Da vi kåret det vi mener er de beste norske og internasjonale platene som ble utgitt i 2018, oppdaget vi raskt at det var svært mange diggbare album som måtte takke for seg på oppløpssiden.
Å lage årsbestelister en nemlig ingen spøk; det handler både om kompromisser og evnen til å argumentere. Da lista over årets beste 50 internasjonale plater var sluttført, var det opptil flere av oss som gjerne skulle hatt med flere av platene vi slåss for å få med på lista.
Noe vi løste på følgende måte: hva med å lage en liste bestående av 30 album som, om dagsformen hadde vært litt annerledes eller tilfeldighetene hadde sett i en annen retning, fort kunne endt opp på årsbestelista? En idé vi omfavnet alle mann. En liste med såkalte «boblere» som, når vi nå har resultatet, er usedvanlig sterk. En liste på 30 internasjonale album vi setter ualminnelig stor pris på, enten hver for oss, eller som gruppe.
Here we go (again):
Paul Weller: «True Meanings»
Omgitt av lettbente gitarer og et lite orkester, maner The Modfather fram minner fra fortiden samtidig som han lar tankene spinne rundt eksistensielle problemstillinger. «True Meanings» er et usedvanlig vakkert, stilfullt og neddempet album. Wellers varme stemme eier lydbildet, og de lekre arrangementene sender tankene til artister som The Beatles, Nick Drake, Scott Walker og Richard Hawley. Låtene drives framover av melodier som tiltar i styrke for hver gjennomlytting, samtidig som det rett som det er dukker opp små musikalske delikatesser i lydbildet. Well done, mate!
Beach House: «7»
Med sitt sjuende album høres Beach House kanskje bedre ut enn noen gang. Etter noen litt mindre interessant plater, er «7» fullpakket med gode låter og Legrand/Scully virker mer engasjerte, hvis man kan bruke et sånt ord. «7» kjennes mer organisk ut, det er mindre programmering, større trommer og vokalen er litt mer framme i lydbildet. Det er fortsatt drømmepop og shoegaze som står på menyen, så klart, men med et litt sterkere «kick» i noen låter.
Stephen Malkmus & The Jicks: «Sparkle Hard»
Her får vi en variert meny. Alt fra alt.country-ballader («Middle America»og «Refute») støyete indie-rock («Shiggy») til strykerbasert kammerpop («Solid Silk»). I bunnen finner vi Malkmus sin til nå velkjente, men aldri kjedelige signatur: litt sære tekster, vokalfrasering som av og til er litt «off» og energi for en god pop-melodi i bunnen. Fuzz-bassen trøkker bra i flere spor, dette er en liten energibombe av smart lofi-indie. Nok en gang en fin-fin utgivelse fra nittitallshelten! Og dere, Kim Gordon fra Sonic Youth gjester på en låt!
Phosphorescent: «C’est La Vie»
Det innledes med en drømmende monolog som etterfølges av «C’est La Vie No. 2»; en ballade om å lengte og få det man vil ha, bygget rundt et nesten dronete keyboard. Det hele tas ett hakk opp i «New Birth In New England», som er en av høstens mest catchy låter, en country-soulperle som flommer over av livsglede. Den drømmende og livsbejaende vibben gjennomsyrer plata, hør bare på «Around the Horn» og «My Beautiful Boy».
Tracyanne & Danny: «Traceyanne & Danny»
Endelig er hun tilbake, frontfiguren i Camera Obscura, Tracyanne Campbell – denne gangen i tospann med Danny Coughlan, med fortid i Crybaby. Med Edwyn Collins og Dexys Sean Read i produsentstolen(e), beveger låtene seg elegant rundt i et lydbilde fylt med strykere, blåsere, tempererte gitarer og en og annen steelgitar. Resultatet er himmelsk popmusikk med røtter i 50-og 60-tallet. Når Tracyannea nydelige stemme flyter sammen med Dannys (Morrissey møter Hawley), slår det gnister.
Tracey Thorn: «Record»
Etter å ha oppholdt seg noen timer i et elektronisk lydbilde luftigere enn Himalaya, vokster låtene seg etterhvert både store og sterke. Thorn er en ypperlig låtskriver med en stemme så myndig og full av karakter at den alltid gir oss hakeslepp. Melodisterke låter som «Air», «Guitar», «Smoke» og «Go», treffer en nerve som får både hodet og hjertet til å trampe takten. Sistnevnte er faktisk så rørende vakker at vi begynner å grine sånn cirka midveis i låta hver gang den triller mot oss.
