Da Popklikk kåret årets beste norske plate i 2023, landet vi på delt førsteplass mellom Øyvind Holms «Paradox of Laughing» sitt og Stein Torleif Bjellas «Nysetmåne». Popklikk har intervjuet Øyvind Holm om suverent fine «Paradox of Laughing» og inspirasjonskilder.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Paradox Of Laughing» sammenlignet med dine tidligere soloalbum?

– Jeg føler at alle de tre siste soloplatene har hver sin tydelige koloritt. «After The Bees» er kanskje den mest umiddelbare og poppa av de tre. Etter flere år og utgivelser med band, var ambisjonen å se om jeg kunne finne tilbake til pop-røttene mine.

– Da arbeidet med «The Unreliable Narrator» startet, bega jeg meg inn i et noe mørkere landskap. Jeg hadde hatt en periode der jeg lyttet mye til Bowies Berlin-skiver, spesielt «LOW»; i tillegg til en del Eno-produksjoner fra samme periode. Hele plata bærer nok ikke preg av dette, men den ble nok allikevel skapt innenfor rammene av et slags «Trondheim is the new Berlin»-dogme. Slike dogmer virker ofte som fine startere for et prosjekt, men det er viktig å sprenge dem underveis, slik at de ikke blir tvangstrøyer.

– Sammenlignet med disse to, er nok «Paradox of Laughing» mer tilbake til det jeg føler er sekstitallsrøttene mine. Lett psykedeliske elementer er ofte blandet inn i lydbildet. Det er flere akustiske instrumenter denne gangen, og flere av låtene er nok mer orkestrerte enn på de første to. Mari Persen har bidratt med noen fantastisk flotte strykearrangementer, som helt klart setter et tydelig preg på flere av låtene.

– Vi har ikke gått helt «Piper at the gates of dawn», men enkelte steder føles det kanskje litt «Forever Changes», andre steder litt «S.F. Sorrow». Gene Clark er også ofte en ledestjerne. Spesielt i mer kosmiske øyeblikk som «August 1969». Der er jeg i alle fall på søken etter den type låtskriving Clark drev på med i perioden rundt «No Other».

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– For meg henspiller tittelen på kontrastene, eller paradokset, i å kjenne på egen glede og lykke i hverdagen, i en verden som er så full av krig og menneskelige lidelser.

– Jeg begynte å spinne rundt dette da jeg så uttrykket «a paradoxical laugh» bli brukt i noe jeg leste. Det ble brukt om en situasjon der man for eksempel får en skikkelig dårlig nyhet, og at man istedenfor å gråte eller å vise at man blir opprørt, smiler eller ler. Altså, en slags mental forsvarsmekanisme for å skjule sjokket…

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Opp igjennom har jeg forsøkt mange ulike tilnærminger før jeg går i studio. Før «The Unreliable Narrator» laget jeg ferdige demoer til alle låtene. Disse fikk bandet tilsendt på forhånd. Tanken var at dette kunne forenkle prosessen, fordi alle kjenner låtene før vi går i opptak. Faren er selvfølgelig at dette også stenger for en del spennende kreative prosesser. Man låser seg til demo-innspillingen og tenker at den har det endelige arrangementet av låten. Spesielt hvis det er en gjennomarbeidet demo, som låter som en ferdig sang. Veldig ofte er det når man kaster helt om på det man har tenkt at det skjer spennende ting.

– Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å gjøre motsatt. Jeg delte omtrent ikke noen musikk med bandet på forhånd. Hver nye innspilling startet med at jeg spilte gjennom det jeg hadde for de andre på akustisk gitar. Ut fra dette kunne vi meisle ut et arrangement sammen i innspillingsrommet. Noen føringer og tanker har jeg selvfølgelig med meg inn, men som regel er jeg veldig åpen for innspill i denne fasen. Hvis man lytter til hverandre, kan ofte små detaljer og tilfeldigheter være det som tar låten til et nytt og bedre sted; et sted jeg i utgangspunktet ikke hadde sett for meg.

– Som band brukte vi vel ei lita uke sammen i studio før jul i fjor. Da spilte vi inn alle grunnkompene. Etter dette blir det for min del alltid noen dager ekstra med vokal, kor og andre pålegg. Parallelt sendte vi råmikser til Mari Persen for strykere, og til Bjørn Klakegg som la gitarsoloer på tittellåten.

