Når Popklikk-redaksjonen har plukket ut årets beste plater fra 2016 (i tilfeldig rekkefølge), har hele tiden utgangspunktet vært hvilke skiver vi har hørt mest på i løpet av året. Om de er/var de beste, vet vi først om noen år. Sånn er det bare.
Foruten de 40 utvalgte platene, har vi plukket ut 20 låter på spillelista (nederst i saken) fra album som også fortjener heder og ære.
Følgene har sittet i juryen: Tom Skjeklesæther, Herman Berg, Elise Nyborg Eriksen, Kenneth Jønsson, Øyvind Moen og Espen A. Amundsen.
Leonard Cohen: «You want it darker»
Ja, det høres umiddelbart ut som et rekviem, koringene som møter en når en setter på det som skulle bli Leonard Cohens siste album, «You want it darker», utstyrt med en tittel som med blåsvart eleganse føyer seg inn i rekken av ironiske albumtitler fra de siste årene; «Old Ideas» (2012) og «Popular Problems» (2014).
De åtte sangene som er å høre på «You want it darker» har til sammen alle elementene som har utgjort Cohens særpreg; gresk og jødisk folkemusikk, nennsom bruk av elektronikk, vakre kvinnestemmer, akustiske gitarer og en unik melodiøsitet som i 2016/2017 er på kanten til uutholdelig å lytte til. Akkurat nå er det den klagende fiolinen på «It seemed the better way», mesterlig spilt av David Davidson, som tar meg. (TS)
David Bowie: «Blackstar»
«Sjokk…Bowie.», skrev en av våre venner en søndag. Vi skjønte ikke hva han mente.Kompisen vår hadde aldri vært spesielt opptatt av David Bowie. Det rykende ferske albumet «Blackstar» og singelen «Lazarus» kunne jo ikke være det sjokkerende han siktet til.
Da gikk det opp for oss. Starman var reist!
Kunstneren med de tusen ansikter hadde regissert sin egen død. I en tid hvor alle skal (og som regel klarer å) vite alt om alle, hadde han greit å holde sykdommen skjult. I halvannet år. Og som en grand finale komponerte David Bowie en genial siste sats som vil stå som en påle i rockhistorien og føre til at myten om David Bowie vokser langt inn i nye universer. (HB)
Dexys: «Let The Record Show: Dexys Do Irish & Country Soul»
Det er godt gjort å havne blant de fem beste utgivelsene i 2016 med en plate bestående utelukkende av coverlåter, men er det noen som fortjener det er det Kevin Rowland og hans revitaliserte Dexys.
Etter det formidable comebacket med «One Day I’m Going to Soar» i 2012, har Rowland på årets utgivelse videreført det moderne Dexys-soundet og tolker her artister som blant andre Rod Stewart, Joni Mitchell og Bee Gees samt et knippe irske folkemeloder med like mye personlighet og egenart som han har i sin plettfrie garderobe.
Blant mange høydepunkter finner vi versjonen av LeAnn Rimes «How Do I Live» hvor Rowland leverer en vokalprestasjon i øverste hakeslepp-klasse.(KJ)
The Tyde: «Darren 4″
Gud bedre for ei plata. Har nesten ikke ord, jeg. Fullstendig slått i bakken, Knust av lykke. Etter 10 års stillhet leverer The Tyde sitt beste album til dags dato. Noe som er veldig stas all den tid bandets tre tidligere album har fått Lyttelua til å hoppe himmelhøyt i stolen.
På ”Darren 4” høres The Tyde ut som en herlig blanding av The Byrds, Lloyd Cole, Teenage Fanclub og det britiske kultbandet Felt (som Darren trolig elsker).
Det låter frisk og oppløftende, tøft og mykt, saltvann mot surfebrett, melodiøst og avhengighetsskapende. Det bøttes på med gitarer i alle fasonger. Darrens skranglete vokal sjarmerer og jobber med halve livet som innsats.
Bidragsytere som Bernard Butler (Suede) og Neal Casal er med på å løfte låtene minst et par hakk, og den lett gyngende produksjonen slenge låtene opp på bølgetoppene Darren elsker å bestige på fritiden. (EAA)
Tommy Tokyo: ”Blant venner og fiender”
”Blant venner og fiender” er en usedvanlig sterk plate. Tommys stemme spinner rundt i et univers der de store spørsmålene spytter ut sin vrede. Spørsmål så fulle av energi og kraft at man er pukka nødt til å lytte. Spørsmål som i stor grad handler om moder jords fremtid i en verden der kapitalens jerngrep blir stadig strammere.
