Å velge ut de 75 beste utenlandske platene fra 2019 har ikke vært lett. Det var langt lettere å konkludere med at det har vært et sabla bra år for musikk.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 75 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder.

Noen tenker at vi umulig kan ha grunnlag til å vurdere 75 plater, at vi ikke har hatt tid nok. Om så er tilfelle, tar de feil. Popklikk-redaksjonen har i løpet av 2019 hørt flere hundre album, og vi kunne med letthet plukker ut enda flere plater vi digger.

I den anledning er det viktig å understreke at vi kun anmelder plater vi liker, noe som igjen betyr at vi setter stor pris på samtlige av de 75 platene vi har plukket ut.

Når det gjelder toppen av pallen, ble kampen så hard at det endte med en delt førsteplass.

Ok, da kjører vi:

1. Joel Alme: «Bort bort bort» (album)

Låtene på «Bort bort bort» beveger seg i det samme musikalske landskapet som Jonathan Richman, tidlig Van Morrison, Håkan Hellströms første skiver, og da kanskje spesielt «Ett kolikbarns bekännelser», og Thåströms «Skebokvarnsv. 209». Ja, også litt Motown her og der! På 28 minutter og 10 sekunder makter Alme og skape så mye musikalsk magi at de fleste artister i universet får så hatten passer. Musikk der soul, pop og rock veves inn i hverandre på utsøkt vis. Måten Alme evner å plassere sylskarpe tekster og iørefallende melodier inn i et lydbilde bestående av særdeles vakre arrangementer, er sjelden vare. Alle låtene er små forundringspakker som bare sitter og venter på å bli spilt igjen og igjen. Tekstene, som handler om de små, men akk så store tingene i livet, er tidvis så såre og hudløse at man ikke kan unngå å bli berørt. Men det er også plass til både håp og framtidstro. (Espen A. Amundsen)

1. Pernice Brothers: «Spread the Feeling» (album)

Pernice Brothers har hele tiden kretset rundt låtskriver, gitarist og sanger Joe Pernice. Han lager gitarpop med lette folkrock-tendenser, følsomme og smarte tekster og melodier alle pop-elskere bør tilbe! «Spread the Feeling» er et nydelig album som bør få alle tidligere fans til å spisse ørene og nye bør strømme til. Pernice Brothers er på sitt beste når det høres ut som Joe og bandet nesten ikke prøver. Catchy melodier, hooks, perfekte gitarer og smarte tekster strømmer ut av høyttalerne eller hodetelefonene, og det føles rett og slett bare helt riktig. Uanstrengt er ordet jeg leter etter. Joes vokal er av den litt sarte, men troverdige sorten og resten tar bandet seg av. Av og til er det kammerpop, andre ganger powerpop eller en akustisk ballade. Perfekt pop er det okke som! (Espen D.H. Olsen)

3. Young Guv: «Guv I og II» (album)

Ta en kanadier med gitarjobber i punk og hardcore-band, flytt han til Brooklyn i New York City, plasser han i en trang leilighet… og ut kommer noe av den mest fengende gitarpopen i 2019! Young Guv lager gitarpop og powerpop som uten blygsel drar veksler på det mange av oss holder som sjangerens storhetstid, altså 90-tallet. «Patterns Prevail» ville plasset perfekt på Teenage Fanclubs fine rekke av plater fra det nevnte tiåret, mens «Roll With Me» får meg til å tenke på den tida da The Lemonheads fortsatt ga ut latterlig fengende kassegitar-låter med en solid dose attitude. Det låter friskt og ekstremt fengende. Ben Cook kaster ikke bort tida, låtene er kontante og rett på sak. På «Didn’t Even Cry» dras man inn i Young Guvs univers i løpet av 10 sekunder! (EDHO)

4. Fruit Bats: «Gold Past Life» (album)

Fruit Bats har mange likhetstrekk med artister som Crowded House, The Shins, Pernice Brothers, Kinks og Paul Kelly. Hvilket igjen betyr at Fruit Bats lager svært melodiøs popmusikk som det er nesten umulig ikke å bli svært glad i. Låtene på «Gold Past Life» er pakket inn i et varmt, luftig og delikat lydbilde der både tilbakelente synther og steelgitarer leker seg i bakgrunnen. Det føles nesten som om låtene svever rundt i en luftballong. Flere av sangene drives framover av ivrige kassegitarer og tangenter som tilfører musikken en positiv og smittende energi. Men også når tempoet senkes en anelse, slår det gnister. Når platas tre ballader også treffer blink, er det bare å sette elleve kryss i taket og vurdere å hente fram barnetroen igjen. For vi er definitivt frelst! (EAA)

5. Big Thief: «Two Hands» (album)

Big Thiefs andre album for året, «Two Hands», ble overraskende sluppet i begynnelsen av oktober. Det er fortsatt den nedstrippete folk-rocken som står i sentrum, men det skurrer og bråker anelsen mer. Gitarist Meek får større albuerom, hvilket gjør «Two Hands» til en mer dynamisk plate enn forgjengeren «U.F.O.F.». Melodiene står også mer fram, noe singelen «Forgotten Eyes» er et godt eksempel på. Lenker synger med samme sedvanlige bredde, men det er mer vibrato og følelse i flere av låtene. Tekstene virker å være enda nærmere Lenkers hjerte, det er store følelser og skjøre relasjoner på spill. Indie-rockeren «Not» er platas omdreiningspunkt. En seks minutter lang låt med hjertet utapå, drapert i varierte gitarøvelser og en drivende rytmeseksjon. En av høstens aller beste låter! Big Thief høres ut som et band med mye på hjertet, som bare er i starten på en særdeles kreativ periode. (EDHO)

6. Weyes Blood: «Titanic Rising» (album)

Weyes Blood (les: Natalie Mering) har laget et ypperlig og storslagent popalbum av den symfoniske sorten. Det pøses på med strykere, piano, orgel, synther, el-gitarer og klavikord som pakker Merings vakre stemme inn på utmerket vis. Plata har mange likhetstrekk med John Grants særdeles vellykkede album, «Queen Of Denmark», fra 2010, men artister som ABBA, Roxy Music, Rufus Wainwright, The Carpenters og Brian Eno, er også hørbare referanser. At Mering, som vokste opp i et kristen hjem, søker etter nytt tankegods og en ny kosmologi, er en av flere måter å tolke tekstene hennes på. Men det viktigste er at hun synes å finne både håp og inspirasjon til å lage musikk utenom det vanlige. Musikk som omfavner verden med begge hendene. (EAA)

7. Kevin Morby: «Oh My God» (album)

At «Oh My God» er et ambisiøs konseptalbum høres fra første låt. Her finner vi tittellåta: en pianodrevet låt som inneholder nesten alle elementene plata kjennetegnes av! En fantastisk innledning med en ganske sløy saksofon-solo som avslutning. Vakkert er det! «No Halo» introduserer orgel og håndklapping, til stor effekt. Et stort refreng, distinkt bass og en herlig tverrfløyte, og tonen er satt fra disse første sju minuttene av albumet.  «OMG Rock’n Roll» er Morby som kanaliserer sin indre Lou Reed med skranglegitar og en veldig tilstedeværelse, men så overrasker han ved å avslutte låta med et «englekor» som sender oss rett ut i kosmos. Det er ingen hit’er eller åpenbare singler på skiva, snarere en «mood» som setter seg etter en lytt eller tre. (EDHO)

8. Purple Mountains: «Purple Mountains» (album)

Med tanke på at David Berman, som var Purple Mountains, forlot denne verden knapt en måned etter at denne plata ble sluppet, hans første på nesten 10 år, er det veldig spesielt å høre på den i ettertid. «Purple Mountains» består av så mye vakker og melodiøs musikk og så mange sterke tekster at det umulig ikke å bli berørt. Bermans litt vaklevorne stemme tilfører låtene både særpreg og sjarme, og godt hjulpet av et band bestående av svært kompetente musikere, tryller Berman fram en gullrekke med låter som beveger seg rundt i et musikalsk landskap der rock og alt. country trives godt. (EAA)

