Platealbum: Stein Torleif Bjella—«Øvre-Ål Toneakademi» (album, 2020).
«Alt rundt er det samma» sang Stein Torleif Bjella på albumet «Gode Liv» (2016). Og man kan være fristet til å skrive at det samme gjelder Bjellas nye album, «Øvre- Ål Toneakademi». Kjartan Kristiansen er tilbake i produsentrollen—og som musiker— etter at Bård Ingebrigtsen var innom som produsent på «Gode Liv». Bandets hovedstamme består som tidligere ellers av Geir Sundstøl som deltar med mange instrumenter, Geir Kapstad med trommer, Christer Knutsen med piano og Eirik Øien med bass. I tillegg bidrar også flere gjestemusikere.
Fiktive Øvre-Ål Toneakademi var limet i Øvre-Ål. Akademiet er nå nedlagt. På facebooksiden til Bjella kan man høre intervjuer med tidligere elever og en herlig selvironisk samtale med ordføreren som sier noe slikt som: «Me har gjort alt… e´ har aldri hørt om Øve-Ål Toneakademi… Øvre Ål kor e` de’?» Jeg oppfatter Øvre-Ål Toneakademi som et bilde på et tema Bjella har sunget om tidligere og som Vømmøl Spellmannslag sang om for snart 50 år siden: «Det sentraliseres og det legges ned, nei, det blir aldri slutt på det».Og det skulle ikke forundre meg om vi møter flere av karakterene fra de korte videoene til Bjella igjen i noen av låtene på plata «Øvre-Ål Toneakademi».
Forventningene til ny plate fra Bjella er høye. De siste ti årene og vel så det har han etter min mening vært helt i toppsjiktet blant norske plateartister, kanskje regjerer han helt øverst. Album som «Heidersmenn» (2009) og «Vonde Visu» (2011) gjorde oss alle glade i visesang igjen. Med utgangspunkt i et persongalleri fra Ål, ga han oss lokale sannheter som ofte er gyldige langt utover det lokale. Med hans kanskje beste album, «Heim For Å Døy» (2013), og «Gode Liv» (2016) ble rammene utvidet. Mer rocka og kanskje litt mindre Ål, men like fullt Bjella. Du kan lese mer om disse albumene i en artikkel publisert på Popklikk 21. april i år.
Det kan være en utfordring å nullstille seg når en har en helt klar mening om hva en kan forvente. Om nesten «alt er det samma» så er det likevel noe som ikke er helt det samme når det gjelder mine første møter med denne plata.
Men hva er annerledes? Det vet jeg ikke helt. Kanskje ligger svaret like mye hos meg som mottaker som hos Bjella og band. Særlig på Bjellas to første album bet jeg meg først merke i de lettbeinte sangene og morsomme og samtidig alvorlige rimene. Musikerne gjorde en utsøkt jobb, men støttet opp om Bjellas sang på en måte som gjorde at de for meg likevel kom litt i bakgrunnen.
Det første jeg la merke til denne gangen var nydelige mørke bassfarger fra Eirik Øyen. Jeg måtte tilbake til eldre Bjella-plater for å høre om det var nytt, nei, det var jo ikke det. I det hele tatt var det denne gangen musikerne som først trådte frem. Geir Sundstøl bidrar på plata. Han er én av Norges dyktigste på strengeinstrumenter. Han lager også lyder med instrumenter jeg både har hørt og ikke har hørt om. Svært viktig for lydbildet, vil jeg tro.
Når jeg har sett Sundstøl i levende live enten det var med Bjella eller hobbybandet Young Neils, holder han seg mye i bakgrunnen. Vil ikke ta for mye plass. Når han endelig slår seg løs, er det om villdyret våkner, og han spiller de andre nesten bokstavelig talt av scenen. Og akkurat dét villdyret skulle jeg gjerne sett mer av. Men man skal jo være økonomisk med virkemidlene og spare på godbitene.
De gode historiene og fiffige rim er her, denne gangen også. Og de fleste melodiene begynner å ta form for meg. Den mest umiddelbare låten, er også den siste på plata, «Trofast Spelemann». Her høres Bjella og koristene nesten ut som Gitarkameratene. Teksten er herlig; her om å lage en sang man ikke er helt fornøyd med:
«burde vore stille
har det ikkje so ille
e er nesten ikkje sann
fortapt spelemann»
Dette er en låt som vil skape mye moro på konserter. Og mye moro tror jeg også det kan bli med «E likte deg». Dette er en låt som begynner i det stille for deretter å vokse seg bedre og bedre utover. Skal vi gjette på at den tar helt av på konsert? Teksten gir litt livsvisdom på kjøpet:
«e likte at du såg
den som e va blitt
at noko er for seint
og akkurat det er nytt»
Vi får også en fin hallingversjon av Ole Paus’ «Fødd På Fjell». Den glir sømløst inn mellom de andre låtene på albumet. Sangen med den kanskje beste låttittelen «Følsom person blues»—en herlig vri på Johnny Cash’ «Folsom Prison Blues»— har også det partiet jeg liker minst på plata. De siste to minuttene blir det vel drøyt med en tekstlinje gjentatt til det kjedsommelige. Men det foregår saker bak vokalene. Og det hender slikt går seg til. Neil Young gjorde nylig noe tilsvarende på sin låt «She Showed Me Love». Hans folk holdt på i hele sju minutter!
Én Godbit på «Øvre-Ål Toneakademi»er singelen «Mitt namn er Stein». Her får vi i tillegg strykere, vakkert dette! Jeg må også nevne låten «Frisøren i sentrum». Jeg har sans for slike historier. Og kanskje er det «Min kjære og ven» som står igjen som min favoritt fra plata når førsteinntrykkets tåke letter?
Da har jeg spart platas begynnelse og min foreløpige favoritt til slutt: «Sundre City». Vi er i Ål sentrum. Vi møter personer som samlet utgjør et Ål i miniatyr, eller kanskje snarere et Norge i miniatyr. Bjella selv er allsidig har jeg fått vite, kanskje er det et snev av ham selv i dette tekstutdraget:
«det finst folk i bygde
som kan meir enn mangt
ikkji for å skryte;
det kunne vore meg iblant».
Låten drives frem av en herlig gitar ala Hot Club de Norvège. Skal jeg ta sjansen på å skrive at det er Lars Dalin som bidrar og setter en ekstra spiss på denne sangen?
Som leseren vil ha forstått, liker jeg veldig godt det jeg hører. Og albumet vokser for hver gjennomhøring. Om det når helt opp til de flotte forgjengerne, er det dog for tidlig å si. Samlet synes jeg helheten er bedre enn summen av låtene. Samtidig får vi nye skråblikk som bidrar til å kaste lys over Bjellas øvrige produksjon slik at jeg må tilbake til disse platene enda en gang. Fint, dette!
Ps! Plata slippes i morgen, det er bare å glede seg!