Sammenlignet med forgjengeren har Tokyo og hans venner (De bipolare) skrudd opp lyden og fylt et par ekstra tigere på tanken. Følelsen av klaustrofobi, utilstrekkelighet og et par blylodd i fanget, blander seg med kloke betraktninger og fortryllende ironi.
Hva så med melodiene? Vel, de er både fengende, stilige og vanedannende.
At tankene i løpet av ferden vandrer til Jokke & Valentinerne, Kaizers Orchestra, Raga Rockers, deLillos, Nick Cave, Neil Young og Green On Red, er både deilig og et kvalitetsstempel. (EAA)
Teenage Fanclub: «Here»
Hver gang Teenage Fanclub gir ut ny plate er en stor begivenhet. Denne gang gikk det seks år fra mesterlige «Shadows» (2010) og de brøt dermed 5-årsintervallet som så ut til å bli en gjeldende standard mellom hver ny utgivelse fra Fannies.
Ellers er malen lik som før; 12 låter, fire hver fra de tre låtskriverne Norman Blake, Gerald Love og Raymond McGinley og alle av skyhøy kvalitet.
Vanskelig å velge en favoritt blant disse tre karene, men etter den fantastiske Lightships-platen fra 2012 har jeg vært veldig pro Gerald Love. Gitarbrekket etter første refreng på «The First Sight» er noe av det beste som har skjedd verden i år.(KJ)
Nada Surf: ”You Know Who You Are”
Oj, som vi har venta. Og grugleda oss. Det har nemlig gått åtte (!) år siden Nada Surf leverte glimrende ”Lucky”, bandets siste plate med egne låter.
Nå er vi bare happy. ”You Know Who You Are” er akkurat det vi ønska oss. Deilig powerpop ispedd så store doser melodiøsitet at armer og bein flyr i alle retninger.
Liker du artister som Big Star, Sloan, Fountains Of Wayne, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, Jason Falkner og The Rubinoos er det bare å sette i gang. Om du begynner med firkløveret ”Animal”, ”Out Of The Dark”, ”Cold To See Clear” og ”Believe You’re Mine”, er du frelst innen klokken slår tolv.(EAA)
Signe Marie Rustad: «Hearing Colors Seeing Noises»
Signe Marie har røtter i Colorado og på landet utenfor Elverum. Vi skal ikke utfordre hverken kart eller kompass ved å sammenligne innlandet i USA med innlandet i Norge, men likevel notere at Signe Marie selv vektlegger naturen som inspirasjon for sin egenartede og stadig tiltagende psykedeliske americanamusikk.
Mens debuten var strammere, mer tradisjonell i regien, gis det vesentlig større rom for instrumentale broderinger i de ni sangene som utgjør oppfølgeren. Der titler som «Mexican standoff», «Pizmotie Deciphering», «The crystal Horse is a Liar» og avsluttende, «The Space Song», signaliserer at det som foregår i større grad utfordrer konvensjonene.
Legg til at musikken i noen kortere intervaller trekker veksler på britisk folkrock som foredratt av Sandy Denny. Den lett fiolette tråden er Signe Maries egenartede, innimellom florlette, stemme. (TS)
Solange: «A Seat at the Table»
Ikke like profilert som storesøster Beyoncé, men det er ingen ulempe. Solange byr på soul i ordets rette forstand, og som en krysning av Minnie Riperton og Lauryn Hill leverer hun en høyst politisk plate som samtidig er både drøyt fengende og rørende.
Listen over samarbeidspartnere og gjesteartister er lang, men det er ingen tvil om hvem som står i sentrum her og som til og med setter B i skyggen når året skal oppsummeres. (KJ)
Hellbillies: ”Søvnlaus”
Hellbillies har aldri vært det reinspikka countrybandet som Spellemannpriser og countryfestivaler kan ha insistert på. Brødrene Haugens musikkinteresser har alltid vært vesentlig videre, sørstatsrocken etter Allman Brothers har ofte vært referert.
På «Søvnlaus» trekker de mer enn noensinne veksler på den svarte sørstatsmusikken, blues og r´n´b, uten at de melder overgang til Norsk Bluesunion av den grunn. Gitarene er mer skarpslepne enn noen sinne, og nyankomne bassist Egil Stemkens tilfører en tyngre og mer groovy forankring sammen med trommeslager Bjørn Gunnar Sando. Lars Christian Narums orgel flyter og bobler.
Hellbillies er rett og slett et førsteklasses norsk rockband, en lokal variant av amerikanske Drive-By Truckers om du vil. Rock! Og stolt av det. (TS)
The Loch Ness Mouse: «The Loch Ness Mouse»
Norges eget Prefab Sprout! Bandet fra Aurskog-Høland er nærmest for veteraner å regne i norsk musikkliv, etter snart 25 år sammen i ulike konstellasjoner.