9. Wilco: «Ode to Joy» (album)

På «Ode to Joy» så er det ikke noen distinkte partier eller deler. Wilco gir oss 11 sanger, uten veldig mye fanfare eller «statement». Det går i mid-tempo, akustisk rock. Soundet er det sentrale, tror jeg, mer enn den enkelte låten. Her finnes det ikke hooks eller bruer eller hva det nå er man bruker i rocken for å skape dynamikk og oppdrift. Noen låter er dronete, andre stillfarne, og så har vi de som rett og slett kollapser mot slutten, som nydelig «BeforeUs». Min favoritt er «One and a Half Stars» som sakte bygger seg opp som en catchy låt som nok ikke er ment å være catchy. Her ruller det på litt mer, det klinger anelsen mer fra trommene, Tweedysynger med litt mer tyngde og han understøttes av fin koring fra bassist Stirratt og multi-instrumentalist Pat Sansone. Det fine med «Ode to Joy» er at den er en «grower», og så til de grader også. Om ti år står denne fort der oppe som en av bandets beste utgivelser. Den kommer til å ha lang holdbarhet. (EDHO)

10. Better Oblivion Community Center: «Better Community Center» (album)

For en flott overraskelse! Phoebe Bridgers ga ut en av de fineste platene i 2017, og Conor Oberst er en folkindie-veteran med et utall plater og prosjekter under beltet. Sammen har de laget et album som kombinerer deres styrker som troverdig vokal, til dels kryptiske tekster og øre for melodier som både kan være umiddelbare eller smyger seg innpå lytteren. Legg til noen skurrete gitarer her og sterke bandinnsatser der, og en ganske så fullendt plate er resultatet, godt hjulpet av fra folk fra band som The Yeah Yeah Yeah’s og Dawes. (EDHO)

11. Strand Of Oaks: «Eraserland» (album)

«Eraserland» bugner over av vellyd og tidvis storslåtte og melodisterke låter. Godt hjulpet av folk fra My Morning Jacket og medprodusent Kevin Ratterman maner Timothy Showalter fram rocka og tidvis hardtslåenende musikk. Det kanskje fineste med «Eraserland» er at det store og mektige lydbildet aldri står i veien for de gode melodiene. Noe «Ruby», «Final Fires», «Weird Ways» og «Keys» er svært gode eksempler på. Flere av låtene, og da kanskje spesielt «Visions», har et drømmende slør hengende over seg som tilfører låtene en sårbar og følelsesladet dimensjon. (EAA)

12. Dee White: «Southern Gentleman» (album)

Årets debutalbum? Tja, hvorfor ikke, for med «Southern Gentleman» har 20 år gamle Dee White laget et album der country og elementer av pop smelter sammen på en måte som sender lytteren rett opp i sjuende etasje. Med god hjelp av produsentene Dan Auerbach og David Fergusson, 10 sjarmtroll av noen låter og en stemme som får meg til å tenke på Roy Orbison, klatrer Dee White rett opp i elitedivisjonen på første forsøk. Når strykerne dukker opp på låter som «Rose Of Alabam» og «Tell the World I Do», er det bare å begynne og spise Napoleonskake. (EAA)

13. Bruce Springsteen – «Western Stars» (album)

På sitt nittende album går Springsteen musikalsk relativt nye veier! Han hentet fram den ofte tungt orkestrerte musikken signert artister som Glen Campbell, The Walker Brothers, Dionne Warwick og Harry Nilson, gjerne ført i pennen av sentrale låtskrivere som Jimmy Webb og Burt Bacharach/Hal David. Ser vi til mannens egen produksjon er det album som «Nebraska» og «Tunnel of Love» som kanskje ligger nærmest.Viktigere er at «Western Stars» er et helstøpt album med en helt egen tone – en plate du gjerne hører fra start til slutt mens tekstene kryper langsomt inn i bevisstheten og låtstrukturene åpenbarer seg lagvis slik at hver nye lytting gir en gevinst – akkurat som det skal være med virkelige gode album. (Morten Solli)

14. Aldous Harding: «Designer» (album)

Godt hjulpet av produsent og trollmann, John Parish, har Harding, ved hjelp av nylonstrenger, akustiske gitarer, piano, fiolin, mellotron, blåseinstrumenter, strykere, congas og noen snodige lyder, laget et album som rusler avgårde med nydelige melodilinjer under armen. De fine og merksnodige tekster gjør at man spisser ørene litt ekstra. Låtmaterialet på «Designer» holder jevnt over en meget høy klasse, men låter som «Fixture Picture», «Designer», «The Barrel» og «The Weight of The Planet» er så til de grader suverene at vi snakker verdensklasse. Aldous Harding har utvilsomt laget et av årets beste album så langt, et album et sted midt i mellom Nick Drakes og Nicos musikalske universer. (EAA)

15. David Ritschard: «Brobrännaren» (album)

Første gang jeg hørte «Brobrännaren» dukket legendariske Perssons Pack, Wille Crafoord og Stefan Sundström opp i bevisstheten. Etter noen runder med musikk i skjæringspunktet country, rock, blues og svensk visetradisjon, var jeg frelst. Stockholmeren Ritschard, som gjerne opptrer i cowboyhatt, Adidas joggedress, slips og nypussede sko, har laget et album som sjarmerer, berører og biter seg fast i lisseslipset. Pakket inn i et lydbilde der det er plass til både steelgitarer, blåsere og feler, makter Ritschard å trylle fram avhengighetsskapende låter som også kan slå i bordet med tekster breddfulle av hverdagsrealisme og livsvisdom. Favorittlåter? Hele bønsjen! (EAA)

16. Doug Tuttle: «Dream Road» (album) 

«Dream Road» er en aldri så liten maktdemonstrasjon for de av oss som setter pris på melodiøs og drømmende musikk i skjæringspunktet mellom pop, rock og americana. Musikk som sender tankene til soft/powerpop, den amerikanske vestkysten og artister som Tom Petty, Boz Scaggs, Big Star, Eagles, Jeff Lynne, Jonathan Wilson, Dire Straits og Matthew Sweet. Lydbildet, som flyter avgårde på en varm og solfylt bølgetopp, domineres av Tuttles svært velklingende og delikate gitarsprell (det både jingler og jangler). For selv om lydbildet fylles opp med både mellotron, synth og prikkfri tromming, er «Dream Road» først og fremst et deilig gitaralbum som gynger avgårde mot solnedgangen. (EAA)

17. Stefan Sundström: «Domedagspredikan» (album)

Med «Domedagspredikan» har Sundström laget et aldeles praktfullt album bestående av gripende sanger der svensk visestradisjon, rock og jazz kombineres med tidvis sakral poesi der det vakre og det urovekkende krysser hverandres spor. Godt hjulpet av metaforer hentet fra Moder Jord (havet, elver, trær), minner Sundström oss på (min tolkning) menneskets plass og ansvar i en tid der populisme og likegyldighet er i ferd med å forgifte både våre sinn og jorda vi lever på.Viktigheten av å være del av noe større og å ta ansvar, synes å være et av Sundströms viktigste budskap. Men, det er samtidig avgjørende at vi, menneskene, i løpet av vår tid her på jorden fyller vår eksistens med mening, og at vi evner å leve våre liv her og nå. Noe låter som «Morsan är ett hav» og «Bara va en del» er to flotte eksempler på. Teksten på førstnevnte må være en av Sundströms beste så langt i karrieren. En tekst som bæres fram av himmelske tangenter. (EAA)

18. Tindersticks: «No Treasure But Hope» (album)

Stuart A. Staples og Tindersticks lager aldri dårlig plater, og med «No Treasure But Hope» fortsetter de å pøse ut melankolsk og melodiøs rock pakket inn i et fløyelsbelagt lydbilde der dyptloddende tangenter og diverse strykere/blåsere titter innom både titt og ofte. På «No Treasure But Hope», som nok er bandets beste på mange år, artikulerer tekstene på nydelig vis både lengsler og håp. Dette er et uhyre jevnt album, men låter som «For The Beauty», «The Amputees», «Pinky In The Daylight» og «See My Girls» tar, sammen med stemmen til Staples, kaka. (EAA)