Spiritualized: «And Nothing Hurt»
Ja, det er et comeback etter noen års stillhet, men etter ti sekunder av åpningslåta «A Perfect Miracle» er signaturlyden der: Jasons skjøre stemme, en lett akustisk gitar og så får vi bjeller, strykere, store trommer og svaiende el-gitarer. Det er en slags formel dette, men på denne platen fungerer det igjen, i låt etter låt. Det høres ut som Spiritualizeds sterkeste plate siden «Let It Come Down», og da må man kunne si at Jason har fått det til i det han sier skal være hans siste innspilling. Det er bare å lene seg tilbake og la seg flyte med. Om det er i gresset, på sofaen eller i verdensrommet.
Ryley Walker: «Deafman Glance»
Det er et rolig tempo på skiva med særegne instrumentale partier som utfordrer og engasjerer. Vi aner svakt spøkelset av Tim Buckley. Låtene har overraskende vendinger, som går mot abstraksjon, jazz- og postrock. Synther og blåser-arrangement, der fløyta er sentralt, ligger lavt i miksen. Det er et personlig uttrykk, med en følelse av paranoia i bevegelsen mellom lys og skygge. Mot slutten av plata finner han fram kassegitaren og plukke-mønstre fra den britiske folktradisjonen.
The Lemon Twigs: «Go To School»
På «Go To School» møtes rockopera, cabaret, musical, pop og rock i skjønn forening. Musikalske referanser svinger fram og tilbake mellom blant andre Harry Nilsson, Queen, Lynyrd Skynyrd, Meat Loaf, Todd Rundgren, The Beatles. Rufus Wainwright, Big Star, Foxygen og The Voidz. Rett som det er slenger brødreparet fra Long Island, Michael and Brian D’Addario, inn et halv tonn med strykere eller blåsere. Rolige partier tar plutselig rennefart og eksploderer i noe mye større. Pianoet er ofte hjertet i musikken, men fordi variasjonen i hver enkelt låt ofte er relativt frisk, er avstanden mellom tøffe gitarriff, et stilig hus på prærien eller en vegg med strykere, aldri lang.
Night Shop: «In The Break»
Bak bandnavnet Night Shop står Justin Sullivan, som blant annet har vært trommeslager for en indiefolk-størrelse som Kevin Morby. Sullivan er bunnsolid singer-songwriter som lager musikk som er mer indie-pop enn folk. Samtidig er det noen tidløse kvaliteter her, med nikk bakover i musikkhistorien, Sullivan snekrer fint arrangerte låter, med til dels spretten bass, fint porsjonerte gitarer og selvsagt fint driv i trommesettet.
Judy Dyble: «Earth is Sleeping»
Tidsspøkelset fra slutten av sekstitallet har skjult seg i disse rillene. Det er heller ikke helt uventet fra den opprinnelige vokalisten i Fairport Convention. Dyble var også med i forløperen til King Crimson. Sangene hennes ligger et sted mellom lavmælt prog-rock og folk. Uttrykket hennes er først og fremst avstemt og dempet. Denne plata har ikke den samme umiddelbarheten som «Talking with Strangers». Men hun synger med større sikkerhet. Gjennom flere lyttinger åpner musikken seg fint opp, og sangene framstår tydeligere og med sikker melodiøsitet.
Dream Wife: «Dream Wife»
Dream Wifes selvtitulerte debutalbum er ganske langt unna å være en endimensjonal humørløs feminist-kanal. Først og fremst er Dream Wife et ganske nytt og friskt band med base i kystbyen Brighton – og med et finfint dosert powerpop-uttryk på menyen. Det skal sies at denne powertrioen også har navn som krydrer: Rakel Mjöll, Alice Go og Bella Podpadec kverner ut den ene bråkete indiepop-vitaminpillen etter den andre. Musikken var egentlig bare et prosjekt i Visual Arts-studiene ved Brighton University – men heldigvis hadde de overskudd til mer…
Israel Nash: «Lifted»
Nash har gitt ut en fin rekke med Neil Young-rock de siste årene. «Lifted» drar ikke veldig langt vekk fra Neil-hovedveien, men jaggu om han ikke beveger seg mot et uttrykk som nærmer seg gitar-pop eller kammer-pop! Hør bare på blåserne i «Looking Glass». Fremfor alt er vel dette et album, ikke enkeltlåter, men «Lucky Ones», «Spiritfalls» og «Strong Was the Night» har fått ekstra fotfeste hos oss.
Snail Mail: «Lush»
Bak bandnavnet skjuler det seg en åpenbart begavet 19-åring som knapt har fått vitnemålet fra high school: Lindsey Jordan. Men, dette er ikke noen «tenårings»-plate, her er det små og store temaer det synges om, livet rett og slett, litt i samme ånd som Phoebe Bridgers. Alt dette i en indie-pakke som sender tankene tilbake til 90-tallet, sjangerens store tiår. Slående melodier, ganske så store gitarer og litt skjærende og «nede» vokal, det meste i god, gammel mid-tempo rock.