– Sound-messig skjer det også mye i løpet av miksingen. Her får produsent, Pål Brekkås, leke både med lyd og effekter. Selv om vi for så vidt har tett kontakt også i denne fasen, syns jeg det er viktig at han får armsving nok til å jobbe ut sine egne tanker og idéer. Det er viktig å la produsenten få lov til å produsere. Så kan jeg i større grad melde meg på igjen når de siste 20 prosentene gjenstår. Da kan vi nok diskutere en del før de siste detaljene skrus på plass. Noen ganger får jeg viljen min, andre ganger må jeg bare stole på at Pål har rett. Som regel har han det.

– Hva er du mest fornøyd med på «Paradox Of Laughing»?

– Jeg synes selve produksjonen har en detaljrikdom som både gjør den spennende å lytte til og som får ut det beste i hver enkelt låt. En god målestokk for meg er ofte at jeg blir gira av å lytte til skiva i headset. Hvis effekter og andre miksemessige finesser spiller på lag med musikken, og at jeg innimellom tar meg selv i å bli begeistre og overraske over det som skjer, ja, da er jeg fornøyd.

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Det kan variere litt på dagsformen, men både «Paper Tigers» og «Flies on the Window Sill» er låter jeg kjenner at jeg er stolt over å ha skrevet. Det handler nok om at jeg i stor grad føler at alle brikkene falt så riktig på plass på akkurat disse; både melodisk, tekstmessig og arrangementene. Igjen må gjestemusikerene få skinne litt. Mari sine strykearrangementer er magiske på begge to. I tillegg gir Hans Hadders sine indiske instrumenter «Paper Tigers» en helt egen atmosfære, som skiller seg fra resten av plata.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Ofte er det de låtene man først tenker skal være kjappe og enkle å spille inn som ender opp med å bli de harde nøttene å knekke. På denne skiva tror jeg kanskje det var «Distant Lover» og «Must Be a Way» som satt lengst inne. Da hjelper det å ha en produsent som har såpass avstand til låtene at han kan zoome ut og kaste rundt på ting. Begge disse måtte plukkes litt fra hverandre og bygges opp litt på nytt før vi kjente at de satt.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Jeg vet ikke om det er så enkelt så se hele skiva under ett her. Det er jo ikke et konseptalbum. Fellesnevneren er kanskje at de fleste låtene forsøker å si noe om mellommenneskelige relasjoner og følelser, og at bakteppet til disse følelsene er de mange kontrastene i tilværelsen. Kjærligheten og angsten for å dø kan røske i deg fra hver sin kant. Man kan føle at man elsker, men samtidig: «I got my doomsday playlist done».

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Veldig ofte starter det med at jeg sitter og leter litt rundt på en akustisk gitar. Cluet er å lure seg selv inn i en sone der man glemmer at man egentlig skal skrive en låt. Da kommer som regel de fineste idéene. Det er sjelden spesielt fruktbart å timeplanfeste når jeg skal skrive musikk. Selv om jeg har tid en torsdag ettermiddag, er det slett ikke sikkert det er da det store skjer. Det er slik jeg kan gjøre senere i prosessen, når idéer skal skrives ferdig eller når jeg skal jobbe med tekstene.

– Så komponering blir for meg litt som å improvisere. Jeg spiller og synger det som faller meg inn der og da. En slags stream of consciousness-greie på tulle-engelsk. Av og til dukker det opp akkorder og melodilinjer jeg biter meg merke i og liker. Disse lagrer jeg på telefonen og lar dem hvile noen dager, før jeg plukker dem frem igjen. Hvis jeg fremdeles liker det jeg hører etter noen dager, er dette skisser jeg forsøker å jobbe videre med. Det er alltid musikken som kommer først.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Det er mange album jeg kunne ha trukket fram fra 2023, men disse tre har hatt høy rotasjon i stua.

Boygenius – «The Record»

Dette er trolig det albumet jeg lyttet aller mest på i 2023. Jeg er også veldig glad i soloplatene til Phoebe Bridgers. Det er noe med stemmen og stemningen i mange av låtene hennes som har en tendens til å fullstendig trollbinde meg. Her er hun forsterket med Lucy Dacus og Julien Baker på låtskriving og like vidunderlig vokal. Et slags kvinnelig CSN, ofte med bedre låter. Jeg fikk også sett dem på Way Out West i fjor høst. Det låt også helt usannsynlig flott.  

The Lemon Twigs – «Everything Harmony»

Her er det rett og slett kjærligheten til den renskårne popmusikken som vinner. D’Addario-brødrene kjenner sin musikkhistorie, og det er ikke noen tvil om at de forsyner seg rundhåndet fra egne helter. Allikevel framstår denne plata som frisk og fengende. Full av vidunderlige melodier, arrangementer og harmonier.