19. Big Thief: «U.F.O.F» (album)

Ledet av låtskriver, gitarist og vokalist Adrianne Lenker, syr Big Thief sammen en form for folk-rock preget av utsøkt instrumentering og nedstrippete arrangementer. I sentrum for det hele står Lenkers vokal. Hun har evnen til å være både skjør og bombastisk. Stemmeregisteret samvirker med musikkens emosjonelle budskap, kan vi kanskje si. «U.F.O.F.» var den første av de to platene bandet ga ut i 2019. Bygget rundt tørre trommer, konsise basslinjer og krystallklart gitarspill fra bandleder nummer to, Buck Meek, synger Lenker om hverdagsliv og de store spørsmålene vi alle forholder oss til på den ene eller den andre måten. Det minner på et vis om Neil Youngs «depressive»-periode på 1970-tallet, men spesielt om Jason Molinas mange utgivelser som Songs:Ohia og Magnolia Electric Co. Big Thief innehar den samme evnen til å skjære inn til beinet og la få instrumenter gjøre jobben. Det er null staffasje eller produksjonsdetaljer her. (EDHO)

20. The Pearlfishers: «Love & Other Hopeless Things» (album)

The Pearlfishers lager symfonisk soft-pop pakket inn i et lydbilde som strekker seg mot himmelhvelvingen. Vi snakker et hav av tangenter, kassegitarer, nydelige harmonier, strykere og blåsere som på sofistikert vis pakker inn Scotts svært melodiøse, oppløftende, melankolske, gladtriste og nostalgiske musikk. Noe som selvfølgelig også er tilfellet på «Love & Other Hopeless Things», et album bestående av 11 låter som holder et så høyt nivå at det synes meningsløst å fremheve enkeltlåter. Selv albumets eneste instrumentale spor, «A Woman On The Verge Of Becoming A Cyclist» (for en tittel!), treffer blink. Når du har hørt gjennom hele plata er sjansen derfor stor for at du umiddelbart rykker tilbake til start. (EAA)

21. Robert Forster: «Inferno» (album)

Å høre Forsters særegne stemme er alltid en sann glede, en glede som forsterkes når hans kone, Karin Baümler, bidrar med både vokal og fiolin på enkelte av låtene. Noe «This Morning» er et lysende eksempel på. Platas ni spor er pakket inn i et varmt og luftig lydbilde som tilfører musikken en positiv energi og store doser med kunstnerisk overskudd. Med unntak av «Inferno (Brisbane In Summer)» og «I’m Gonna Tell It», er dette en rolig og harmonisk plate der det gis mye rom til kassegitarer, fiolin og piano. Flere av låtene, som for eksempel nevnte «This Morning», «Life Has Turned A Page» og «One Bird In The Sky», er ganske enkelt nydelige. (EAA)

22. Nick Cave: «Ghosteen» (album)

Nick Cave har vært god på sine siste tre album. Som forgjengeren «Skeleton Sky» er «Ghosteen» preget av en sorg og lengsel som det er nær sagt umulig ikke å sette i sammenheng med Caves 15 år gamle sønns tragiske død i 2015. Musikalsk imponerer Nick Cave ved nok en gang å skape et album-unikt sound, et egenartet og stort sett trommeløst lydbilde mørkt fargelagt med mange lag av synther og strykere. Dette er nok også i stor grad Warren Ellis’, hans viktigste «bad seed» de siste ti årene, fortjeneste. Det er sakralt, dystert, uendelig trist og dypsindig vakkert. Låtene kan virke utydelige de første lyttingene, men trer sterkere fram etter hvert. «Ghosteen» er et av ganske få nye album jeg har hørt i 2019 som fungerer best hørt i sin helhet. (MS)

23. Bill Callahan: «Shepherd in a Sheepskin Vest» (album)

Lydmessig er «Shepherd in a Sheepskin Vest» Callahans mest tilgjengelige til nå. Det er nydelig folk i bunnen her, med noen køntri-tendenser. Ståbass, akustisk gitar og vispende trommer er grunnstammen i de fleste låtene. Hans dype stemme og særegne vokalfrasering sender flere ganger tankene i retning av Leonard Cohen. Det er en særegen vibb her og det er både beroligende, befriende og tankevekkende å ha Bill Callahan på besøk i stua eller i hodetelefonene. Det er en vakker, tankevekkende og gjenkjennelig plate Bill Callahan har laget. Seks år var ikke for lenge å vente på perler som denne fra «Son of the Sea»: «the panic room is now a nursery / and there’s renovators renovating constantly». En hverdagslig triumf der altså! (EDHO)

24. The Delines: «The Imperial» (album)

På sitt andre album overbeviser The Delines nok en gang med elegant og svært iørefallende musikk i et landskap der rock og americana rusler side om side. Vokalist Amy Boone fremfører låtene, skrevet av bandets gitarist Willy Vlautin, med både innlevelse og troverdighet. Tekstene, som ofte handler om mennesker som lever litt på utsiden av normalen, er særdeles gode. Når lydbildet krydres med blåsere og koringer, og tankene flyr til Lambchop, eksploderer lykketermometeret. Da Vlautins forrige band, The Richmond Fountains, takket for seg, gikk jeg rett i kjelleren. Etter å ha hørt «The Imperial» og forgjengeren, er lyset slått på igjen. Bravo! (EAA)

25. Jessica Pratt: «Quiet Signs» (album)

Folk-artisten Jessica Pratt tredje album, «Quiet Signs», lukter klassiker. Pratt opererer i et lydlandskap der hun med en «antydningens kunst»-tilnærming maler ut små, vakre og skjøre melodier stort sett akkompagnert av en «strumming» nylonstrenggitar med kledelige påfyll av piano, orgel og annet som måtte passe. Pratts vokal er noe helt for seg selv, som en Kate Bush på helium skolert av Joanna Newsom og Mazzy Stars Hope Sandoval – det klassiske er godt iblandet en god dose moderne «lavmælt indie»-estetikk. (MS)

26. Jenny Lewis: «On The Line» (album)

Lewis beveger seg fremdeles i et landskap der popmusikken og de gode melodiene legger premissene. Måten 70-talls vibber blandes med spor av 80-tallets tidvis storslåtte og voluminøse produksjonsmetoder, tilfører plata et kraftfullt og tettsittende lydbilde der Lewis melankolske og drømmende ballade-pop trives svært godt. Åpningstrioen, «Heads Gonna Roll», «Wasted Youth» og «Red Bull & Hennessy», er låter med gullkanter, men tittellåta, «Hollywood Lawn» og «Party Clown» er også meget sterke. At Lewis fortsetter å synge som en gudinne, som muligens kan ha hentet noen få dråper inspirasjon fra Stevie Nicks, Kate Bush og Chrissie Hynde, gir plata et ekstra løft. (EAA)

27. Cass McCombs: «Tip of the Sphere» (album)

«Tip of the Sphere» er en samling nydelige poprock-låter, særpreget av sterk melodifølelse, et øre for detaljer og et særdeles behagelig lydbilde. Vi liker gjerne å lete etter åpenbare referanser når vi lytter til ny musikk, men «Tip of the Sphere» er rett og slett en Cass McCombs-plate! Det er kanskje noe 70-tallsaktig over både lydbildet og «attitude» her, men først og fremst hører vi tolv gjennomarbeidete låter som har blitt til et helhetlig album. Det er en mer variert plate enn soft-pop’en på «Mangy Love» fra 2017; Cass gir klassiske rockegitarer litt mer plass på noen låter, mens han er nærmest dronete og «kosmisk» på andre. Det er detaljert og nede, men også distinkt og særdeles godt produsert. (EDHO)

28. the dates: «ask again later» (album)

the dates er bandprosjektet til Garrett Goddard som blant annet har spilt trommer for Girls som ga ut et par meget fine plater i starten av 2000-tallet. I the dates er det ganske ukomplisert og rett-fram powerpop som strømmer ut av høyttalerne. Fra de første tonene i åpningslåta «any other nite» er standarden satt. Lett skurrete gitarer, en insisterende bassgang og fint trommedriv over en tekst om hverdagslivets stadig gjentakende rytme: «This night could be any other night». Det låter friskt på den måten Teenage Fanclub alltid har gitt oss store gleder. «star» åpner med en fin akustisk gitar, men glir raskt over i en deilig cruncy poprock-låt med den der litt skeive gitarsoloen og finfin koring. Som den gode powerpop-mannen han er kanaliserer Goddard så klart Ardent Studios og Big Star pent inn i flere låter. Singelen «fridaynite @ vineland» er mest framtredende i så måte. En vanedannende låt rett og slett. (EDHO)

