Fra jeg var en liten tass har mutter’n prenta inn at alt som lukter av kvalitet trenger litt ekstra tid før det kryper inn under huden. En livsanskuelse som slår ut i full blomst etter å ha hørt Marie Munroes ”Under My Skin” på repeat de siste ukene.

”Under My Skin” er nemlig så deilig, appetittvekkende og iørefallende, at jeg allerede har plassert den på den øverste hylla for årets utgivelser. Noe som er både litt rart og uventet med tanke på at elektronisk popmusikk  sjelden treffer meg midt i sjela.

Når det er sagt; om kunsten slår deg i bakken ved hjelp av et elektronisk pling, en leken streng eller en magisk setning betyr nada. Det er slaget som avgjør. At det er «tima» og tilrettelagt. Og sist men ikke minst: at det treffer deg hardt og på en utsøkt måte.

At låtene på skiva er utsøkte er (i mine ører) udiskutabelt. Foruten å danse rundt meg selv, synge i dusjen og stirre ut av vinduet, sender låtene meg ut på en musikalsk reise der både rytmesansen og følelseslivet får seg en real omgang.

Melodiene på «Under My Skin” er så melodiøse og avhengighetsskapende at de nesten blir plagsomme.  Produksjonen er delikat, gjennomarbeidet og moderne. Og stemmen til Munroe? Vel, den er så stilren og nydelig at selv kokken Tor blir mo i knærne.

Konklusjonen er enkel: Å lytte på «Under My Skin» er som å motta en god nyhet. Om du bruker litt tid på låtene kommer den ganske raskt til å fylle tilværelsen din med en blanding av vidunderlige øyeblikk, gåsehud på nesa og et gigantisk smil som nekter å slippe taket.