Plateanmeldelse: Fiona Apple – «Fetch The Bolt Cutters» (album, 2020)

Du skjønner det allerede etter de åpnende trillende pianotonene som bringer tankene til en tidlig Joni Mitchell eller Paul Simon i jazzinspirert modus. Det er mer på denne plata. Veldig mye mer enn det vi pleier å få.

Som amerikaner tidlig i 40-årene har Fiona Apple med dette albumet utvilsomt levert et soundtrack med bunnsolid resonans for allverdens uavhengighetssøkende og forsmådde kvinner (og menn! for å parafrasere en kjent Monty Python-sketsj) som vil kjenne seg igjen i alle de intelligente betraktningene om kjærlighets- og karrierelivets utriveligheter og motbakker. Men å kalle det feminisme blir for enkelt og banaliserende til å beskrive det skyhøye ambisjonsnivået, den kreative eksplosjonen og det boblende tekstuniverset som utspiller seg her.

I en enestående parade av bærende, musikalsk triumferende låter, kommer overraskelsene tettere enn hagl på skytebanen – det begynner så smått i det Fiona Apple holder “you” lenger enn du forventer på åpningslåtas refreng og avrunder med underlige “faux opera”-stemmer i outroen i samme låt. På andre, “Shameika”, turer hun fram som en symbiose av tidlig Patti Smith og Ricky Lee Jones i et slags bitende oppgjør med oppvekstens mobbere. “Shameika said I had potential” gjentar hun i refrenget, underforstått, hva for slags potensial var det egentlig snakk om? Underveis, støttet opp av det perkussive pianoet og ditto trommer kommer en rekke merkelige lyder du knapt har hørt på plate før.

Albumet er stort sett spilt inn hjemme hos Fiona Apple i en utstrakt periode, og alt fra veggene til hundebjeffing og kjøkkenredskaper er tatt i bruk rytmisk på denne plata som har fire definerende soniske elementer: stemmen (stemmene!), kontrabass og piano samt dype trommer og altså et uortodokst utvalg “perkusjonsinstrumenter”. Bandet består stort sett av trommis Amy Aileen Wood, bassist Sebastian Steinberg og multi-instrumentalist David Garza.

Tekstmessig er det en hel verden å dykke inn i av slående og dels rystende one-linere (“good morning good morning, you raped me in the same bed your daughter was born in”) blandet med store mengder smart og svart humor.  “Under the Table”, for eksempel, om å stritte imot pen og pyntelig oppførsel under “voksne” middagsselskap – “kick me under the table all you want,  I won’t shut up, I won’t shut up” genialt poengtert med en chant-aktig repetisjon av denne linja: ”I would beg to disagree but begging disagrees with me”.

Tittellåta kan sies å definere et slags gjennomgangstema – frihetsbehovet problematisert og konkretisert i relasjoner av ulike slag samt et ønske om å bryte ut av situasjoner du ikke ønsker å være i:  “Fetch the bolt cutters – I’ve been in here too long”, eller som på fabelaktige og smått psykedeliske “Cosmonauts”: “You and I are like a couple of cosmonauts – only with far more gravity than when we took off”.  Tittellåta har til overmål en storveis allusjon til Kate Bush’ “Running up that Hill”:

“I grew up in the shoes they told me I could fill/ Wien they came around, I would stand real still/A girl can roll her eyes at me and kill/I got the idea I wasn’t real/I thought being blacklisted would be grist for the mill/Until I realized I’m still here (I’m still here)/I grew up in the shoes they told me I could fill/Shoes that were not made for running up that hill/And I need to run up that hill, I need to run up that hill/I will, I will, I will, I will, I will”

Andre skribenter har pekt på at Apple også kommenterer sin egen karriere – at hun nektet å lytte på “gode råd” og valgte å gå egne veier, med alt det dette har kostet – i så fall er dette en definitiv, grådig og triumferende hevn. Som Radiohead, uten sammenlikning for øvrig, er hun en type artist som ikke valgte den vanlige veien fra kult til musikk med stadig økende popularitet – men i stedet har gått for alt annet enn lettvinte løsninger.

Men misforstå meg rett – dette er ikke eksperimentmusikk for skrotnisser på et forberedende Ultima-seminar. I stedet presterer Apple et fantastisk helstøpt album der ulike deler soul, jazz, indierock, rap og psykedelia smelter sammen i en herlig leken symbiose. Det kommer assosiasjoner fra den lange rekken av sterke kvinner med unike ideer som har preget mye av den mest interessante musikken de siste 50 årene, fra Joni og Kate Bush via Björk og PJ Harvey til Joanna Newsom og Janelle Monae, men også folk som Paul Simon på sitt mest jazzete og Tom Waits anno cirka «Bone Machine».

På én og samme låt kan hun gå fra chant-aktige repeterende fraser (inspirert av folk-arkivene fra jernbane-arbeidende straffanger på 1930-tallet ?) til Björk-aktige vokalkrumspring og Kate Bush på sitt mest luftige.

Men ikke uten at det hele henger sammen – låt etter låt kommer med overraskende vendinger som utvider paletten uten at det rakner – det er en plate som sparker, jubler, fråder, fortviler og elsker – alt med en dose overbevisning jeg ikke har vært borti på veldig, veldig lenge.

Årets plate. Minst.