Plateanmeldelse: The Sideways – Can’t Wait to Arrive Somewhere (album)

Dette er det andre albumet til The Sideways, spilt inn i smått legendariske Brygga Studio i Trondheim. Mer om denne Brygga senere. Først: The Sideways spiller en form for indie-pop med beina godt plantet i amerikansk alternativ-rock, frontet av band som for eksempel Death Cab For Cutie. Jeg tenker også på de norske indie-veteranene Beezewax og nyere amerikanske band som Bonny Doon og Nap Eyes.

Det låter med andre ord konsist, godt arrangert og til tider ganske «stort», men samtidig med en evne til å låte inderlig som i «As I Drove Off», «A Man Behind Glass» og avsluttende «The End». Bassen er veltemperert, gitarene relativt bråkete, og de sprinkler de fleste låtene med effektfulle keyboard-snutter. Flere av låtene strekker seg utover tre-minuttersmerket som kjennetegner de innenfor sjangeren som er nærmere power enn indie.

«Can’t Wait to Arrive Somewhere» er en plate som det tok denne anmelderen litt tid å komme inn i. Ikke alt er like umiddelbart, men det er en detaljrikdom og et lag med godlyd her som kommer under huden etter nok runder i spilleren.

«Solan» og «I’ll Be Gone» er ganske klassiske indie-låter med lett fuzzete bass og catchy refreng med effektfull koring. I «Something New» er det mer langsomt og utstrakt, med en følelse av søken etter noe nytt etter et brudd eller tap. En veldig fin låt! «Isle of You» er en snerten sang der tangentene gir et løft over det klassiske gitarband-stuket.

Jeg skulle komme tilbake til Brygga Studio, ja! Mellotronen i «Can’t Wait» minner ikke rent lite om Motorpsycho i «pop-perioden» deres på sent 90-tall. The Sideways kanaliserer 90-tallsmusikken på en forbilledlig måte. En fin plate å ha med utover høsten!