Plateanmeldelse: Amyl and the Sniffers: «Comfort To Me» (album, 2021)

Australsk punk har lange tradisjoner – faktisk kom The Saints’ legendariske singel «I’m Stranded» ut to måneder før Sex Pistols’ «Anarchy in the U.K» og en måned før The Damneds «New Rose».

Amyl and the Sniffers bærer slik sett på en stolt tradisjon. Jeg synes ofte australsk band bærer på en helt egen form for råhet – ikke overraskende er Cosmic Psychos blant Amyls ofte nevnte inspirasjonskilder, men på dette albumet lukter det like gjerne Motörhead og AC/DC. Bandets selvtitulerte debutalbum ble kåret til årets australske rock-album i 2019 og av en eller annen grunn forbigått i totalt ignorans av denne redaksjonen (ha oss tilgitt!).

Oppfølgeren «Comfort to Me» er født i Covid-tida og det er lett å kjenne på dette bandets frustrasjon over ikke å ha fått spilt live – jeg tipper det er bra moro for penga. Uansett leverer australierne med den herlig ordspyttende vokalisten Amy Taylor så det holder på dette albumet!

Vi snakker knallhard, men alltid underholdende og ganske variert punkrock, med en strålende «in your face»-holdning som gjennomsyrer hele plata – og heldigvis en solid dose ladet humor innimellom «ikke kødd med meg»-tekstene.

Morsomst er latterlig fengende «Security», en innstendig bønn om å be dørvaktene om å få komme inn, for «I’m not looking for trouble, I’m looking for love!», og «I’m not that drunk!» (hvem har ikke vært der en eller annen gang….). «Freaks to the front» og «Maggots» er to andre låter som står ut.

Det er ellers energien som vinner her – Taylor er som en litt råere og slemmere kusine av Courtney Barnett, backet av et intenst og deilig rått band, med gitarer som leverer som de skal, en høyenergisk trommis og akkurat passe variasjon i uttrykket. Befriende, rått og morsomt!

Foto: promo