Utgivelsene har kommet noe sporadisk og årets selvtitulerte utgivelse er faktisk bare bandets femte langspiller, som oftest kun til glede for noen få dedikerte og ekstatiske lyttere.
Det er en skam at dette bandet ikke er blant de største i landet, spesielt etter dette mesterverket. Tankene går naturlig til storheter som nevnte Sprouts, Aztec Camera, Scritti Politti (som de nylig covret med singelen «Overnite») og The Blue Nile, men det er på ingen måte noen pastisj vi snakker om her.
Bandet har i aller høyeste grad sitt eget uttrykk, og ikke minst en fantastisk låtskriverduo i brødrene Åleskjær. Når pianoakkordene i «The Cherry Blossom in Japan» sender assosiasjoner til «Shout to the Top» med The Style Council går det helt rundt for Lyttelua.(KJ)
Richmond Fontaine: ”You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To”
Lyttelua har alltid satt stor pris på Richmond Fontains låtskriver, gitarist og sanger Willy Vlautins tekster. De treffer hardt og får følelsene til å legge ut på lange joggeturer langt inn i de dypeste skoger.
At tankene titt og ofte flyr til Springsteens “Darkness On The Edge Of Town”, et album som handler om overlevelse og evnen til å bite seg fast i eksistensen, er neppe overraskende. Men også navn som American Music Club, Mark Eitzel, Jeff Tweedy og Jay Farrar dukker opp både her og der.
Samtlige låter på Richmond Fontaines svanesang treffer lytteren midt i sjela, og når stemmen til Vlautin bryter gjennom på låter som ”Wake Up Ray”, «I Got Off The Bus», ”Whitney And Me” og ”A Night In The City”, er det bare å legge seg ned og grine. (EAA)
Sweden: ”Oh, Dusty”
At Popklikk hører band som Fountains Of Wayne, Cheap Trick, Weezer, Ash og The Cars trenge gjennom lydbildet, er selvfølgelig både råflott og smått genialt. Likevel, det beste med ”Oh, Dusty” er at Sweden fremstår som et band med både egenart og egne meninger.
Popklikk er faktisk lettere rystet over hvor diggbar ”Oh, Dusty” er. Når dommerne i Idol påstår at deltakerne er i verdensklasse, ler vi oss halvt i hjel. Men om noen hadde hevdet at Sweden er blant de beste powerpop-bandene i universet, hadde vi faktisk både nikket og sagt oss enige. (EAA)
Whitney: ”Light Upon The Lake”
Whitneys debutalbum består av instant musikk som sitter klistra fast i hjernekontoret før du rekker å si ” virre virre vapp vupp vupp”.
Whitney lager skranglete og melodiøs countryrock som sender tankene til The Band, George Harrison og den amerikanske vestkysten. Vi snakker tidløs musikk med både snert og store doser viljestyrke. Lydbildet er pakket fullt med blåsere, lettbente og lekne gitarer og en vokal som jobber med å holde seg på beina.
”Light Upon The Lake” er så sjarmerende at vi nesten dauer av glede, noe som i seg selv er en liten sensasjon. Ønsker du å bli frelst anbefaler Lyttelua deg å begynne med låter som ”No Matter Where We go”, ”The Falls” og ”Golden Days”. Så det så! (EAA)
Anderson .Paak: «Malibu»
Stiftet først bekjentskap med 30 år gamle Brandon Paak Anderson på fjorårets Dr. Dre comeback Compton der han sto for flere av de mest spenstige gjesteversene.
Han hadde før dette gitt ut plater både som Breezy Lovejoy og som Anderson .Paak (litt irriterende det punktumet…) med skiva «Venice» (2014).
«Malibu» som kom tidlig i år, er imidlertid det mest helstøpte fra denne kanten så langt, og med et låtmateriale i skjæringspunktet mellom soul, funk, hiphop og RnB har det vist seg å være kanskje det mest slitesterke albumet i hele år.
Noe som også ble ytterligere befestet gjennom strålende liveopptredener på Parkteatret i februar og på Øya i august hvor backingbandet The Free Nationals var med på å løfte sangene enda et par hakk. «Am I Wrong» er uten tvil årets «klarer ikke å sitte stille»-låt. (KJ)
Lucky Lipps: «Coming home»
Dette skrev jeg ved utgivelsen av plata i begynnelsen av september:
Lucky Lips er en norsk kvintett som trafikkerer i en sjangerbendende variant av americana, i et veikryss der country, pop og bluegrass møtes, og stortrives sammen. Det er ikke til å stikke under en stol at Lucky Lips er så lucky at de har det som kanskje er Norges beste og mest autoritære countrysangerinne på laget, Malin Pettersen.
