Da en haug norske journalister kåret årets beste plater i Dagsavisen, havnet Erlend Ropstads «Brenn siste brevet» på tredje plass. Med to utenlandske artister foran seg ble derfor Ropstads nyvinning årets beste norske album på lista.

Popklikk har ennå ikke kåret årets beste plater, det skjer på nyåret, men da «Brenn siste brevet» ble sluppet skrev Popklikks anmelder blant annet følgende: «Erlend Ropstad leverer med trass, vilje og ubøyelig opposisjon, ni nye låter. Alle er av høy kvalitet.  Samtidig gir han nytt håp til rock med engasjement og høyspente elektriske gitarer. Denne plata er fandenivoldsk fresk og tidsmessig relevant.» 

Noe som resulterte i at vi (i januar) bare måtte intervjue den skjeggete mannen med de høyspente gitarene som, om Popklikk får vilja si, blir nominert til Spellemannsprisen for et album som er så fett at man ikke kan unngå å bli en anelse svett. Noe Ropstad takket ja til.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Brenn siste brevet» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?

– Jeg mener denne smeller mer enn de andre. Den er mer slik intuitiv rock som jeg liker. Rock som innimellom slentrer av gårde og som du kan bli så glad i på en helt vanlig tirsdag ettermiddag at du setter den på igjen når helga kommer. Kjøre-bil-rock.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Jeg fikk en telefon fra Eirik i Polar Artist som booker mine konserter i juni i fjor. Han sa: «Du har vel ei plate som skal ut til vinteren, har du ikke?» Og jeg svarte: «Jeg tenkte mer våren-sommeren 2019» og han sa: «Nei, det går ikke for da blir det ikke noen festivaler på deg, og dessuten vil Rockefeller sette en release-konsert i februar». Så jeg svarte: «Ok». Etter det satte jeg meg ned og skrev sanger. Etter litt (mye) frem og tilbake endte jeg opp med å ringe min venn Roar Nilsen (The Dogs) i Nabolaget Studio, og spurte om jeg kunne spille inn med ham som tekniker.

– Og det gjorde jeg fordi han er jævlig flink, og dersom jeg ble i tvil om greier underveis, så visste jeg at han hadde plenty med peiling og smak og forståelse, for hva som burde være og er min retning kunstnerisk, til å trå til som en co-produsent i kritiske stunder. Og dessuten viste det seg at han var en jævel til å skrive stryke-arr! Bandet med Mattias Hellberg på gitar, Gunnar Sæter på trommer, Per Tobro på bass og Julie Falkevik på keys, var også mer involvert denne gangen enn ved tidligere plater, hvor jeg har gjort det meste selv.

– Hva er du mest fornøyd med på «Brenn siste brevet»?

– Usikker. Jeg tror jeg er mest fornøyd med energien. Jeg føler jeg fikk til den poseringsfrie ærlige rockeenergien. Ikke all rock trenger å skrike i harnisk, og vokalister som tøffer seg, da blir det for ensidig. Noen må ta videre arven fra Lou Reed, Springsteen, den skiva med The Strokes, og synge om vanlige ting mens man snubler seg gjennom gitarakkorder fra vers til vers. Ingen gitarsoloer, bare betraktninger med en og annen bibelreferanse.

– Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

«Lenge lenge lenge». Den driver bra, føler jeg. Jeg er veldig glad i låter som er kompromissløse i sin overbevisning om at dette riffet er interessant nok. «Natta som er over nå». Fordi det er mørkt, men likevel går den i dur. Også liker jeg flere av de setningene som dukka opp da jeg skrev den.

– Hvilke av låtene var det vanskeligst å ferdigstille, og hvorfor ble det sånn?

«Brenn siste brevet» og «Lenge lenge lenge» var begge låter jeg hadde jobbet med tidligere. Tekster som hadde ligget en stund, men som jeg ikke hadde fått kledd opp i musikk før. De trengte begge egentlig bare mer volum, viste det seg.

– Hvorfor er du så glad i svensk musikk?

– Fordi de er bedre enn oss. På musikk.

– Hvordan jobber du fram låtene, og når og hvordan dukker de opp?