The Rain Parade – «Last Rays of a Dying Sun»

Dette var et særs viktig band for meg i mine såkalte formative musikalske år. For en fyr som var godt over middels opptatt av sær psykedelisk musikk fra sekstitallet midt på 80-tallet, føltes det befriende å kunne kjøpe en skive som låt som «Emergency Third Rail Power Trip». Den beviste at det fantes flere der ute. Nå, flere tiår etterpå, dukket det nesten ut av det blå opp en splitter ny skive. Det er nesten som om tiden har stått stille, og «Last Rays of a Dying Sun» kan på alle vis måle seg med skivene fra glansdagene.

 – Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i så fall: Hvorfor?

– Uten at jeg har én bestemt favorittkunstner å vise til, så trives jeg veldig godt de gangene jeg har tid til å labbe rundt i ulike kunstmuseer. Det var for eksempel ikke noe problem å slå ihjel en hel dag på Munchmuseet og ennå kjenne på at jeg kunne ha vært der lenger.

– Jeg hadde også stor glede av å besøke en Picasso-utstilling  i Spania sist høst. Når det kommer til Picasso, liker jeg spesielt godt malerier fra det som omtales som «The blue period». Jeg tiltrekkes nok ofte av det litt dystre og melankolske; både i musikk, litteratur og kunst. De bleke, resignerte og ofte litt desperate ansiktene, i samspill med de blå-grønne omgivelsene, gjør at disse bildene kommuniserer godt med meg. «The old guitarist» og «Self portrait, 1901» er gode eksempler. Men det er mange flere.

– Det hintes faktisk til denne perioden i låten «Winter’s Twilight», som var bonusspor på «Paper Tigers»-singelen.

“I sometimes paint you /Paint the outlines of a face / Always paint in blue, and green and white to trace / Where you’ve gone…”

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Det gikk nok mye i psykedelisk 60-tallsmusikk. For meg ble Beatles et springbrett inn i det å oppdage musikk selv. Som barn er man jo ofte prisgitt den musikken folk rundt deg setter på. Etter at jeg oppdaget Beatles fikk jeg en indre drive til å gå på oppdagelsesferd selv. Jeg fikk jobb som avisbud og brukte alle pengene på vinyl. Så i tur og orden oppdaget jeg Kinks, Pink Floyd, Byrds og så videre. Mye av denne musikken er fremdeles fundamentet i de tingene jeg skriver selv.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om duhadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Det er sannelig ikke enkelt. Jeg føler jo også at jeg har vært priviligert i den virkelige verden som har fått spille med så mange bra folk som jeg har. Men om jeg får velge, kan man jo like godt dra til litt. Faren er jo at man ville blitt statist i eget band.

Paul McCartney – bass, vokal

For meg kanskje den største av dem alle. Selv om man setter låtkatalogen til side, står vi allikevel igjen med en fantastisk innovativ bassist og en gudbenådet vokalist.

Mitch Mitchell – trommer

Jeg er glad i Hendrix, uten at jeg nødvendigvis har et fryktelig nært forhold til hele katalogen hans. Men satan hvor det svinger av «Are You Experienced»-skiva. Sett på «Manic Depression» og hør hvordan trommene ruller av sted. De herlige trommebrekkene og en helt unik puls som driver låten framover. I trommeavdelinga er det her jazz og rock i skjønn forening.

Glenn Ross Campbell – Steel-gitar

Kanskje ikke det mest opplagte valget, men Glenn Ross Campbell gjorde noen flotte innspillinger med bandet The Misunderstood på tampen av 60-tallet. Han spiller helt rå steel-gitar. Hør på «Never Had a Girl Like You Before» og få gåsehud. Selv var han inspirert av The Yarbirds og ble i Rolling Stone omtalt som Jeff Beck og Jimmy Page i en og samme person

– Jeg aner jo ikke om dette kommer til å spille sammen i det hele tatt, om bestanddelene rett og slett blir for ulike, men ser for meg et energisk, lett jazza psykedelisk brygg. Håpet er at det vil låte som en god dose 1967. Det er jo haugevis av andre man kunne ha plukket, men det var disse jeg kom på i farta.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Jeg tror de første heltene jeg fikk var Kiss. Sikkert ikke uvanlig for folk på min alder, men de virkelige heltene fikk jeg ikke før jeg oppdaget Beatles tidlig på 80-tallet. Det ble nesten en besettelse. Det var da jeg ønsket meg gitar og fikk lyst til å skrive låter selv.

– Inngangen hang tragisk nok sammen med drapet på John Lennon. Det var en periode der hvor alle aviser, magasiner og TV var full av Beatles-relatert stoff. Så jeg regner med at jeg rett og slett bare ble nysgjerrig på hva dette var for noe. Var de så fantastiske som alle ville ha det til.