Malin ikke bare forgyller de elleve sangene som utgjør Coming Home med sin versatile stemme, hun har sogar også skrevet ti av sangene. Med udiskutabel popteft og stor innsikt i americanaens språk og poetiske referanser. Sjekk «200 years», en av de beste tradisjonelle countrylåtene utgitt i Norge.
Marcus Forsgren sørger for velklingende produksjon som yter bandets instrumentale ferdigheter full rettferdighet. Coming Home er Lucky Lips sitt andre album, og løfter bandet rett opp i elitedivisjonen vår. (TS)
Blood Orange: ”Freetown Sound»
For noen år siden ville tilfeldighetene ha det slik at Tord, Pål og jeg ramlet inn på Debaser i Stockholm. På scenen leverte Dev Hynes, da kjent som Lightspeed Champion, en av de bedre terningkast 4-konsertene vi kunne erindre.
Multikunstneren på scenen i Stockholm kaller seg nå Blood Orange, spiller på langt større scener enn Debaser og Freetown Sound-albumet lukter full pott på terningen. Favorittlåta er selvsagt “E.V.P.” der Debbie Harry bidrar vokalt. (ØM)
Claudia Scott: «Let the Ribbons fly»
«Let the Ribbons fly» er produsert av Claudia sammen med lydmannen til Madrugada/ Sivert Høyem, Lars Voldsdal. Det låter overlegent på alle vis, et glitrende bevis på at norsk musikkproduksjon er i ferd med å vokse fra sine amerikanske forbilder. Alle som måtte ha tanker om å reise over dammen for å oppnå godlyden, spar både dollar og miljøet ved å legge veien til Spydeberg og Velvet Recording studio.
Halvparten av sangene er laget sammen med den amerikanske sanger/ låtskriveren Kevin Welch og skriver seg således fra Claudias mangeårige opphold i Nashville. Ordentlige sanger tvers igjennom.
På ordentlige sanger-kontoen havner også «A picture of my dad and I» (det faktiske bildet er gjengitt i booklet´en), skrevet sammen med Alf Bretteville-Jensen. Sangen handler om fisketurer som Claudia var med på sammen med faren sin, også musiker, Clive Scott, i barndommen sin. Den enkle beskrivende teksten treffer det aller beste i countrymusikktradisjonen. Det Hank Williams var overlegen på, resultatet her er rørende. (TS)
Hiss Golden Messenger: «Heart like a Levee»
Hiss Golden Messenger trekker veksler på hele det formidable spekteret av sørstatsmusikk;soul, rock, country, folk, gospel, funk og alle små stoppesteder innimellom. Av og til finner de groover som er fullstendig uimotståelige. Her dreier nettopp det seg først og fremst om sangen med den geniale tittelen «Like a mirror loves a Hammer», en slags viderefører av enorme «Southern grammar» på forrige-albumet, Lateness of Dancers.
Men den gjennomgående «metoden» her er mer lavmælte sanger, der akustiske gitarer og fine koringer, blant annet levert av country-rock-heltinne Tift Merritt, er fundamentet. Akkurat nå er jeg hektet på «Happy Day (Sister my Sister)», der Merritt synger duett og Phil Cooks Wurlitzer-piano trykker på de rette melankolske punktene.
Heart like a Levee kommer til å være en trofast følgesvenn hele veien, til vi ser lyset i enden av vintertunnelen, musikk som i sin organiske fremtoning nå lykkes med å gi gulnet løv og tynn is på dammene sitt eget soundtrack. (TS)
The Divine Comedy: ”Foreverland”.
Neil Hannon aka The Divine Comedy fremstår, om man ønsker å sammenligne ham med andre artister, som en herlig blanding av Paul McCartney, Scott Walker, Harry Nilsson, Burt Bacharach, Jarvis Cocker og Frank Sinatra.
”Foreverland” er virkelig en perle av et album. Alle låtene tripper utålmodige rundt i kulissene i sin higen etter oppmerksomhet. Fra åpningslåta, ”Napoleon Complex” til avslutningen ”The One Who Loves You”, guides lytteren gjennom et melodiøst og sofistikert landskap der strykere, blåsere, banjoer, plystring og Hannons tangenter sloss om oppmerksomheten.
Den første låta jeg falt for var singelen ”Catharine The Great”, deretter fulgte ”My Happy Place”, ”Napoleon Complex”, ”How Can You Leave Me On My Own og ” The Pact”. Og vips, så likte jeg hele bønsjen.(EAA)
Stein Torleif Bjella:”Gode Liv”
Bjella er fortsatt lojal mot universet av sosiale snublere. Han lykkes uforlignelig med å gi tapersaken en form for poetisk oppreising, med et språk som danser elegant mellom det profant kontemporære og det nesten-arkaiske.
