Plateanmeldelse: Horsegirl – «Versions of Modern Performance» (album, 2022)
Midtveis i mini-hiten «Anti-Glory» dukker det opp et stakkato parti som av en eller annen grunn bringer minnene tilbake til «Dans til Musikken» med The Aller Værste.
Men dette er altså 2022, vi er i Chicago, og sjansen for at de tre kvinnelige medlemmene i Horsegirl kjenner til den geniale EP-en fra en gjeng norsk nyveivere fra 42 år tilbake er relativt liten. Kanskje har en av dem arvet en Franz Ferdinand-plate av en storesøster. Hvem vet.
Men det er en allsidig og snasen langspilldebut, dette, og allerede låttitlene og albumtittelen,«Versions of Modern Performance», lover godt. Vi snakker støygitar-punkpop fra høy hylle, der en solid dose gjeld skal betales til Kevin Shields og hans blodige valentiner. De har attpåtil adoptert hans karakteristiske «glide-gitar» på flere låter (akkordbred bruk av vibrato-armen).
Likevel – uten treffsikre hooks og melodier, og smårare tekster, kunne den akkurat passe lavt miksede vokalen bare druknet i en generisk indie-mølje. I stedet byr albumet på en god rekke treffende arrangerte, ordentlige låter der vitamin-innsprøytende melodier aldri druknes helt i det deilig bråkete lydbildet.
Dels er det utflytende og søkende, som i «The Fall of Horsegirl», dels mer «rett på sak»-punkpop, som i nevnte «Anti-Glory» og «Option 8». Men den lengste låta klokker inn på 3:48, og stort sett er låtene langt kortere – tommel opp for det!
Så hvis du kan tenke deg en slags Sonic Youth/My Bloody Valentine/Ramones-hybrid med Stereolab-vokal og kanskje en liten dæsj And You Will Know us By the Trail of Dead, er dette midt i blinken. Horsegirl kan fort ende opp som årets indie-funn!
Foto: Matador Records (promo)
