Plateanmeldelse: American Aquarium —Lamentations (album, 2020)

“Country music was the voice of the people. It wasn’t always the prettiest voice, but it was an honest voice” – American Aquariums frontmann BJ Barham.

Uttalelsen treffer bra når en skal beskrive vokalist og låtskriver i American Aquarium. Stemmen er egentlig ordinær, men rik på dynamikk og nyanser. Sitatet kan også beskrive American Aquariums nye, fantastiske album, «Lamentations». De kunne ikke valgt en mer passende dato for utgivelse enn 1. mai. Her handler det om de hardt arbeidende, enten de bruker kroppen eller sjelen.

Du tror det kanskje ikke, men jeg har slitt med denne anmeldelsen. Slitt for å yte plata rettferdighet. Og om jeg ikke har lykkes helt, gjør ikke det plata noe dårligere av den grunn. Jeg holdt på å velge bort selveste Lucinda Williams for dette albumet. Så galt gikk det ikke, jeg fikk begge. Og om du synes jeg er grådig, er det helt riktig, for dette er to av årets mest etterlengtede plater.

Les hva BJ Barham skriver om Lucinda på Facebook; vi er ganske enige: «Her words were poetry and her voice made me believe that she had lived ever word of her songs. She is one of the best songwriters in the country and her new album “Good Souls Better Angels” is another benchmark in a career of benchmarks. A true American treasure.» Denne lille omveien fordi både Lucinda Williams og American Aquarium med bare en ukes mellomrom leverer plater som havner helt i toppsjiktet når plateåret 2020 en gang skal oppsummeres.

Det var først ved forrige album, «Things Change» (2018), jeg ble kjent med American Aquarium. Ei plate som umerkelig snek seg til hyppigere og hyppigere rotasjon. Men historien til bandet går mye lenger tilbake i tid. Bandet ble startet i 2005-2006 i North Carolina, og dette er deres 11. album. Jeg har nok ikke gjort hjemmeleksa mi så godt som jeg burde. Men jeg har i alle fall også gitt «Wolves» (2015), «Burn.Flicker.Die» (2012), et livealbum samt BJ Barhams soloplate, «Rockingam» (2016) minst én runde hver i forbindelse med denne anmeldelsen.

Og det jeg hører lover godt med hensyn til framtidige dypdykk. Om du vil ha mer stoff om eldre plater og konserter med bandet, kan jeg være så ydmyk å anbefale musikkblogggen Dust Of Daylight. Kjenner jeg guttene der rett, har de sikkert også skrevet lenger enn langt om denne nye plata allerede.

America Aquarium er etter hvert blitt for frontmann BJ Barham det Waterboys har blitt for Mike Scott. Et prosjekt der bandmedlemmer stadig byttes ut og nye kommer inn. Denne gangen får vi Shane Boeker på gitar, Alden Hedges på bass, Rhett Huffman på tangenter, Neil Jones på steelgitar og Ryan Van Fleet på trommer. Plata er produsert av Shooter Jenning, selv sanger og låtskriver og, ja, sønn til Waylon Jennings som regnes som én av grunnleggerne av outlaw country.

American Aquarium har i løpet av bandets levetid spilt et imponerende antall konserter, og skal man tro kjennere av bandet må de oppleves live! Da Drive-By Truckers spilte i Oslo i mars 2017, var American Aquarium på scenen i Oslo kvelden før. Og for meg er Drive-By Truckers et stikkord. Dette er alternativ country med store doser rock, kall det gjerne americana. Om du var litt skuffet over Drive-By Truckers nye album, og tenkte at det kunne gjerne vært enda bedre, har du kanskje funnet plata di nå. Desto bedre om du ikke var skuffet!

Barham sluttet å drikke for seks-syv år siden etter flere år med høyt alkoholforbruk. På de flotte låtene «Six Years Come September» og «The Long Haul» peker han på utfordringene med alkohol. Barham har latt seg inspirere av Jason Isbell etter at kompisen og tidligere produsent for bandet, sluttet å drikke noe før ham. Isbell har alltid laget gode låter, men uten alkohol ble han enda skarpere, uttalte Barham til Americana Highways i august i fjor.

I det samme intervjuet uttalte Barham at han selv er mer skjerpet, og i stand til å kutte låtene til beinet. Han mener at «Lamentations» er hans og bandets beste album så langt. Nå skal man være forsiktig med å stole på artister når de uttaler slikt, men det skal forundre meg mye om han ikke har rett.

Barham har tidligere uttalt at han forsøker å lære og skrive låter som ikke bare tar utgangspunkt i egen navle. Her er det flere av dem. Nevnte Lucinda Williams og Drive-by Truckers har i år levert plater med sterk politisk slagside mot Donald Trump og utviklingen i USA. Situasjonen i USA er et utgangspunkt også for låter på denne plata, men med blikk på menneskene som famlet etter en ny kurs, en kurs de håpet Trump skulle stake ut. I tillegg får vi også sterke, personlige låter.

