Plateanmeldelse: Jason Isbell and the 400 Unit – «Here We Rest» (album)

Da jeg i 2011 leste at Jason Isbell var på gang med et nytt album, det tredje i rekken etter at han forlot herlige Drive-By Truckers, var jeg egentlig ganske uinteressert.

Første gang jeg passerte Isbells nye plate, «Here We Rest», på Platekompaniet, nikket jeg høflig, men gikk videre til seksjonen for svensk musikk som alltid har en eller annen godbit å by på.

Da jeg her forleden, for femte gang på en uke spurte etter My Morning Jackets nye skive med påfølgende hoderisting, ble jeg så trist til sinns at så meg nødt til å lene meg mot en av hyllene i platekjeden som snart bare selger dvd’er. At jeg kunne høre skiva på WiMP var en mager trøst for en mann som sverger til det fysiske.

Etter å ha grått bitre tårer, trøstespist en Troika og skjelt ut en fyr som stod og titta på den nye Lady Haha skiva, stod plutselig Jason Isbell foran meg med en sneip planta i kjeften. Da han fem sekunder senere forsvant ut av butikken på en rosa elefant med revehale, løp jeg bort til kassa og krevde et eksemplar av «Here We Are». – Skal bli, du er en av de utvalgte, sa fyren i kassa som allerede hadde lagt plata fram på disken.

Noe han hadde helt rett i. For etter å ha hørt Jason Isbell og hans venner i The 400 Unit minst fem ganger i løpet av pinsehelgen, føler jeg meg som Jesus på vannet i rosa sandaler og oppsatt hår.

For fra å være lettere uinteressert i Jason Isbells musikalske krumspring, er jeg nå så godt som frelst. Man skulle nesten tro at den hellige ånd hadde tatt fart og trengt seg inn i meg. Men bare nesten, for dette handler ikke om overjordisk musikk. Snarere tvert i mot. Isbell lager nemlig musikk så godt planta i jordsmonnet at den ikke lar seg påvirke av verken tungetaler eller håndspåleggelser.

Liker du Steve Earle, Son Volt, tidlig Wilco, Jackson Browne, Bruce Springsteen, John Mellencamp, er muligheten for at du blir salig i øra temmelig stor når du hører «Here We Are». Om dette igjen skulle resultere i at du ser rosa elefanter, er det bare å innse at verden er en rar liten dings fylt til randen med den svært undervurderte leskedrikken Pommac.