29. Craig Finn: «I Need A New War» (album)

The Hold Steadys’ frontfigur Craig Finns siste bidrag i triologien som startet med «Faith In The Future» (2015), er låtskriverkunst på sitt beste. Om du liker Springsteen og Willy Vlautin (Richmond Fountain, The Delines) og Mark Eitzel, er denne plata som skapt for deg. Som alltid rir Finn inn i låtene med melodiene godt plassert i sadeltaskene, og som historieforteller er han helt fenomenal. Produksjonen er gammeldags og moderne på en og samme tid, og lydbildet krydres ofte med blåsere og deilige harmonier. Tekstene er fylt opp med et persongalleri som både leter, lengter, sliter og håper. Et fascinerende persongalleri som ikke slipper taket før klokka slår tolv. (EAA)

30. Hand Habits: «placeholder» (album)

«placeholder» er Meg Duffys andre plate under bandnavnet Hand Habits. Duffy er en av indie-rockens beste gitarister, kjent blant annet fra backing-bandet til Popklikk-favoritten Kevin Morby. Hun har også bidratt på plater med The War On Drugs og Weyes Blood. Her får vi relativt lavmælt og nedstrippet indierock kjennetegnet av glassklar produksjon, Duffys nedpå-vokal og lekkert porsjonerte gitartoner. Det går i midtempo, men med fint avstemte arrangementer der en grunntone og låtas melodi etter hvert fester seg i hjernebarken.«can’t calm down», «jessica», «what’s the use» og «the book on how to change part II» er våre låtanbefalinger, men «placeholder» er et album som fortjener å nytes i sin helhet, i et jafs. (EDHO)

31. Peter Perrett: «Humanworld» (album)

Peter Perrett, best kjent som fronfigur i legendariske The Only Ones, knaller til med sitt andre blinkskudd på to år! Etter en usedvanlig lang pause, dukket Perrett i 2017 opp med fantastiske «How The West Was Won». Når han to år senere ruller ut «Humanworld» er det bare å slippe jubelen løs. Godt hjulpet av to sønner fortsetter Perrett å lage knallsterke rocklåter som sender tankene til alt fra The Rolling Stones og The Velvet Underground til The Waterboys og The Psycedelic Furs. Miksen av Perretts særegne og skjøre stemme, de gode melodiene, det intense og «kaotiske» lydbildet og de svært oppegående tekstene, får oss til å konkludere med at «Humanworld» er blant årets desidert beste og tøffeste rockalbum så langt. (EAA)

32. The Whiffs: «Another Whiffs» (album)

All killers, no fillers! Dette punk-etoset tenker jeg på her jeg sitter og lytter til «AnotherWhiff» for hundre-og-ørtende gang siden den kom ut rett før jul. Gutta i Kansas City-bandet The Whiffs driver med sitt, spiller mye live og har med «Another Whiff» to utgivelser under beltet det siste året. Og takk for det, for dette er en type livsbejaende rock’n roll og powerpop vi trenger mer av. Det burde nesten ha vært skrevet ut på blå resept så grå som denne vinteren har vært. The Whiffs gir oss rett-på-sak powerpop i et ganske så lo-fi og skittent lydbilde. Alt holdes sammen av en særdeles engasjert gjeng som spiller energisk og synger og korer som om det er siste gang de gjør det. Men, i motsetning til pop-punk av dusinvare-sorten, så varierer The Whiffs såpass at vi i Popklikk ikke går lei. (EDHO)

33. Julia Jacklin: «Crushing» (album)

På sitt andre album viser den australske singer-songwriteren Julia Jacklin at hun har etablert seg i elitedivisjonen. Måten hun blander det energiske og tidvis svært melodiøse med det stillfarne og ettertenksomme, tilfører plate både variasjon og en egen dynamikk. Stemmen til Jacklin, som ligger helt i front i lydbildet, puster liv i låtene og  gir lytteren en følelse av være «i» sangene. Arrangementene, som i all hovedsak består av bass, trommer, gitarer og tangenter, følger pulsen i låtene på en utmerket måte. Musikken på «Crushing» kan nå og da minne om artister som Bill Callahan og The Weather Station. Om du begynner med «Pressure To Party» og «Don’t Know How To Keep Loving You», er trolig mye gjort. (EAA)

34. Lana Del Ray: «Norman Fucking Rockwell» (album)

Et meget bra album fra Lana Del Rey – litt sånn på en Aimee Mann-måte, om dere skjønner: formatet er nemlig det mest krevende, på mange måter: streit og storslått poprock, som krever enormt av låtkvalitet og tekst for å ikke å falle gjennom. Og litt ekstrapoeng for å parafrasere låttitler fra Neil Young, Joni Mitchell og Radiohead. Jeg synes ni minutter lange «Venice Bitch» er ganske monumental. (MS)

35. Andrew Bird: «My Finest Work Yet» (album)

Det er sikkert bare oss, men etter å ha hørt plata mer enn to ganget dukket 70-tallet og artister som Cat Stevens, Elton John og James Taylor opp i horisonten. Ja, også noen doser The Beatles, selvfølgelig. Noe som igjen resulterer i at nykommere som Rufus Wainwright og Father John Misty også popper opp i bevisstheten. Produksjonen er svært delikat og en nytelse å forholde seg til. Lydbildet er dempet samtidig som det gir rom for mange nydelige detaljer. En fin blanding av kassegitarer, strykere, synth, piano og ikke minst Birds sublime plystring, tilfører låtene en sober og tilbakelent kvalitet. Miksen av Birds meloditeft, hans lett underfundige tekster og det varme og inkluderende lydbildet, gjør at man med letthet snur plata når stiften roper om hjelp. (EAA)

36. Ulf Lundell: «Tranorna kommer» (album)

Ulf Lundell høres først og fremst ut som seg selv, men tankene flyr likevel nå og da til artister som Bruce Springsteen, The Waterboys, Bob Dylan og Neil Young. Et av platas mest sjarmerende spor,«Sommarens vattenspridare», hadde passet fint inn på opptil flere Van Morrison-skiver. Vakre og tilbakeskuende «Klockorna» kunne glidd rett inn på Lundell-klassikeren «Evangeline». Det finnes ingen svake spor på «Tranorna kommer». Alle låtene har sin egen greie, sitt eget musikalske landskap. De store kontrastene mellom den lett svaiende tittellåta og dirrende og oktandrevne låter som «Ett som är säkert» og «Definitivt religion», tilfører musikken variasjon både lyd-og tekstmessig. (EAA)

37. Mikal Cronin: «Seeker» (album)

«Seeker» er en rockeplate. Det er fortsatt melodiøs power-pop og lettere psykedelisk indie som er grunnfjellet hos Cronin, men uttrykket er nærmere en form for 70-tallsrock enn noen gang før. I den råsterke singelen «Show Me», er verken Neil Young eller Tom Petty så langt unna. Dette er absolutt ikke AM-rock, altså, til det er det fortsatt nok skurr og småstøy som på den lett dronete innlederen «Shelter», men en litt mer moden Cronin stikker seg helt klart fram. «Feel It All» og «Fire» er nøkkeleksempler. Drivende gode rockelåter med følelsesladde tekster om oppbrudd og livets nedturer. Cronin har alltid hatt øre for gode arrangementer og bruk av elementer som strykere i mange låter. «Sold» er en pianoballade som utvides på forbilledlig vis med strykere og store trommer. (EDHO)