Etter tre plater under vellykket oppsyn av Dum Dum Boys’ Kjartan Kristiansen, har Bjella overlatt studioknappene til Bård Ingebrigtsen. Det låter større, løsere, mer rocka, mer uvørent, mindre viseklubb, mindre kulturhus, mindre kassegitarkamerat. «Blomen» utarter til moderne psykedelia.
Et ensemble som teller nevnte Sundstøl, bassist Eirik Øyen, trommeslager Kenneth Kapstad, keyboardist Marita Vårdal Igelkjøn og saksofonist Kjetil Møster er med på å gjøre Bjella til et enda mere musikalsk anliggende, ved siden av ordene som i Bjellas munn i seg er et høyst personlig instrument. (TS)
Cass McCombs: «Mangy Love»
Nå har McCombs skrevet kontrakt med den alltid interessante labelen Anti- og har servert oss høstens mest ambisiøse folk/ art/ progg-plate, der stemmen til McCombs svever over storslåtte musikalske tablåer, med strykere, krystallklart piano og fløyte sammen med konvensjonelle rockinstrumenter. Som stadig bryter med konvensjonene.
«Laughter Is The Best Medicine» kusker avgårde ut og inn av californias solned og -oppganger, mens «Run sister Run» er utstyrt med en rytmefigur som er umiddelbart avhengighetsskapede og lett kunne ha tilhørt senere Grateful Dead-repertoar. Ikke overraskende bidrar Cass McCombs med en versjon av «Dark Star» på sommeren store Dead-hyllest, «Day of the Dead».
«Mangy Love» er stinn av hektende groover, nydelige melodier, arrangementsmessige merkverdigheter og pussige innfall. Mer enn nok til å gi dette svært lang smak.(TS)
Wilco: “Schmilco”
Den første låta jeg fikk kokkodilla på var ”If I Ever Was a Child”, en låt jeg syntes var middels minus første gang jeg hørte den. Deretter fulgte ”Normal American Kids”, ”Someone To Lose”, ”Shrug And Destroy” og ”We Aren’t The World (Safety Girl). Og vips, hadde brorparten av låtene stripset seg fast i bevisstheten.
Jo mer tid jeg brukte på låtene, begynte favoritter som Robyn Hitchcock, The Beatles/John Lennon, Evan Dando, Harry Nilsson og Big Star å dukke opp i horisonten. Særlig The Beatles dukket opp her, der og overalt (meta).
Når det er sagt; Wilco høres fremdeles ut som bandet til Jeff Tweedy. Det lukter fremdeles hestemøkk og maiskobler rundt leirbålet og stemmen til Tweedy er like særegen og stilig som før.
Den store forskjellen ligger i en mer tilbakelent produksjon og færre elektriske gitarer i lydbildet. Når jeg hører på Wilco anno 2016 føles det litt som å ligge i en melodiøs hengekøye med en kokosnøtt i fanget (meta). Unntakene er «Locator» og «Common Sense» som byr på mer motstand og noen snåle (men herlige) arrangementer. (EAA)
Håkan Hellström: ”Du gamla du fria”
Håkan leverer nok en gang. At to av låtene, ”Du gamla” og ”Hoppas att det går bra för de yngre”, tråkker opp nye stier , synes vi er både vakkert og stilig. Særlig sistnevnte, der stemmene til verftsarbeidere (nada Håkan) fra den gang da omfavnes av en svært dansbar melodi, fungerer overraskende bra.
Herman uttalelse om at skiva minner litt om en musikal, ble applaudert. Regnet av strykere og studiosnekrede lydkulisser er med på å fremheve nettopp dette. Både Espen og Redaktøsen trakk fram Håkans måte å variere vokalen på.
Etter en pint på hotellet var vi skjønt enige om at Håkan har flyttet litt på brikkene, men at musikken fremdeles ligger tett opptil det hellströmske vi er så glade i.
Redaktøsen talte for alle da hun banket inn med spiker og tang at Håkan fremdeles lager låter som treffer akkurat der de skal: Mitt i hjertet og rett i fletta. (EAA)
Sivert Høyem: «Lioness»
Etter hvert ble produksjonen et overhengende slør som tilførte låtene en kompromissløs letthet Popklikk ikke kan huske å ha hørt på et Sivert Høyem-album tidligere. En letthet som utstyrte låtene med en melodiøsitet og en vitalitet som løftet helheten flere hakk.
