I dag er det 37 år siden The Police ga ut sitt femte og siste album, “Synchronicity” (1983).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i AIR Montserrat i Karibia og Le Studio i Canada med bandet og Hugh Padgham som produsenter. Det samme teamet produserte “Ghost in the Machine” i 1981.
Hugh Padgham hadde dessuten jobbet med artister som Peter Gabriel, Phil Collins, XTC og en rekke andre. Sammen med Steve Lillywhite utviklet dessuten Padgham den såkalte gated reverb-effekten på trommene vi hørte første gang på den tredje soloplata til Peter Gabriel (1980) og som er veldig tilstede på Phil Collins’ “In the Air Tonight” (1981).
Padgham forklarer: “The whole thing came through the famous ‘listen mic’ on the SSL console. The SSL had put this massive compressor on it because the whole idea was to hang one mic in the middle of the studio and hear somebody talking on the other side. And it just so happened that we turned it on one day when Phil [Collins] was playing his drums. And then I had the idea of feeding that back into the console and putting the noise gate on, so when he stopped playing it sucked the big sound of the room into nothing.”
Nok om det, det er ikke så mye vi hører til den effekten på “Synchronicity”.
Etter å ha nådd førsteplassen i mange andre land på de forrige platene, klarte de endelig å erobre førsteplassen i USA med denne. Mye takket være monsterhit-en “Every Breath You Take” som herjet på hit-listene over hele verden.
Sting var temmelig inspirert av den ungarsk-britiske forfatteren Arthur Koestler (1905 – 1983) og boka “The Roots of Coincidence” (1972). Han lånte tittel fra samme forfatter til “Ghost in the Machine” også. “The Roots of Coincidence” er en introduksjon til paranormale teorier som den sjette sans og telekinese.
Selve ordet synchronicity betyr noe sånt som “en observerbar meningsfull tilfeldighet uten årsakssammenheng”.
Nå ja, jeg tror ikke det er mange tilfeldigheter i musikken på plata. Det er en meget lekker produksjon og musikerne i The Police vet akkurat hva de gjør og hvordan de skal få det til.
Selve innspillingen fant sted i AIR Montserrat i Karibia og overdubs ble gjort i Le Studio i Canada.
Bandmedlemmene spilte inn i forskjellige rom. Stewart Copeland og trommene ble spilt inn i spisestua. Sting gjorde sine ting i kontrollrommet. Andy Summers spilte inn gitarene i selve studioet.
I følge produsenten var det to grunner til dette: det ble bedre lyd og «for social reasons”. Altså at det ikke nødvendigvis var topp stemning blant medlemmen. Plata ble jo tross alt bandets svanesang.
Til og med overdubs ble gjort med et medlem av gangen. Da de spilte inn «Every Breath You Take» gikk det likevel nesten galt da Sting og Copeland gikk i tottene på hverandre og Padgham neste forlot prosjektet.
Copeland foteller: “In my humble opinion, this is Sting’s best song with the worst arrangement. I think Sting could have had any other group do this song and it would have been better than our version – except for Andy’s brilliant guitar part. Basically, there’s an utter lack of groove. It’s a totally wasted opportunity for our band. Even though we made gazillions off of it, and it’s the biggest hit we ever had.”
Men låta ble en gigant og toppet lister over hele verden og ble den største hit-en både i England og USA i 1983. Både kritikerne og leserne av Rolling Stone kåret den til årets låt. Låta står fortsatt for cirka en fjerdedel av inntektene til Sting.
Kritikerne og platekjøperne var ganske samstemte denne gangen. NME skrev: “Some of the music fuses intuitive pop genius with willfully dense orchestration so powerfully it stuns. It is occasionally sensational.”
Mens Melody Maker var hakket mer avmålt: “However impressive bits of Synchronicity sound, I could never fall in love with a group which plans its moves so carefully and which would never do anything just for the hell of it.»