38. Leonard Cohen: «Thanks For The Dance» (album)

Cohens stemmen, den høres – som så ofte før – ut som den kommer fra det hinsidig , men nå gjør omstendighetene at dette føles enda sterkere enn før. Alle låter har kvaliteter som gjør dem verdt å nevne. Javier Mas, som spilte live med Cohen mot slutten av hans liv, bidrar med sine strengeinstrumenter i stor grad til at dette har blitt så fint som det har. På albumet finner vi også en rekke andre musikere som blant annet Damien Rice, Jennifer Warnes og Beck. Lytt til Cohen. Det er mørkt, dystert og uendelig vakkert. Han leverer igjen en sterk kandidat til et av årets aller beste album der han hilser oss fra den andre siden, for å låne en setning fra en av hans 80-tallslåter. Nick Cave fremholder Leonard Cohen som sitt store kunstneriske forbilde. Om du lytter til årets plater fra de to herrene, vil du raskt forstå hvorfor. (Tormod Reiersen)

39. The Hold Steady: «Trashing Thru The Passion» (album)

Etter å ha levert tre knallgode soloalbum, har Craig Finn funnet tilbake til sitt gamle band, The Hold Steady. Noe vi skal være veldig glade for. «Trashing Thru The Passion» er nemlig et av bandets beste album. Som vanlig leverer gjengen musikk som støyer, svaier, fenger og engasjerer. Musikk som sender tankene til artister som Bruce Springsteen, Hüsker Dü, The Replacements og Meat Loaf. Godt hjulpet av et lydbilde proppet fullt av el-gitarer, blåsere og hissige tangenter, fyker låtene ut av startblokka. Tekstene til Finn holder som alltid et høyt nivå, og bandet er så tight og samkjørt at man nesten blir overveldet av overskuddet og entusiasmen som popper opp fra rillene. (EAA)

40. Chris Cohen: «Chris Cohen» (album)

Chris Cohen er en produsent, låtskriver og utøver fra LA som har jobbet med folk som låtskriversmeden Cass McCombs og støy-pop’erne i Deerhoof. Uttrykket her er mye nærmere CassMcCombs, de støyete innslagene glimrer med sitt fravær. Andre referanser er Mac Demarco, Destroyer, Yo La Tengo, kanskje en dæsj The Kinks og alskens folk-rock fra overgangen mellom 60- og 70-tallet. Det er noe lavmælt og veldig lite direkte over dette veldig fine og vellydende pop-albumet. Men, dynamikken er der og låter som jangly«WhatCan I Do?» og vestkystpop’eren «Heavy Weather Sailing» er i ferd med å sette seg i hjernebarken. Sjekk ut Chris, smart hverdagspop er viktig det også. (EDHO)

41. Dylan LeBlanc: «Renegade» (album)

På «Renegade» rygger LeBlanc, godt hjulpet av superprodusenten Dave Cobb, inn i 80-tallet med både stil, sjarm og en stresskoffert full av gode låter. Der LeBlanc tidligere listet seg framover med hjelp av kassegitarer, steelgitarer og strykere, slår han nå på stortromma. Da jeg hørte skiva første gang, ble jeg tatt skikkelig på senga, men etter tre-fire lyttinger storkoser jeg meg med det tidvis grandiose lydbildet som titt og ofte sender tankene til 80-talls versjonene av Bryan Adams, Bruce Springsteen og Don Henley. På «Bang Bang Bang» og tittellåta, der et lite busslass med synther og el-gitarer slåss om oppmerksomheten, snakker vi nesten arenarock. Når det er sagt; at «Renegade» er blitt et svært vellykket album, skyldes i all hovedsak LeBlancs evne til å lage svært melodiøse, energiske og sjarmerende låter. (EAA)

42. Son Volt: «Union» (album)

«Union» er et av Son Volts beste album. At enkelte av sangene spenner litt bein på hverandre og koster rundt i det samme bøttekottet, gjør ingenting så lenge kvaliteten på låtene holder høy klasse. Og det gjør de. «The 99», «Devil May Care», «Reality Winner», tittellåta og «The Reason» er i følge våre ører utmerkede låter. For Popklikk er sistnevnte, der ekkoet av The Byrds ligger på lur, et av årets musikalske høydepunkt så langt. Farrars evne til å mikse svært iørefallende låter med et tekstmessig univers med plass til store doser empati og kritiske rykninger, er både beundringsverdig og et bevis på at Jay Farrar fremdeles er en ypperlig låtskriver med mye på hjertet. (EAA)

43. Steve Gunn: «The Unseen In Between» (album)

Steve Gunn har kanskje gått litt under radaren for en del av oss? Han har blant annet samarbeidet med en fyr som Kurt Vile, men det er soloplatene hans som skinner mest. Gunn er en singer-songwriter av den uavhengige sorten, en del av den samme «bølgen» som for eksempel Kevin Morby eller Ryley Walker. «The Unseen In Between» preges av bunnsolid låtskriving og gitarspill. Platen har ni låter som gjerne strekker seg utover fem minutters-merket. Det kan kanskje kalles «atmosfærisk» folk-pop med lette psykedeliske tendenser. Låter som «Vagabond», «Stonehurst Cowboy» og «Lucian» er foreløpige favoritter, men det er helheten som stikker seg mest ut her. (EDHO)

44. Ian Noe: «Between the Country» (album)

Kvalitetsamericana kan man aldri få nok av. Ian Noe er et ubeskrevet blad for oss, men på denne debutplata overbeviser han stort. Dette er americana og country-rock av den relativt tradisjonelle sorten. Det handler om det harde livet i dagens USA, i periferien av periferien, om enkeltskjebner og småsamfunns forfall. Noe skriver nydelige tekster om dette livet, gjerne ispedd et håp om framtida også. Det minner ikke så rent lite om veteraner som Townes Van Zandt, Bob Dylan John Prine, samt yngre artister som Jason Isbell og de roligere låtene til Drive-By Truckers. Låter som «Irene (Ravin’ Bomb)», «Letter to Madeline», «Dead on the River (Rolling Down)» og «If Today Doesn’t Do Me IN» anbefalessom startere! (EDHO)

45. Jesse Malin: «Sunset Kids» (album)

Malins varemerke, de melodiøse og filmatiske balladene med hjertet utenpå skjorta, spiller nok en gang hovedrollen. Noe «Shane», «Promises», «Revelations» og «My Little Life» er utsøkte eksempler på. Førstnevnte, en rørende hyllest til Shane MacGowan, er en skikkelig innertier. Men Malin er også i sitt ess når han skrur opp lyden en anelse og beveger seg over i et landskap der pop møter rock og konturen av musikken til Bruce Springsteen, Tom Petty, Ron Sexsmith og Paul Westerberg skimtes i bakgrunnen. Et landskap tre av platas beste spor, hysterisk fengende «Chemical Heart», «Shining Down» og «Gary Skies Look so Blue» befinner seg i.  Når «Strangers & Thieves», med Green Days Billy Joe Armstrong på vokal, dundrer avgårde, er det umulig ikke å trampe takten og trekke på smilebåndet. Med «Sunset Kids» beviser Malin at han akkurat nå er en av rockens og popens mest spennende og viktigste artister. En artist som på elegant vis klarer å forene sine inspirasjonskilder med både egenart, smartness og troverdighet. (EAA)

46. GospelbeacH: «Let It Burn (album)

«Let It Burn» er godt plantet i americanasjangeren med røtter tilbake til 70-tallsrocken, fylt med fint porsjonerte doser steel-gitar, tangenter og syng-med-refrenger. Vi kommer ikke utenom å nevne Tom Petty and the Heartbreakers. Rademakers vokal svinger av og til i den retningen (hør bare på «Good Kid»!), og flere av låtene har et sånt deilig Heartbreakers-stuk (hør bare på «Nothing Ever Changes»!), ikke minst når vi kjenner varmen fra det fine tangentspillet som kjennetegnet deres sound. Produksjonen er luftig og varm: egnet til å svøpe oss inn i i disse kalde høstdagene eller gi oss et friskt pust når sola endelig varmer igjen. Du skjønner med andre ord tegninga. «Let It Burn» gir oss retro-vibber, men kjennes også aktuell, ikke minst fordi Rademaker har evnen til å skrive enkle hverdagshistorier med gjenkjennelsesverdi. (EDHO)