Noe trolig Christer Knutsen skal ha mye av æren for. Musikkelskeren, som foruten å være født med meloditeft i blodet og å spille på både strenger og tangenter, har nemlig produsert ”Lioness” sammen med Høyem.
Den første låta vi falt pladask for var lettbente og stilige ”Fool For Your Crown”. Deretter hekta de seg på en etter en. Tittelåta, ”You Belong To Me”, ”V-O-I-D” og så videre.
Når det er sagt; den låta som virkelig har sagd seg fast i hjerterota er krystallvakre, ”My Thieving Heart”. Duetten der Høyem og Marie Munro (Hilde Marie Kjersem) synger lytteren rett inn i en musikalsk orgasme.(EAA)
Sturgill Simpson- A Sailor’s Guide to Earth
Simpson la seg ut med Nashville da han i sommer sa hva han mente om at CMA ville innstifte en pris i Merle Haggards navn. Han gjorde det klart at Merle ga fullstendig f… i Music City USA.
Men Sturgill Simpson har nylig fått uventet støtte i sin karriere, hans tredje album, A Sailor´s Guide to Earth har blitt nominert til Grammy både i den generelle kategorien «Årets Album» og «Årets country album». I den første kategorien sammen med Adele og Beyoncé.
Simpson besitter stemmen som på et eller annet vis gjør at musikken hans lander som country, uansett om han blander inn store deler soul, psykedelia eller straight rock. Han følger sin egen nese, og holder armlengs avstand til de stramme formatene som dominerer countryradio i USA. Der det nærmest er en konkurranse i se hvor lite country man kan slippe unna med og pedal steel og fele overdøves gjennomgående av keyboards og gitarer med NRK-lyd.(TS)
Marie Munroe: ”Under My Skin”
”Under My Skin” er så deilig, appetittvekkende og iørefallende, at Popklikk allerede har plassert den på den øverste hylla for årets utgivelser. Noe som er både litt rart og uventet med tanke på at elektronisk popmusikk sjelden treffer meg midt i sjela.
Melodiene på «Under My Skin” er så melodiøse og avhengighetsskapende at de nesten blir plagsomme. Produksjonen er delikat, gjennomarbeidet og moderne. Og stemmen til Munroe? Vel, den er så stilren og nydelig at selv kokken Tor blir mo i knærne.
Konklusjonen er enkel: Å lytte på «Under My Skin» er som å motta en god nyhet. Om du bruker litt tid på låtene kommer den ganske raskt til å fylle tilværelsen din med en blanding av vidunderlige øyeblikk, gåsehud på nesa og et gigantisk smil som nekter å slippe taket.(EAA)
Drive-By Truckers: «American Band»
Snakk om å finne tilbake til formen! Savner ikke Jason Isbell når Patterson Hood serverer “What It Means” og bandet høres bedre ut enn noensinne. Tung, tung politisk sørstatsrock. (ØM)
Paul Henriksen: «Time To Grow Wings»
Om vi ser bort i fra at låtene holder en sjelden god kvalitet, ligger mye av magien i lydbildet. Måten produsent Rune Berg lister seg rundt på tå i kulissene, tilfører plata en subtil detaljrikdom som gir grobunn for både vinger og hallelujarop.
Henriksen beveger seg i et landskap skapt for individer med sans for jordnær musikk med røttene i amerikansk singer-songwriter-tradisjon. Noe som understrekes med låta ”Six Feet Two”, en hylles til Townes Van Zandt. At tankene rett som der er flyr til Steve Forbert gjør at Popklikk-redaksjonen jubler spesielt høyt.(EAA)
Eleanor Fridberger: ”New View”
Endelig er hun tilbake, superflinke og talentfulle, Eleanor Fridberger. Tilbake med et album som burde få svært mange til å sperre opp ørene og trykke på repeatknappen.
At plata er innspilt i New York er ikke umulig å høre. Popklikk-redaksjonen diskuterte nemlig titt og ofte det nå oppløste New York-bandet Luna mens stemmen til Eleanor fylte rommet. Men vi sammenlignet også musikken med Aimee Mann og Jenny Lewis.
På ”New View” forsetter Fridberger å pøse ut rockn’n’pop av ypperste merke. Noe du raskt vil forstå etter å ha hørt låter som ”He Didn’t Mention His Mother”, ”Open Season” og ”Your Word”.(EAA)
Frøkedal: ”Hold On Dreamer”
Frøkedal sin første soloskive sitter som en kule marinert i varmt blod og drømmestoff. Etter å ha hørt ”Hold On Dreamer” blir man både glad, lett til fots og en anelse bevisstløs.