The Milk Carton Kid: «All The Things That I Did And All The Things That I Didn’t Do
Noen plater høres ut som om de kunnet kommet ut omtrent når som helst mellom 1965 og vår samtid. Ofte er det et kvalitetstegn! Det nye albumet til duoen The Milk Carton Kids er en slik plate. «Just Look At Us Now» slår an tonen her, en helt vidunderlig myk og følsom ballade med en sånn melodi fra evigheten – som om disse gutta bare bestemte seg for å hente den opp fra en glemt skattekiste langs en skakk og øde landevei. Det syder av klassisk vestkyst-folk marinert i akustisk vellyd fra duoen fra Eagle Rock i California.
Wilko Johnson : «Blow Your Mind»
Dette er Wilko Johnson på sitt beste, og akkurat slik vi liker å høre ham. Med den samme fandenivoldskheten og den særegne spillestilen han introduserte i Dr. Feelgood. På denne plata har han også med seg Norman Watt-Roy, som han har spilt med helt tilbake til tida i The Blockheads. Watt-Roy har en funky og spretten tilnærming til bassen, som fungerer særlig godt med Johnsons choppy og energiske gitarlicks. Noen av låtene med keyboards gir en underlig fornemmelse av The Doors. Ellers er dette tøffere enn toget britisk R’n’B.
Ray LaMontagne: «Past Of The Light»
«Past Of The Light» er en plate som etter tre-fire gjennomlyttinger viser seg å være en musikalsk åpenbaring som framfor å rope høyt om oppmerksomhet, lister seg forsiktig framover. Den sobre og tidvis subtile produksjonen, tilfører sakte men sikkert låtene en nesten uimotståelig kraft. LaMontages stemme er som alltid behagelig og tiltalende, og selv om musikken har et tidløst preg, går ofte tankene til 60-tallet og artister som The Bee Gees, Pink Floyd, Nick Drake og Tim Buckley. Musikken kan best beskrives som lett psykedelisk folkrock i en moderne innpakning.
Simon Love: «Sincerely, S.Love X»
«Sincerely, S.Love X» er tittelen på andre soloalbum fra waliseren Simon Love, «kjent» fra bandet The Loves. En herlig samling powerpop med deilig halvskeive melodier og en stor dose besk humor i tekstene. «God Bless the Dick Who Let You Go» fører an en finfin samling dels ganske orkestrerte spor som musikalsk plasserer seg et sted mellom The Beatles, Cornershop, Peter Perrett og Robin Hitchcock. Og som bonus, en av årets fineste hyllestlåter, kledd i en klassisk «girl group»-akkordsekvens: «Joey Ramone».
King Tuff: «The Other»
Det første som slår oss at dette er utrolig stilig produsert, med et lydbilde som fyller rommet – til tider bokstavelig talt helt ut i outer space. Det gjør det hele kanskje litt svevende, bare ikke for folk som elsker til tider svært pompøs musikk. Her er det dash av Bowie, Suede, noen glimt av australske 80-talls pop og noen ordentlig drivende bassganger som tvinger deg opp av sofaen. Ti låter med tittellåta som en rolig seks minutters inngang. Nesten litt Pink Floydsk. Flott tema.
Middle Kids: «Lost Friends» (album)
Få tilbake trua på melodisterk indie rock! Middle Kids er en «power-trio» fra Australia som leverer melodiøse låter der vokalist Hannah Joys sterke stemme står i sentrum. Skurrete gitarer, fuzz-bass og store trommer bygges opp mot sterke refreng i de fleste låtene. Men, så mikser Sydney-bandet det opp med en og annen roligere låt, et orgel her og en steel-gitar der. Resultatet er nydelig«cinematisk» musikk. Etter Shame, viser Middle Kids oss at det er håp for smart indie. Håper kidsa sjekker det ut.
Shopping: «The Official Body»
Den karakteristiske vekslende mann/kvinne-vokalen gir bandet særpreg: mange av låtene følger en «samtale»-formel. Vi liker «less is more»-attityden som gjennomsyrer hele plata. Den klokker inn på 31 kontante minutter, og ingen av sangene prøver ut tålmodigheten. Gitarspillet er hele veien snappy, tørt og økonomisk. I alt forfriskende lytting i en overprodusert verden – tilbakeskuende, men samtidig nytt. De store popmelodiene finner du et annet sted. Plata er balansert produsert av skotske Edwyn Collins (tidllige Orange Juice).
