Plateanmeldelse: Whitney – «Forever Turned Around» (album)

Whitneys «Light Upon The Lake» var en av de mest sjarmerende debutplatene som ble gitt ut i 2016. Den skranglete og sterkt vanedannende countrypopen, der både myke blåsere og lettbente gitarer fikk fritt spillerom, traff mange av oss midt i hjertet. Låter som «No Matter Where We Go», «The Falls» og «Golden Days» fikk så mye spilletid at jeg fremdeles kan tekstene utenat.

Det faktum at to av gutta i Smith Westerns, Max Kakacek og Julien Ehrlich, hadde maktet å snekre sammen et så deilig album, var selvfølgelig også en stor bonus. Smith Westerns vil bli savnet, men så lenge Whitney er minst like bra, er det en mer enn god nok deal.

På «Forever Turned Around» fylles lydbildet fremdeles med blåsere og gitarer, men denne gangen trenger låtene mer tid før de slipper seg løs. Men om man er litt tålmodig, vokser de seg etter hvert både store og sterke. Der forgjengeren lente seg mest mot 70-tallet og artister som The Band og George Harrison, beveger mange av låtene på «Forever Turned Around» seg rundt i soulen og softrockens myke og sjarmerende univers. Flere av melodiene er så silkemyke og nydelige at man blir i godt humør bare av å tenke på dem. Noe som også gjelder de eminente blåsearrangementene.

Etter å ha levd med Whitneys nye album i over en uke, har musikken for alvor våknet til live. Og selv om det er helheten som holder i tøylene, står enkeltlåtene mer enn godt nok på egne ben. Den varme og inkluderende produksjonen tilfører musikken en lun og smittende energi som driver låtene framover i et lett tilbakelent og behagelig tempo.

Liker du en salig blanding av tidlig Chicago, The Band og Vampire Weekend, er det bare å sette i gang og lytte. Om du begynner med «Giving Up», «Used To Be Lonely», «Valleys (My Love)» og «My Life Alone», og deretter hører hele plata i et sveip, er du trolig frelst før hanen galer.