De fleste låtene skrangler av gårde som deilige små sjarmtroll, men nå og da skrus lydbildet til på en måte som tilfører låtene nesten symfoniske drag. Noe både ”The Kid” og ”The Dream” er flotte eksempler på.
Selv om låtmaterialet er jevnt over meget bra, er det likevel noen sanger som stikker seg fram blant gitarer, feler og tangenter. Hoppende glade ”The Sign” er så fengende, imøtekommende og godhjertet at den burde være selvskrevet til årets Nobelkonsert. ”The Man Who Isn’t Here” og ”Dementet Times” er så rørende vakre at alle med tunge hjerter og slitne hoder, burde slenge dem inn øverst på spillelista.
Og ”Cherry Trees”? Gud bedre for en låt! Er det mulig, liksom?(EAA)
Dylan Mondegreen:”Every Little Step”
Mondegreen er en mester når det kommer til å lage popsoul innhyllet i vakre arrangementer. Den varme stemmen hans fyller de melodiøse låtene med så mye lidenskap og nærhet, at Popklikk-redaksjonen har blitt fullstendig avhengig. Det har gått så langt at vi har satt av tre pauser i løpet av dagen til intens Mondegreen-lytting.
Låtmaterialet på ”Every Little Step” holder en høy standard, men om vi måtte ha plukket ut en trio, hadde vi trolig gått for ”Every Flashlight May Blind You”, ”Headphones On” og ”I Only Want You To Be Cruel”.
Popklikk konkluderer med at det er klin umulig ikke å like ”Every Little Step”, og at skiva er som skapt for sommer, sol og et par regnbyger.(EAA)
Okkervil River; ”Away”
– Dæven døtte, detta er snadder, mann. Høres ut som en blanding av The Boss og Mark Eitzel. Jesus, jeg kommer, vrøvlet Lyttelua fra kanten av sofaen.
Hver gang noen nevner Mark Eitzel, den tidligere frontmannen i American Music Club, slår det gnister i hjernen min. Gnister som tenner en deilig liten ild langt, langt inne i sjela.
Og Lua har selvfølgelig helt rett. Mange av låtene på ”Away” seiler rundt i den samme elva som både Eitzel og Springsteen lar seg inspirere av.
Når det er sagt; Okkervil River, med sin ubestridte leder Will Sheff i front, har gjennom flere år og mange sterke album, funnet sitt eget musikalsk univers.
”Away” er på mange måter Sheffs følsomme farvel til det som en gang var Okkervil River. Et farvel fylt med dype refleksjoner, repeterende passasjer og et lydbilde fylt med improvisasjon og lengsler etter nye takter. At flere av låtene strekker seg ut i tid, gjør at tålmodigheten settes på prøve. Men det meste faller på plass til slutt.(EAA)
Various Artists: «Day of the Dead»
Totalt 59 tolkninger av deadmusikk, fra deres patenterte countryrock til virkelig utflippede lydmalerier. Alt for mye til å gå nærmere inn på her. Men sanne mine ord, verdt en konsentrert dypdykk gjennom vinteren.
Jeg spilte av all musikken under en kjøretur fra Halden til Bergen og tilbake i november, og det gjorde virkelig opplevelsen til en helt unik «Long Strange Trip». Akkurat som med Deads egenfremførte musikk, for fullt utbytte må man orke å ta inn helheten, være med uansett hvor veien fører deg hen. Gjør du denne egeninnsatsen vil Day of the Dead få deg til både å oppdage/ gjenoppdage Grateful Deads magiske sanger og et knippe artister du ikke kjente til fra før.(TS)
Hjerteslag:”Vannmann 86”
Popklikk har falt pladask for Hjerteslags andre plate, ”Vannmann 86”. Låter som ”Sang til Sonja”, ”Kong Oscars gate” og ”Bygningsarbeider Blues” svever av gårde og får hele verden til å snurre. Ja, til og med gata vi holder til i snurrer så mye at vi blir på en aldri så liten snurr. Noe som får oss tenke på den gangen vi drakk Rom og Cola i vannpistoler.
At hjertet til bandet slår for både rocken og popen, forvandler ”Vannmann 86” til en ettertenksom plate man lett kan begynne å danse til når mørket senker seg og vannhullene åpner sine velsignede svingdører.
Etter å ha hørt plata cirka to ganger er det ingen vei utenom. Det er bare å snøre på seg verneskoa og begi seg ut i verden. Ta en prat med ”The Man” og kaste seg ut i Hjerteslags vidunderlige musikalske univers. (EAA)
Andreas Mattsson:”Solnedgången”
Den gamle Popsicle-frontmannen, Andreas Mattson, har på sine eldre dager begynt å lage feinschmecker-pop godt krydret med elektroniske virkemidler. Produksjonen på ”Solnedgången” er til tider så varm og innbydende at man knapt merker at solen går ned.