Tittelen «Lamentations» – klagesanger – kan dermed tolkes på både samfunnsnivå og personlig nivå. Barham sier selv at tittelen er inspirert av «klagesangene» i Bibelen. Spørsmålet som reises der om hvorfor Gud lar Babylon gå til grunne har sin parallell til situasjonen i USA i dag. Mange lider. Økonomisk vekst og velstandsutvikling gjennom flere tiår har bare kommet deler av befolkningen til gode. I stedet for å gå til angrep på Trump og hans velgere, vil Barham heller forsøke å finne ut hvorfor Trump har støtte. På den lange neddempende åpningslåten «Me + Mine (Lamentations)» går Barham inn i problemstillingen. Man får en følelse av at dette er en låt Bruce Springsteen i toppform kunne siktet mot å skrive:

“What are you supposed to do
When the God you’re prayin’ to
Up and goes missin’?
Leaves a trail on unpaid bills
Broken homes and opioid addiction
And then a politician shows up
Promisin’ that
He’ll return the jobs
That God himself could not bring back”

På smått tragiske «Before The Doogwood Blooms» skrus tempoet opp. Som på så mange av låtene på albumet drives historien fram av et herlig piano og orgel. «A Better South» og«The Luckier You Get» er også solide rockere med iørefallende refreng. Noen vil ane publikumsfrieri her, og allsangen vil sitte løst under disse låtene på konserter. Disse sangene liker du! Jeg kan høre meg selv skrikesynge til disse låtene. Men samtidig; kanskje albumets to svakeste. Det sier litt. På sistnevnte nærmer vi oss trolig de mer personlige låtene på plata. Som hos Springsteen var ikke karrierevalget farens førstevalg:

“So I set off to college, but it weren’t for me
So I bought a guitar and started playin’ for free
Wrote a couple hundred bad ones ’til I had two or three
That I thought were good enough folks might pay me to sing”

“They say you’re only as sick as your secrets / If that’s the truth then, friend, I’m dying.” Godt sagt? Dette er begynnelsen på den temposterke låten «Starts With You» der Barham også synger: «Sad Songs seems to make me happy». Nettopp det er beskrivende for mitt forhold til denne plata, og ofte musikk generelt. Jeg tok med meg dette albumet på en rask gåtur. Turen ble mye lenger enn planlagt. Jeg var så begeistret at jeg måtte stoppe å sende en melding: «Den plata du sendte meg er fantastisk!».

Mange av låtende er drivende. Èn av styrkene med plata er like fullt de hjerteskjærende, balladene: «The Die I Learned To Lie To You» og «How Wicked I Was». Den første av dem med piano i sentrum, den andre med en steelgitar langt framme i lydbildet. Lucinda Williams —ja, der er hun igjen—har uttalt at om du skal være låtskriver, må du granske sjelen; også de mørkere sidene av deg selv. Og være ærlig. Det er nettopp det Barham gjør her. Vondt og sterkt! Låtene har både musikalsk og tekstmessig slektskap med tidligere låter som «Man I’m Supposed To Be» på albumet «Wolves» (2015) og «Madeline» på soloplata «Rockingham» (2016). Barham er modig, han er ikke redd for å gå til kamp mot sine demoner eller for å blottlegge tidligere feil.

En herlig liten intro før låten dras i gang. Steelgitar i sentrum og så får vi høre om «The walking definition of blood, sweat and tears». «Bright Leaf + Burley» er kanskje av de låtene jeg sist la merke til, men når alt er skrevet og sagt, ender den kanskje opp som en av de beste låtene på plata. Utgangspunktet for historien er tobakksfarmene og tobakksindustrien i Barhams hjemtrakter. Jeg lever godt med at også denne låten har allsangpotensiale, når overgangen er så flott som her. Låten avsluttes like elegant som den begynte.

Vi nærmer oss avslutningen på denne anmeldelsen; om jeg skal forsøke å oppsummere blir: Innholdsrike tekster, nydelig produksjon med flotte musikalske detaljer, sterke og akkurat passe varierte melodier. Det er nå man i gamle dager ville skrevet: «Om du bare skal kjøpe én plate i år, er det denne». For så bra er den! Plata fremstår som lett tilgjengelig og traff meg omtrent umiddelbart. Direkte nyskapende er nok ikke albumet, men heller mye av det jeg liker fra før. Om jeg på tampen skal forsøke å dempe min egen entusiasme, så er det med spørsmålet om den treffer for raskt, om den har nok motstand til fortsatt å bli stående som én av de aller, aller beste platene i år. Akkurat nå er det vanskelig å peke på en eneste svakhet ved plata.

I den siste sangen, «The Long Haul», handler det om ikke å gi seg. Jeg finner ikke en bedre måte å avslutte denne anmeldelsen på enn med et utdrag fra denne låten:

“I’m as solid as a redwood
She’s standin’ by my side
Got the patience of a sunset
Her last nerves are my why
So last Sunday after supper
I asked her why she stays
She said, «I ain’t gonna be just another song
About walkin’ away»

‘Cause I’m in it for the long haul
I’m here until the work’s done
I ain’t ever been the kinda gal
That’s gonna cut and run
So we’ll pick ourselves up
Every time we fall
Honey, I’m in it for the long haul
Yes, I’m in it for the long haul”

Foto: Pressebilde Rootsy Music