– På alle mulige vis, til alle mulige tider. Det dukker opp setninger og bruddstykker av ting som kan være fine å synge, det dukker opp akkord-rekker som jeg må finne egne ord og melodi til, og det dukker noen ganger opp melodier i huet som jeg må sette instrumenter, riff og tekst til. Veldig forskjellig fra låt til låt. Men det jeg gjør hver gang, som er ganske likt, er å sette av noen uker eller måneder til å sy sammen alle de ulike delene til en samling låter som kan bli et album.

– Hvordan har du jobbet med tekstene, og vil du si at det finnes en rød tråd tekstmessig gjennom albumet?

– Jeg vet ikke om det finnes noen rød tråd. Jeg bare skriver. Som sagt, tekstene kan komme først, midt i eller til sist i prosessen.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

«Skeleton Tree» med Nick Cave. Jeg ble aldri ferdig med den. Og etter den konserten i Spektrum ble den enda større for meg. Iron Maidens «The Number Of The Beast». Kidza digger denne. Lars Winnerbäcks «Hosianna». Den hørte jeg mye på da den kom, og jeg har funnet den frem igjen i det siste. Elsker spesielt den første og den siste låta.

– Hvilket album var det beste som ble sluppet i 2018?

– Ingen aning. Men jeg likte Robyn og Emilie Nicolas.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Jeg vokste opp i et hjem med klassisk musikk, men jeg gikk fra The Beatles til Springsteen rett før ungdomstiden. De to la et grunnlag.Tidlig tenåringsfase hørte jeg på metal. Så ble det teit i og med grønsjen, så da hørte jeg på Nirvana og gjengen, men samtidig sklei alt sammen ut og Tom Waits var det eneste faste holdepunkt jeg hadde mens det spant jazz, elektronisk musikk på 90-tallet. Jeg likte Chemical Brothers og sånn, men også gammel soul og funk. Jeg kjøpte Snoop Dogs Doggy Style da den kom ut, skjønner du? Det er ikke noe poeng en gang å forsøke å få noe fornuftig ut av dette. I dag foretrekker jeg stillhet før musikk ni av ti ganger. Jeg liker all musikk som er bra, og det gjorde jeg i ungdomstiden også.

– Plukk ut tre album du aldri blir lei av.

Urge Overkills «Exit The Dragon». Det er så uanstrengt. Da blir jeg ikke lei. «Abbey Road» er kanskje verdens beste plate. Bruce Springsteens «Nebraska» har jeg hørt veldig mye på, og har ikke blitt lei til nå i hvert fall.

– Velg mellom følgende artister:

– Ulf Lundell eller Eldkvarn?

– Hmm. Eldkvarn tror jeg. Mest fordi Plura har blitt eldre med litt bedre stil og humør.

– Thåström eller Håkan Hellström?

– Jeg elsker begge. Kan ikke velge her.

– Nick Cave eller Leonard Cohen?

– Tuller du? Dette blir jo bare verre og verre, men jeg har hørt mer på Nick Cave enn Leonard Cohen, men å velge bort Cohen her føles blasfemisk, så det kan jeg ikke. Jeg velger Nick Cave. Jeg skrev det. Nå kan jeg ikke ta det bort.

– Bruce Springsteen eller The Clash?

– Bruce. Sjefen. Hva annet kan jeg si. Jeg kunne tekstene hans da jeg var 10.

– David Bowie eller The Kinks?

– Du kunne satt veldig mange opp mot Bowie, og gjort det vanskelig, og jeg hadde valgt Bowie. Mot The Kinks var det enkelt.

– Joni Mitchell eller Kate Bush?

– Kate Bush. Ikke noen stor fan av Joni. Jeg vil ikke si Joni was wrong, men nope. Not for me.

– Talking Heads eller The Ramones?

– The Ramones er jo ikoner så sterke som du får dem i rock.

– The Velvet Underground eller The Rolling Stones?

– The Velvet Underground. Keith og gutta er selvsagt dødstøffe, men jeg velger meg heller å være med på den festen hvor den sure kroppen Lou Reed spiller opp noen kjipe greier enn den partyboy-gjengen som sier «fuck it lets’s jam» og alle er glade.