Vet du hva jeg elsker? Overraskelser. Vet du hva jeg elsker mer? Overraskelser som smelter i øregangen som en isbit i fellesferien.

Baddaboom, baddabing! Omtrent sånn føltes det fra topp til tå første gang Redaktøsen satt ørene i Numa.  Jeg tenkte Rodriguez. Jeg tenkte Kiwanuka. Jeg tenkte sweeeet og hva i alle… Hvor kom han fra?

Presseskrivet var fylt med referanser til godbiter som Nick Cave,  Stevie Wonder og sjølvaste profeten sjøl, Murakami. «Who are you?», hvisket jeg til meg selv.

Hør selv

Selvsagt måtte vi slå av en prat med Numa.

– Hele redaksjonen smeltet innvendig da vi hørte låten «Delta Man». Den lette stresshodepinen vi hadde forsvant som dugg for solen. Vi følte oss plutselig helt i sync med universet. Er du vant til at musikken din har den effekten på folk?

– Hehe!! Jeg tar det absolutt ikke for gitt at det er reaksjonen folk får når de hører musikken min, men hvis folk føler seg avslappet og det gir en varm «vibe» så føler jeg at noe stemmer mellom det jeg føler og vil bidra med og det lytteren tar imot.

– Hvordan vil du beskrive musikken din til noen som ikke har hørt den før?
–  Jeg har alltid tenkt og følt at soulmusikken har vært meg nær, men gjennom den prosessen det har vært å lage plata mi har det kommet inn mye folk-elementer også. Plutselig endte vi opp med å kalle det «folksoul». Beskrivende ord for musikken min tror jeg må være: varme, sjelfullhet, et par dråper melankoli, mystikk.

Liker ikke helt å begrense meg til en absolutt sjanger…»so i guess i’ll roll as long as it got soul»

– Hva er viktig for deg å formidle med låtene dine?
– Hvis lytteren kan finne inspirasjon i tekstene mine og ser noe mystisk og interessant ved dem blir jeg glad og når musikken komplimenter den følelsen, da føler jeg at den kraften musikk har til å formidle kommer til sin rett. Nemlig det å røre ved de indre kreftene og prosessene i oss. Derfor føles det, ihvertfall for min del, viktig å formidle noe med substans.

«Delta Man» skrev jeg for eksempel i en periode hvor jeg følte meg svak. Foruten at Delta State er område i Nigeria hvor deler av familien min er fra (Itsekiri, Stand up!!!) så fremsto «Delta Man» som et sterkt «tema» for meg. Mulig jeg skrev den som en «selvhjelpslåt», men hvis noe av den roen og styrken jeg finner i den kan smitte over på lytteren føler jeg den har formidlet det viktigste for meg.

– Hvordan jobber du fram låter og når og hvordan dukker de opp?
– Låtene har dukket opp på litt forskjellige måter. Noen ganger har jeg sittet i studio med produsenten min, Nils Wingerei (stoooor big up) å jammet frem en melodi, deretter går den rundt i hodet og så venter jeg på at en tekstidé skal dukke opp. Når den først gjør det så er ofte låta ferdigskrevet på 20 minutter, da går det av seg selv. Andre ganger går det motsatt vei, har skrevet en tekst og så går man og venter på melodien. Når tekst og melodilinjer sitter kommer de forskjellige musikerene inn og legger sitt tryllestøv på og «baddaboom baddabing», plutselig har vi en låt. Hørtes plutselig veldig enkelt ut…men noe i den dur. Noe av det beste jeg vet er når inspirasjonen tar en, da føles det som om teksten eller melodien velger å komme til deg og ting skapes litt av seg selv.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
–  Jeg har vært et svorent hiphop-hodet siden jg var en liten kid så det gikk mye i det, var ikke sjelden jeg var på BodyMap på byporten for å kjøpe Wu-Tang hoodies og plakater. Samtidig mye gammel soulmusikk fra 60-70 tallet. Digget også The Prodigy, «Music for the jilted generation» traff meg hardt!!! Hørte mye på vestafrikanske musikere som Fela Kuti,Salif Keita,Youssu N’dour. Litt klassisk nå og da. Var ganske alt-etende, ikke sååå mye rock kanskje?

– Hvilke plater hørte du mest på i fjor?
– Er så mange låter som har fulgt og følger meg gjennom livet, men av nyvinninger for meg i fjor så tror jeg Bon Iver er høyt på lista. Hørte ikke på de før i fjor. Utrolig vakkert! En plate jeg hører på hele tiden er soundtracket til «The murder on Jesse James by the coward Robert Ford» av Nick Cave. Helt rått!! Melankolien lenge leve! Så hørte jeg mye på Ghostface Killah, «Twelve reasons to die», plata er som å høre den feteste filmen du har sett. Han er EN kreativ dude.

– Hvem er ditt musikalske forbilde og hvorfor?
– Hvis jeg må finne bare et musikalsk forbilde så tror jeg det må bli Bob Marley. Musikken hans og engasjementet hans for folket gjør at jeg respekterer han enormt. Han viste så tydelig at musikk og idealisme kan gå hånd i hånd. I disse dager så må jeg si at jeg savner det i musikkbildet. Mange artister er redde for fremstå for politiske, for engasjerte kanskje i frykt for å tråkke på noens tær. Føler den delen av verden vi lever i har godt av litt mer politisk engasjement.

– Plukk ut tre album som har betydd mye for deg.
– Topp 3 album er ikke lett, men here it goes:

Nas: «It was written» traff meg på riktig sted, riktig tid. Plata er alltid med meg.

Donny Hathaway: «Extensions of a man» Ingen synger som Donny Hathaway! Enn mer sjelfull sanger skal man lete lenge etter spør du meg.

Bob Marley: «Exodus». Kommer ikke utenom Mr.Marley. Han fikk en hel verden til å tro på medmenneskelighet og kjærlighet.

– Hvordan vil du gå fram for å erobre musikkelskere landet over med musikken din?
– I musikken min så føler jeg at det er mye håp og varme. Noen av låtene mine er av en mørkere art, men det viktigste i dem er den lille kimen av lys…og det er hele poenget for meg. «Det lille lyset du finner i den mørkeste avkrok er gjerne det sterkeste av dem alle». Håper noen som trenger det kan finne trøst i dette. Jeg håper folk vil like melankolien, som er noe av det vakreste jeg vet. Jeg håper at folk vil kjenne seg igjen i noe av det, hvis ikke kanskje finne noe nytt. Kanskje dette kan bidra til at mange vil sette pris på musikken jg og de jeg jobber med lager. Så klart viktig å få en form anerkjennelse, men alle kan ikke like deg. Vi er skrudd sammen forskjellig, men jeg håper folk ser at jeg er en ekte fyr som har noe genuint og nytt!