever, eller kanskje bedre, flyter av gårde uten stopp. Det føles som om låtene bor inni hverandre, at helhet og del glir over i hverandre. Det låter fett, det låter wunderbar.

Pete Astor: «Spilt Milk»

Første gang Astor poppet opp på Popklikks radar var da han sang flotte sanger i kjellerstua til Espen i det forrige århundret. En kjellerstua som mer enn ofte ble fylt opp av gutter med lisseslips, sorte dressjakker og en velfylt plastpose i hånda.

Den gang da var Astor frontfigur i popbandet The Weather Prophets som lagde deilige sanger som ”Always The Light” og ”Why Does The Rain?”.

At nåtidens Astor høres ut som en skranglete blanding av The Velvet Underground, The Go-Betweens og Robyn Hitchcock, er superflott. Men flottest av alt: ”Spilt Milk” består av låter så fjonge og sjarmerende at vi trygt kan konstantere at han fremdeles er en svært undervurdert artist.

Og sånn kunne vi sikkert fortsatt et par døgn til, men nå reiser Popklikk-redaksjonen til Menton i Frankrike, den vakre byen som ligger et diskokast unna Italia.

God sommer popklikkere!