Michael Rault: «It’s A New Day Tonight»
Denne plata har et gjennomført low-fi og retropreg. Ikke så rart kanskje, siden alt er spilt inn analogt på gamlemåten i Daptone Studio i New York. Michael Raults andre plate er leken, men dempet gitarbasert pop med klare inspirasjonskilder fra tidlig syttitall. Bass og trommer er forsiktig presset sammen ikke ulikt Lennons første soloskiver. De akustiske og elektriske gitarer gir et déjà vu til gitarlyden på «Band on the Run» Andre ganger tar musikken meg i retning CSN&Y og et sted mot Barclay James Harvest. Søvn og drømmer virker å være tema for låtene. «Sleep With Me» er den beste låta.
The Beths: «Future Me Hates Me»
«Future Me Hates Me» er debutalbumet til The Beths fra Auckland, New Zealand. Bandet består av fire tidligere jazz-studenter, men frykt ikke: dette er glitrende høyoktan, gitardominert powerpop av raske, kvikke ungdommelige sporten vi aldri går lei av, anført av vokalist Elizabeth Stokes. Band som Best Coast, Sleater-Kinney og The Pains of Being Pure at Heart er brukbare referanser, eller the Go-Go’s og tidlig the Bangles, for den saks skyld. Morsomt, friskt og feiende flott!
Paul Collins: «Out Of My Head»
Når Paul Collins, kjent fra The Nerves og The Paul Collins Beat, gir ut nytt materiale er det lytteplikt. For det finnes knapt noen i verdenshistorien som lager bedre powerpop enn ham. Og selvfølgelig skuffer han ikke. «Out Of My Head» er proppfull av elegante hooks, fengende melodier, snerten koring og skingrende gitarer. Collins gitarpop henter mye inspirasjon fra 60-tallet og da kanskje spesielt The Beatles’ første plater. Om du liker artister som Marshall Crenshaw, The Rubinoos, The Knack og Dwight Twilley, er dette plata for deg.
Angelique Kidjo: «Remain In The Light»
Vi kan ikke tenke oss så mange andre som kunne tatt fatt på et så musikkhistorisk markant album som Talking Heads’ lysende «Remain in Light» fra 1980, og kommet unna med æren i behold. Men Kidjo både moderniserer og gjør ære på «Remain in Light», den ultimate syntesen av vestafrikansk inspirasjon og eksperimentell new wave. Kidjo tar musikk «tilbake» til gullkysten og krydrer den med ditto fantastiske koringer og vokaler, litt tekstlig oppdatering og og en solid dæsj kontemporær afrobeat.
David DeCicca: «Time The Teacher»
At DeCiccas musikk spiller på de samme strengene som Leonard Cohen, Scott Walker, Townes Van Zandt, Randy Newman, Lou Reed, Tom Waits og Joe Henry, betyr selvfølgelig en del. Men avgjørende er det ikke. De varme, jordnære, sjarmerende og tidvis svært konkrete tekstene bidrar definitivt til avhengigheten. Tekster om hakkespetter, vannmeloner og bestemors tatovering er på ingen måte hverdagskost.
The Chills: «Snow Bound»
The Chills, med Martin Phillips i spissen, har laget et usedvanlig sterkt album der melodiøs rock og pop møtes i et svært luftig og delikat lydbilde. Brorparten av låtene pøser på med så mye gitarkraft at uttrykket powerpop dukker opp rundt nesten hvert eneste hjørne. At mange av låtene nikker i retning av Julian Cope da han i en svært kort periode på 80-tallet var «King of pop», er både gøy og stilig. Det gjør heller ingen ting at band som Hüsker Dü og Pixies dukker opp i bevisstheten.
Andy Jenkins: «Sweet Bunch»
Musikken flyter avgårde i et tilbakelent, lekent og raust lydbilde som åpner opp for både små detaljer og musikalske krumspring. De fine detaljene i gitarbeidet gjør at låtene gynger avgårde, mens de utsøkte koringene tilfører plata både variasjon og glød.Når det gjelder musikalske referanser har «Sweet Bunch» mange likhetstrekk med mye av musikken som svevde rundt på den amerikanske vestkysten på 70-tallet. Men det finnes også likhetstrekk med artister som Big Star, Elton John og John Prine. Man kan trygt si at plata er svøpt inn i et tidløst uttrykk de fleste vil kjenne seg igjen i.
Goat Girl: «Goat Girl»
London-jentene i Goat Girl byr på storby-antiromantikk til et sparsomt, men effektivt komp. Punkfolk, om du vil. De kommer fra samme miljø som bejublede Shame og en håndfull andre, fremadstormende unge londonere bevæpnet med gitar og attitude. Sinte og desillusjonerte, men ikke humørløse, heldigvis. Det låter friskt, fint og annerledes. Også kan du liksom snuse den umiskjennelige, lett fuktige undergrunnslufta fra Tuben «mellom rillene» her. En småbisarr blomst i buketten av spennende nykommere fra en selvplaget storby.