Låtene er så melodiøse og vennligsinnede at man skal være en surpomp av dimensjoner om de ikke trenger innunder huden og varmer opp den hurtiggående muskelen som pumper liv i oss.
Tekstene, som dveler rundt både fortid og eksistensielle utfordringer, er tidvis mesterlige. ”Värdens högsta skatter”, med fokus på samhold og humanisme, er så elegant, stillfaren og nydelig at livet blir litt bedre hver gang den rusler forbi. (EAA)
Hege Brynildsen: «When my man comes to town»
Hege Brynildsens stemme sammenlignes med noen av de største i americana/ countrymusikken, Dolly Parton og Emmylou Harris, men det er også godt innafor å trekke frem de kanadiske søstrene Kate & Anna McGarrigle for å beskrive Hege stemme. Et vokalt uttrykk som gir ekko via bedehusmusikk, folk, bluegrass og rock gjennom hele det forrige århundret.
Allerede med det åpnende tittelkuttet er det klart at Hege med When my man comes around utvider sin musikalske palett betydelig, med et spooky, mildt psykedelisk uttrykk bygget rundt Gøran Grinis sugende orgel. Grinis forskjellige orgel er faktisk platas musikalske dreiepunkt, et uvanlig grep i americanamusikken.
Platas ti originale sanger bringer både stor variasjon og gjennomgående stor melodiøsitet, med inderlige tekster om livet & kjærlighetens mange utfordringer og fallgruver. Fremført med absolutt troverdighet og akkompagnert av noen av sjangerens beste musikere. (TS)
deLillos: Peiling på seiling”
Tittelkuttet på plata er dog ikke skrevet til et festskrift til KNS (Kongelig Norsk Seilerforening), men er Lars Lillos betraktning over drømmer og ambisjoner som vi må la fare. De trivielle realitetene som innhenter de fleste av oss, mens tiårene tikker av gårde. Vi er ikke engang på skuddhold av å gjøre drøm til virkelighet.
Teksten er pretty close til det som er Lars litterære kjennetegn, en balansegang mellom det lett melankolske, det tørt konstaterende og det innebygde poetiske potensialet i dagligtale.
«Bjørg Johansen», en av platas fineste melodier, er nok et godt eksempel på dette, en hyllest til det som må være en barnepike for Lars’ barn. Tematisk, en fjern slektning til Neil Youngs «A man needs a maid».
«Peiling på seiling» er forbilledlig produsert av Martin Horntveth, her er det ingen triks som kommer til å låte teit om ti år. Klassisk deLillos, fortsatt trygt på sin egen planet. En med vindeltrapp ned til Frogner. (TS)
Case/Lang/Veirs: ”Case/Lang/Veirs”
Første gang Popklikk leste om dette albumet, rynket vi litt på nesa og tenkte at dette fort kunne bli litt vel kunstnerisk og en anelse pretensiøst. Så feil kan man ta. Trioen Neco Case, k.d.lang og Laura Veirs har nemlig laget et av årets vakreste popalbum godt pakket inn i atmosfærisk americana.
Det fineste med plata er at låtene er så umiddelbare og lette på tå. Det nest fineste er måten trioen bruker stemmene sine på, både alene og sammen. Tre stemmer som flyter i hverandre på en utmerket måte.
Produksjonen til Tucker Martine er fjærlett og dynamisk. Av og til er det nesten så man kan høre vingeslag og bølgebrus. For ikke så snakke om delikate strykere og blåsere.
”Song For Judee”, ”Delerium” og ”Best Kept Secret” er blant årets beste låter. Men resten av gjengen er jaggu oss ikke langt unna. Meget bra pluss! (EAA)
William Bell: ”This Is Where I Live”
Den gamle soullegenden William Bell er en musikalsk tryllekunstner. Han lager låter som Jesus lagde fisk og brød. Det bare strømmer på med melodier og tekster. Og hvilke låter! ”This Is Where I Live” dirrer av skaperglede og musikalitet.
Som låtskriver for Stax på slutten av 50-tallet (Bell er født i 1939), har Bell bidratt mer enn de fleste for musikkens utvikling. Og kilden har på ingen måte tørket ut. Hans siste bidrag er nemlig så til de grader på øverste hylle at han utvilsomt har laget er av årets desidert beste soul-album.
Popklikk vedder to Pommac og en Troika på at Van Morrison, Paul Weller og Nick Lowe, har omfavnet albumet med begge henda, og at de smiler herfra til månen hver gang tittellåta, ”Three Of Us, People Want To Go Home” triller mot dem. (EAA)
