Plateanmeldelse: Linus Hasselberg – «Oktober og Oranget» (album, 2021)
Linus Hasselberg brukte nøyaktig 38 minutter og 21 sekunder på å sjarmere meg fullstendig i senk. For etter å ha hørt gjennom hans andre album, «Oktober og Oranget», var jeg så påskrudd og lykkelig at jeg hadde lyst til juble så høyt at hele nabolaget skulle høre hvor glad jeg var. Men, siden klokken var 01.15 valgte jeg heller å hoppe opp og ned i sofaen til kreftene tok slutt.
Hasselberg er et nytt bekjentskap for meg, men debutalbumet hans, «Granada, Granada» fra 2018, ble visstnok godt mottatt i hjemlandet hans, Sverige. Og det er ikke vanskelig å forstå nå som jeg har hørt det også.
Det er ikke ofte jeg blir mektig imponert over artister som snakker/nynner seg gjennom låtene, men Hasselbergs vidunderlige musikalske univers, der Hasselbergs stemme og tekstene i stor grad spiller hovedrollen, traff meg umiddelbart midt i hjerterota. Tekstene, som setter ord på de fleste følelsene i ordboka, er både smarte, vidunderlige, dyptloddende og rørende.
Men musikken på «Oktober og Oranget» er langt mer enn spoken word og glimrende tekster. Hasselberg har nemlig hentet inn en haug med gjestevokalister som tilfører låtene både variasjon og melodiøs kraft. Stemmer jeg ikke kjenner fra før, men som virkelig skinner. Benjamin Gustafsson, Cornelia Jacobs, Antser, Plàsi, Johannes Rëihä, Erik Herebratt og Moonica Mac skal alle ha et digert klapp på skulderen for at dette fungerer så godt som perfekt. Sistnevntes bidrag på «Bröllopet» er definitivt et av platas høydepunkter.
Da jeg hørte «Månen» første gang, kunne jeg ha sverget på at det var Håkan Hellströms stemme som dukket opp, men så viste det seg å være Erik Herebratt, gitt!
Mye takket være arrangementene er det flere av låtene som sender tankene til Hellströms musikalske univers. Vi snakker en svært leken produksjon der det er plass til både strykere, blåsere, kassegitarer, ukulele, karibiske rytmer, orgel, synth og mye, mye mer.
Fordi brorparten av låtene spiller på de samme musikalske strengene, glir de elegant over i hverandre. Når plata ebber ut oppleves det som om man har vært med på en musikalsk odyssé der musikk og tekster rusler opp langs den samme stien uten å se seg tilbake.
Ifølge mine ører er definitivt «Oktober og Oranget» årets musikalske sjarmbombe så langt. Et album der tekster, spoken word, vokalinnslag og produksjonen smelter sammen til en høyere enhet. Hvordan man rangerer denne «enheten» får bli opp til den enkelte lytter, men i min verden snakker vi halvveis til himmelen og litt til (jada, det blir kanskje litt voldsomt, men jeg lar det stå til).