47. Lars Winnerbäck: «Eldtuppen» (album)

Med «Eldtuppen» viser Winnerbäck nok en gang at han er en av Nordens beste låtskrivere. I mine ører høres dette ut som hans beste plate siden «Daugava» fra 2007. Winnerbäck, som er en utmerket ordsmed, makter å fylle tekstene med både mørke og lys; det gis plass til både tvil, usikkerhet, vemod, fortvilelse, oppgitthet, lysglimt og framtidstro. Lydbildet er sobert og effektivt, og låtene bygges i stor grad opp rundt Winnerbäcks lett sørgmodige stemmme. At musikken hans har likhetstrekk med Lundell, Thåström og Sundström, er et kvalitetstegn så lenge han makter å stå på egne ben. Noe Winnerbäck selvfølgelig makter, han er ikke en av nåtidens mest populære svenske artister uten grunn. Plata kan slå i bordet med mange knallåter, men akkurat nå hører jeg mest på den lett Van Morrison-inspirerte avslutningslåta, «Hymn». En låt der teksten virkelig skinner. ( EAA)

48. Cate Le Bon: «Reward» (album)

På sitt femte album smeller walisiske Cate Le Bon til med et feiende flott popalbum som er både lett å like, litt vindskeivt og en anelse snodig. Flere av låtene vakler på sjarmerende vis avgårde på litt for høye hæler, noe som tilfører musikken både friskhet og originalitet. Ved hjelp av en fascinerende miks av pop, jazz, electronica og funk, makter Le Bon å lage musikk som er både variert, melodiøs, interessant og utfordrende. Åpningslåta «Miami», med synth og saksofon, er både repetitiv, fin og sær, før melodiene gis litt større plass på to av platas beste spor, «Daylight Matters» og «Home To You». På et annet høydepunkt, «Mother’s Mother’s Magazines», blandes post-punk, jazz, krautrock og funk på finurlig vis. «Reward» er et album som, foruten å ikke gi ved dørene, definitivt også åpner en del dører. (EAA)

49. Neil Young: «Colorado» (album)

Det er få ting som rører meg mer enn en Neil Young i storform. En aldrende Neil er i denne sammenhengen som en billedkunster som bare blir klokere og mer interessant med årene. «Colorado» kan være det beste albumet hans siden 1970-tallet – og det sier en del. Young har levert minst en håndfull klassikere siden da, og også høyst oppegående album utover i det «nye» årtusenet. Jeg kan knapt huske noe album der Neil Young har svingt hyppigere mellom alle de stemningsleiene har er kjent for. Vi får «alle typer» Neil – fra Harvest-trubaduren til den forbanna gitarvillmannen. I så måte er det kanskje «Rust Never Sleeps», «After the Goldrush»  og «Zuma» som ligger nærmest av de gamle klassikerne. «Colorado» er alt i alt et vitalt, rørende og kraftfullt album som antyder at Neil Young (74 år) faktisk har langt mer på lager, utrolig nok. (MS)

50. Bedouine: «Bird Songs of a Killjoy» (album)

Den LA-baserte sangerinnen Azniv Korkejian og hennes Bedouine overbeviser stort på sitt andre album, «Birds Songs of a Killjoy. Et særdeles vakkert og lunt album der akustiske instrumenter og stryke-og blåsearrangementer dominerer lydbildet. Låtene rusler avgårde i et tempo der tankene går til både Joni Mitchell, James Taylor og Nick Drake. Men plata er også, mye takket være de nydelige arrangementene, fylt med store doser 60-talls vibber, noe som igjen får meg til å tenke på de første Scott Walker-skivene. Korkejian har laget et album der de betagende og iørefallende melodiene sakte men sikkert fester grepet. De fire første låtene og «Echo Park» er helt fenomenale, men det finnes knapt et dårlig spor på plata. (EAA)

51. Luther Russell: «Medium Cool» (album)

På «Medium Soul» klarer Russell kunststykket å skape et eget musikalsk uttrykk med røtter i noe av den fineste musikken som er laget til dags dato (Big Star, The Replacements). Han står med andre ord godt på egne ben. Låtmaterialet på «Medium Soul» er imponerende sterkt. Miksen av drivende og melodiøse rockere («Deep Feelings», «Can’t Be Sad», «Corvette Summer»), og myke, varsomme ballader («The Sound Of Rock & Roll», «At Your Feet», «Talking To Myself»), treffer ihvertfall meg midt i hjertet. For meg er dette årets musikalske funn.(EAA)

52. Yola: «Walk Through Fire» (album)

Debutplata til Yola, «Walk Through Fire, er dels skrevet og hele veien lekkert gitarkrydret av det fritt sjangeroverskridende amerikana-geniet Dan Auerbach. Plata er full av tidløse sanger fra evigheten, i en musikalsk reise gjennom inspirert Bacharach/Dionne Warwick-aktig  soulpop, Roy Orbison-tangerende operettepop, midt på veien-countryrock og stingende soul. I motsetning til så altfor mange som pretenderer å synge soul, er det lite vokalgymnastikk å spore her, heller en balansert tilbakeholdenhet, et naturlig rasp som kommer til uttrykk bare av og til og aldri er overdrevet. «Walk Through Fire» er trolig den beste plata fra UK i soulsjangeren siden Amy Winehouse’ «Back to Black». (MS)

53. Vampire Weekend: «Father Of The Bride» (album)

11 år etter sitt kritikerroste debutalbum slipper vampyrene fra New York et album som sprudler litt i alle retninger. Tidvis låter det så frisk at man griper etter Juicy Fruit-pakken, andre ganger får man følelsen av å svaie i en hengekøye i karibien. Bandet høres fremdeles ut som seg selv; litt sånn Paul Simons «Graceland» møter storbyen, men enkelte av låtene leker seg også i et americana-landskap ikke ulikt det for eksempel David Lindley og Deerhunter holder på med. Men «Father Of The Bride» er først og fremst et uhyre melodisterk plate pakket inn i en svært luftig, sprelsk og energisk produksjon. I overkant mange spor, javel, men med låter som «Harmony Hall», «This Life» «Big Blue og «2021» kan de ikke unngå å erobre verden nok en gang. (EAA)

54. Van Morrison: «Three Chords And The Truth» (album)

Da jeg hørte «Three Chords And The Truth» kjente jeg at det tente til, at Van Morrison-genet inni meg for alvor våknet til live. Det føltes litt som om en gammel venn helt plutselig banket på døra med en forundringspakke under armen. For «Three Chords And The Truth» er definitivt et album der Van Morrison viser at han fremdeles kan lage musikk som virkelig betyr noe. Musikk som går i dybden og treffer langt inn i sjela. Det varme lydbildet gir plass til deilige detaljer der tangenter, gitarer, blåsere og vokalen spiller hovedrollen. Å beskrive Van Morrisons stemme er for meg et umulig prosjekt, for i min verden finnes det knapt en vokalist som synger bedre enn ham. Måten Van Morrison blander soul, jazz og blues på er uovertruffen, og så lenge det er soulmusikken som dominerer, er jeg mer enn fornøyd. (EAA)

55. The Dream Syndicate: «These Times» (album)

En glohet ettermiddag i et svett telt på Roskildefestivalen i 1987 utgjør et av Popklikk-Mortens beste konsertminner. Det var den optimale showcasen for det hypnotiske Paisley Underground-orkesteret som var Steve Wynns The Dream Syndicate på sitt beste. 32 år senere er bandet revitalisert igjen, med «ny» gitarist som absolutt replikerer det beste fra forgjengerne Karl Precoda og Paul Cutler. DS kom med en utmerket plate i 2017, og årets, «These Times», byr på mer monoton drone-psykedelia iblandet en passende dose poppete janglerock og en lite bunke «Dylan i -65sk» skrangleblues. Topplåter: «The Way In», «Black Light», «Still Here Now». (MS)

56. I.B. Sundström: «1592» (album)

Frontfiguren i herlige Pascal synger på «1592» om kjærlighetens forunderlige verden med så mye pathos og innlevelse at tiden nesten stopper opp. Tittellåta, «Ännu en sommar», «Håll min hand», «Vit natt», «Lova mig» og «At veta sin tid» er rett og slett uimotståelige. Sundströms skjøre stemme, den tidvis mystiske stemningen og måten svensk visetradisjon blandes med både soul og Beach Boys-harmonier tilfører musikken både egenart og troverdighet. «1592» er et album som etter noen gjennomlyttinger rusler opp på pallen uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Liker du Olle Ljungström, Håkan Hellström og Stefan Sundström er dette definitivt en plate å dukke ned i. (EAA)

