For et par uker siden ringte Lyttelua meg fra Brisbane, Australia, der han tilbragte en særdeles romantisk ferie sammen med sin kjære Hetty.
Stemmen til Lua hørtes ut som en skingrende brannslange. Ordene ramlet ut som jokere fra en kortstokk. Komplett uforståelige ord om livets sublime tilfeldigheter.
Etter cirka to minutters enetale la han på røret med følgende ord: ”Du bare må høre den skiva. Sax ett eller annet”. Og dett var dett.
Og der satt jeg og klødde meg i hue.
Hva gjør man så? Jo, da googler man, og vips… The Goon Sax.
Med sønnen til Robert Forster i front. Robert, som sammen med Grant McLennan, komponerte låter for fantastiske The Go-Betweens. Fra Brisbane, Australia. Bandet som brått ble historie da McLennan døde i 2006, kun 48 år gammel.
Hva så med The Goon Sax?
Joda, du gjettet riktig. De høres ut som en ung utgave av The Go-Betweens krydret med smaksprøver fra artister som Jonathan Richman, The Pastels, The Velvet Underground og Johnny Thunders.
Men på ingen måte ren avskrift. The Goon Sax har på sitt debutalbum, ”Up to Anything”, funnet en ungdommelig egenart som forvandler musikken deres til noe som ligner på et aldri så lite mesterverk.
Låtene er skjøre, enkle og melodiøse. De treffer lytteren med en sjelden umiddelbarhet og biter seg fast. Flere av tekstene handler om brytningstid og ungdommelige opplevelser. Tekster der humor og alvor knyttes sammen på en fengslende og sjarmerende måte.
Favorittlåter? Vanskelig, men her og nå slår jeg et ekstra slag for ”Up For Anything”, ”Sometimes Accidentelly”, ”Target”, Home Haircuts” og ”Susan».
I går kveld kom Lyttelua innom etter en vellykket tur på byen. Etter å ha ramla ned på sofaen, åpnet han ørene på full rulle og lot Okkervil Rivers, ”Away”, sige inn.
– Dæven døtte, detta er snadder, mann. Høres ut som en blanding av The Boss og Mark Eitzel. Jesus, jeg kommer, vrøvlet den lett forfjamsede luetassen fra kanten av sofaen.
Hver gang noen nevner Mark Eitzel, den tidligere frontmannen i American Music Club, slår det gnister i hjernen min. Gnister som tenner en deilig liten ild langt, langt inne i sjela.
Og Lua har selvfølgelig helt rett. Mange av låtene på ”Away” seiler rundt i den samme elva som både Eitzel og Springsteen lar seg inspirere av.
Når det er sagt; Okkervil River, med sin ubestridte leder Will Sheff i front, har gjennom flere år og mange sterke album, funnet sitt eget musikalsk univers. Et univers som på ”Away” beveger seg inn i skoger så dype at selv Dante ville sperret opp øynene.
”Away” er på mange måter Sheffs følsomme farvel til det som en gang var Okkervil River. Et farvel fylt med dype refleksjoner, repeterende passasjer og et lydbilde fylt med improvisasjon og lengsler etter nye takter. At flere av låtene strekker seg ut i tid, gjør at tålmodigheten settes på prøve. Men det meste faller på plass til slutt.
I hvert fall for Lyttelua og meg som begge drømmer om en dag å møte Beatrice i himmelrosen.
Bliss, baby, bliss.