57.  Caroline Spence: «Mint Condition» (album)

Popklikk fryder seg litt ekstra når de hører plater der rock og country smelter sammen. Og sånn sett er «Mint Condition» et frydefullt album. Det beste med skiva er likevel kvaliteten på låtene! På sitt andre album drysser nemlig Spence musikalsk manna over lytteren. Som en herlig miks av Lilly Hiatt, Lucinda Williams, Emmylou Harris (som bidrar på tittellåta) og Maria McKee, veksler Spence mellom å gi lytteren svært iørefallende rock og nydelige og lavmælte ballader. Godt hjulpet av en behagelig og riktig temperert produksjon, vokser låtene med voldsom kraft allerede etter første lytting. Å plukke ut favoritter er vanskelig, men akkurat nå lytter vi vilt mye på «What You Don’t Know», «Song About A City» og «Who’s Gonna Make My Mistakes». (EAA)

58.  Edwyn Collins: «Badbea» (album)

På sitt tiende soloalbum, «Badbea», fyker Collins ut fra startblokken med tre kruttsterke låter som det svinger noe voldsomt av. Fengende, energiske rocklåter kledd inn i strøkne arrangementer der det gis god plass til høylytte blåsere og mye stilig gitararbeid. På låt nummer fire, «It All Makes Sense To My», roer Collins det helt ned. Omgitt av strykere og fuglekvitter, synger han vakkert om de enkle, men akk så viktige tingene i livet. Resultatet er stupvakkert! Å følge opp en slik rekke er selvfølgelig vanskelig, men Collins bare kjører på videre. Låter som «Glasgow to London» og «Tension Rising» fyker avgårde som ekspresstog, melodiøse og kompromissløse på en og samme tid. (EAA)

59. Faye Webster: «Atalanta Millionaires Club» (album)

På sitt andre album slår den 21 år gamle amerikaneren Faye Websters musikk ut i full blomst. «Atalanta Millionaires Club» er et sofistikert og behagelig album der country, soul og jazz blandes på fortreffelig vis. Websters varme og litt sløye stemme svever rundt i et delikat lydbilde der det gis plass til både steelgitarer,  piano/keyboard, vispene trommer, småsjenerte blåsere, lettbente strykere og svale gitarer. Noe som tilfører musikken en uanstrengt og tidvis tilbakelente stemning. Låtene vokser for hver gjennomlytting og musikken som smyger ut av rillene kan sammenlignes med artister som Lambchop, Chris Isaak, Steely Dan og Prince. (EAA)

60. Supercrush: «Never Let You Drift Away» (album)

Låtskrivingen er klokkeklar på dette albumet, Supercrush kaster ikke bort tiden. Her er det rett på, inn i catchy riff, små krydrete gitarsoloer, tøffe trommer og den litt tilbaketrukne vokalen som kjennetegnet mye av nittitallsmusikken. De krydrer med fine harmonier og hooksene som trekker deg inn er sjelden langt unna. Hør bare på gitarene i bakgrunnen på «Melt Into You (Drift Away)» eller den deilige dobbeltvokalen i «I Don’t Wanna Be Sad Anymore». Supercrush kan også dette med å trykke ut ukompliserte to-minutters perler. «I’veBeen Around» er kroneksemplet. Rett og slett en uimotståelig låt! Neste låt ut er «Brutal Honesty» som åpenbart tar noe inspirasjon fra den typen av mid-tempo-låter som Gerard Love skrev for Teenage Fanclub i starten av deres karriere. Albumet avsluttes med to litt utypiske låter av den mer dvelende sorten, litt nærmere shoegaze kanskje, enn powerpop, men fortsatt med catchy melodier og hooks i bunnen så klart. (EDHO)

61. Drugdealer: «Raw Honey» (album)

Drugdealer aka Michael Collins lager på sitt andre album, godt hjulpet av blant andre Weyes Bloods Natalie Mering, Douige Pool og Harley Hill-Richmonds, deilig og tidvis solfylt musikk med minst ett ben vandrende rundt i gatene i Laurel Canyon. Låtene hentet i hovedsak sin kraft og inspirasjon fra 60-0g 70-tallet, og artister som James Taylor, tidlig Chicago, Boz Scaggs og John Lennon. Vi snakker med andre ord om en herlig miks av softpop, singer/songwriter, americana og yacht-rock. Etter å ha vrengt ørene rundt «Honey», «Lonely», «Lost In My Dream» og «If You Don’t Know, You Never Will», vil du oppdage at «Raw Honey» er en liten perle av et album. (EAA)

62. Sharon Van Etten: «Remind Me Tomorrow» (album)

Det tar litt tid før «Remind Me Tomorrow» faller på plass. Musikken byr på mye motstand og virker umiddelbart som litt seig og vrien, men da jeg var i ferd med å legge på røret brast demningen og oversvømte meg med låter som plutselig våknet til liv. Som foreksempel «No One’s Easy To Love», «Comback Kid», «Malibu», «Seventeen» og «You Shadow». Og vips, så var jeg med på notene. Selvom lydbildet ofte preges av et mørkt bakteppe, som på mektige «Jupiter 4», siver ofte lyset inn gjennom sprekkene. Liker du artister som Polly Jean Harvey, Springsteen, Nick Cave, Suicide og The Cure er mye gjort. (EAA)

63. Jens Lekman og Annika Norlin: «CORRESPONDENCE (album)

Jens og Annika (Hello Saferide, Säkert), to av de fineste folka fra søsterlandet, har laget plate! Det er en begivenhet for Popklikk, såpass må vi kunne si. I 2018 sendte de to hverandre musikalske «postkort» hver måned. Dette er nå blitt til de tolv låtene på «CORRESPONDENCE». De har ikke samarbeidet, men utfyller hverandre på et fint vis. Låtene var opprinnelig akustiske og «nakne», men flere av dem har fått strykere på albumutgivelsen. Begge er låtskrivere med øye for hverdagens detaljer, eksistensielle spørsmål og gjerne med følelsene utapå. Så også her. Det er intimt og til dels bekjennende, med store gjenkjennelsesfaktor for de fleste av oss. (EDHO)

64.  Bob Mould: «Sunshine Rock» (album)

Helt fra første takt skjønner man at det er fornyet inspirasjon i det den gamle Hüsker Dü-generalen Bob Mould presterer her. Trolig må vi tilbake til Sugar og monsterdobbelen «Copper Blue» og «Beaster» (1992/1993) for å finne like slagkraftig låtmateriale og levering. Vi snakker ikke ren solskinnspop her – det er en dels manisk energi, og rikelig med sinne, i mange av låtene. Og som det pleier å være når Mould har funnet toppformen: melodiene er fantastiske, men aldri åpenbare. Det vrimler av småhemmelige akkordprogresjoner og egenartede melodier, og det låter pottetett av bandet hans. Eksperimentene med synther og sånt er toned kraftig ned, mens Prahas TV-orkester bidrar med stryk på noen av låtene – fiffig og veldig fint – velkommen tilbake! (MS)

65. Richard Hawley: «Further» (album)

Om du lurer på om en av Sheffields store sønner, Richard Hawley,  er en av Englands beste låtskrivere, er det bare å plukke fram album som«Low Edges», «Coles Corner» og «Hollow Meadows». På «Further» er han, nok en gang, i toppform. Måten han veksler mellom melodiøse ballader og mer rocka og gitardrevne låter er utsøkt. At Hawley, som henter mye inspirasjon fra både 50-og 60-tallet, lager musikk som tidvis minner om britiske artister som Elbow, I Am Kloot, Cherry Ghost, Tindersticks og Morrissey, er selvfølgelig helt topp. «Further» fungerer best som en lytteopplevelse fra A-Å, selvom låter som «Off My Mind», «Alone», «Emilina Says», tittellåta og «Midnight Train» muligens skinner en anelse sterkere enn resten av gjengen. (EAA)

66. The Long Ryders: «Psychedeliv Country Soul» (album)

Sånn cirka 32 år etter sitt forrige album, er The Long Ryders endelig tilbake med sitt fjerde album, «Psychedelic Country Soul». At de for det meste holder seg til suksessoppskriften fra de tre foregående skivene er betryggende. Den største forskjellen ligger i at lydbildet og musikken er en anelse rundere i kantene. Men Sid Griffins 12-strenger har på ingen måte tatt ferie. Låtmaterialet på «Psychedelic Country Soul» er jevnt over meget bra. Det er ingen låter som faller av hesten, men heller ingen som vrinsker spesielt mye høyere enn de andre. Det er først og fremst helheten som gjør dette til en praktfull lytteopplevelse. (EAA)

67. The Felice Brothers: «Undress» (album)

The Felice brothers kliner til med et melodiøst og energisk album der pedalen på enkelte av låtene trøkkes helt i bånn. Som på tittellåta, «Special Announcement», «Salvation Army Girl» og «Jack Reminiscing». Men det er selvfølgelig også plass til noen rolige perler som «Hometown Heroes», «The Kid» og «Days of the Year». Låtene omfavnes av et frisk og intenst lydbilde som preges av høytflyvende tangenter, tilbakelente kassegitarer, pågående el-gitarer, steel-gitarer, blåsere og trekkspill. Flere av tekstene har mye på hjertet, og de fleste av låtene bygges rundt finslipte og iørefallende melodier. Om «TV Mama» er et musikalsk blinkskudd? Absolutt og definitivt! (EAA)

68. The Who: «WHO» (album)

Wow, dette overgår faktisk forventningene en smule. På sitt første album på 13 år viser Roger Daltrey og Pete Townshend at de fremdeles kan lage låter som setter spor. Formelen er som vanlig en variant av høyttravende rockere og melodiøse ballader. I en tid der gode rockalbum er mangelvare, er det på sin plass at nettopp The Who viser hvor lista skal ligge med låter som «All This Music Must Fade», «I Don’t Wanna Get Wise» og «Break The News». Mer tilbakelente låter som «Beads On One String» og «I’l Be Back» fungerer også helt utmerket. Well done, lads! (EAA)

69. Deerhunter: «Why Hasn’t Everything Already Disappeared?» (album)

En noe variert opplevelse dette, men stort sett makter Deerhunter å skape musikk som virkelig engasjerer. Låter som «Death In Summer», «No One’s Sleeping», «What Happens To People», «Futurism» og «Plains» er ekstremt sterke både tekstmessig og musikalsk. De tidvis nedslående tekstene holdes oppe av et lekent og luftig lydbilde der det er plass til både harpsichord, mandoliner, strykere og diverse elektronikk. Mulig det bare er meg, men i midt hode dukker band som The Kinks, Wilco, The Flaming Lips og Gary Numan stadig vekk opp. Litt mye pling og plong, men som helhet fungere dette utmerket. (EAA)

70. Roseanna Reid: «Trails» (album)

Roseanna Reid, dattera til The Proclaimers Craig Reid, har laget et usedvanlig vakkert debutalbum. Godt hjulpet av produsent Teddy Thompson, har hun tryllet fram musikk preget av nydelige detaljer, og låter som drives framover av iørefallende og lavmælte melodier. «Trails» blander country, folk, soul og pop på forbilledlig vis. At Steve Earle dukker opp på et av platas beste spor, «Sweet Annie», er midt i blinken. Liker du artister som Ronnie Lane, Gillian Welsh, Van Morrison og Steve Earle, er «Trails» definitivt en plate du bør sjekke ut. Låtmaterialet er usedvanlig sterkt, men akkurat nå er det «Amy», «Heading N0rth», «I Love Her So», «Levy», «Me Oh My», «Out In Space» og «Sweet Annie» som sloss mest om oppmerksomheten. (EAA)

71. Whitney: «Forever Turned Around» (album)

På sitt andre album fortsetter Whitney å fylle lydbildet med blåsere og gitarer. Låtene trenger litt tid før de slipper seg løs, men om man er litt tålmodig, vokser de seg etter hvert både store og sterke. Der debutalbumet lente seg mest mot 70-tallet og artister som The Band og George Harrison, beveger mange av låtene på «Forever Turned Around» seg rundt i soulen og softrockens myke og sjarmerende univers. Flere av melodiene er så silkemyke og nydelige at man blir i godt humør bare av å tenke på dem. Noe som også gjelder de eminente blåsearrangementene. Selv om det er helheten som holder i tøylene, står enkeltlåtene mer enn godt nok på egne ben. Den varme og inkluderende produksjonen tilfører musikken en lun og smittende energi som driver låtene framover i et lett tilbakelent og behagelig tempo. (EAA)

72. The Waterboys: «Where The Action Is» (album)

På sitt forrige album, «Out Of All This Blue», følte jeg at Mike Scott og The Waterboys endelig hadde funnet tilbake til seg selv. Og på «Where The Action Is» følger de opp med nok et fint og tidvis sprudlende album. De to vitale og rocka åpningslåtene, tittellåta og «London Mick» (som handler om Mick Jones), er proppet fulle med elleville gitarer og galopperende tangenter. På ingen måte nyskapende, men mer enn tøft nok. Det fungerer likevel best når Scott roer det ned og tar på seg Van Morrison-hatten, som på «Out Of All This Blue» og platas beste spor, «In My Time On Earth». Jeg gir også tommel opp for «Ladbroke Grove Symphony», en klassisk The Waterboys-låt som drives framover av piano, tøffe gitarriff, stødig tromming, litt torden og fele. (EAA)

73. Lawrence Arabia: «Lawrence Arabia’s Singles Club» (album)

Med «Singles Club» klinker Lawrence Arabia aka James Milne til med sitt beste album så langt i karrieren. Et variert, melodiøst og energisk album som spiller på mange strenger. Første gang vi hørte skiva, gikk tankene til The Sleepy Jackson, men etterhvert ramlet også artister som The Jam, Pulp/Jarvis Cocker, Crowded House, Squeeze og The Beach Boys inn i bevisstheten. Lydbildet er fylt med både bølgeskvulp, tøffe gitarer, lettbente tangenter, strykere, trekkspill, cembalo og synth. At Milne har fått selveste Van Dyke Parks til å arrangere avslutningslåta, «Just Sleep, Your Shame Will Keep», er både stilig, gøy og særdeles fint. (EAA)

74. Steve Mason: «About The Light» (album)

På sitt fjerde soloalbum viser nok en gang den gamle Beta Band-sjefen musikalske muskler. Godt hjulpet av produsent Stephen Street (The Smiths, Blur), har Mason bygd musikken inn i et varmt og detaljrikt lydbilde. Noe som tilfører låtene både energi, variasjon og melodiøsitet. At enkelte av låtene nikker i retning av Joe Jackson, The Clash, glamrock og The The, tas i mot med åpne armer. Når Mason skrur ned lyden og vrenger sjela oppstår det magiske øyeblikk. «About The Light» har så mange flotte låter og er så perfekt gjenomført, at den allerede er et høydepunkt i Popklikks musikalske univers. (EAA)

75. The Lilac Time: «Return To Us» (album)

Da jeg hørte «Return To Us» første gang ble jeg en anelse skuffet, men etter noen gjennomspillinger var jeg mer enn en anelse begeistret. For «Return To Us» er ikke et album som skriker etter oppmerksomhet, det er et album, som fordi det lister seg framover, trenger litt tid før det erobrer lytteren. Den effektive produksjonen – der kassegitarer, steelgitarer og feler spiller hovedrollen – tilfører låtene både en behagelig letthet og et varmt og luftig lydbilde. Duffys evne til å lage iørefallende melodier gjennomsyrer alle låtene på plata, men det tar som sagt litt tid før melodiene dukker opp til overflaten. Noe nydelige «March To The Docks», «The Hills of Cinnamon» og «The River Runs Both Ways» er gode eksempler på. Når det er sagt; «(I’m) A Believer», «The Simple Things» og tittellåta treffer blink på første forsøk. Når Duffy også fikser å lage interessante og intelligente tekster, er det bare å reise seg opp og applaudere. (EAA)