La det bare være sagt, først som sist; Jeg elsker Grateful Dead! I spillelista nederst i saken har jeg lagt vekt på senere utgivelser. Jeg må understreke at dette bare er en side av gruppa. Som en venn minnet meg på: «Grateful Dead har så mye å by på». For den nye lytter kan dette være noe annet, enn hva han/hun vanligvis assosierer med gruppa. Jeg håper det.
Til tider kan det virke som Jerry Garcia er håpløst på tur, og kanskje er han det. Samtidig kan han føre oss inn i musikalske landskap, hvor det er sjeldent godt å være. Garcias dypt personlige tonespråk, med bakgrunn fra folkemusikk, er nærmere sanskrit enn engelsk. Jeg opplever ham som koblet til en kilde av eldgammel visdom. Men det kan godt være jeg som er på tur nå.
Grateful Dead var et kollektiv som lærte å spille sammen på bevissthetsutvidende stoffer. Den vibrerende energien slapp aldri taket i Garcia & Co. De kunne bevege seg fritt i musikken, lik ulike farger danner summen av vevnaden. Et lappeteppe der trådene spinnes, løses opp og forenes.
Elva finner sin vei fra fjellet mot havet, til vannet løses opp, og som dråper finner tilbake til fjellets topp. «Playing in the Band» følger elva. Hele tiden i bevegelse, fritt fallende i juv og fossefall. Her er det bare å holde seg fast i kanoen! Låta er et godt eksempel på bandets intuitive samhandling, på sitt oppfinnsomt og musikalsk beste. Phil Lesh kom fra musikkstudier og spilte egentlig trompet. For å bli med i bandet måtte han lære seg å spille bass. Han har en melodisk og energisk måte å spille på, og holder gruppa akkurat passe stramt samlet. Bob Weir er, på alle måter, en annerledes rytmegitarist. Jeg tror han kan alle matematisk mulige måter å spille en akkord på. Weir er sentrum for billedteppet de spinner.
Med unntak av de første årene, spilte bander i liten grad sammen med andre, og holdt fast ved sin tilnærming til å lage musikk. Noen store vokalister var ingen av dem. Harmonisang lærte de av Crosby og Nash. Men det ble en viktig del av utrykket. Dead-sounden har denne underlige lettheten, som om de er båret av luften musikken beveger seg i. Selv med to trommeslagere, er det ingen som går i veien for hverandre.
Samspillet mellom Bill Kreutzman og Mickey Hart er strålende, med intrikate rytmemønstre som svinger lett, og balanserer det rytmiske fundamentet. Etterhvert sniker det seg inn påvirkning fra modal jazz, reggae og progressiv rock. Jeg må også nevne Donna Goodchaux. Hun var mer enn et assosiert medlem. Hun ble en av gutta. Donna synger også på Garcias høyst oppegående «Cats under the Stars»- album». Hun var gift med Keith, en av gruppas ulykksalige tangentspillere.
Live-utgaven av Grateful Dead er parallelt univers – en livsoppgave å sette seg inn i. Dette er for spesielt interesserte. Gruppa spilte kanskje færre konserter enn sine samtidige, men til gjengjeld varte hver konsert «uendelig» mye lenger. De brukte ikke sett-lister, men valgte låtene underveis. Det sies at de til enhver tid hadde rundt hundre sanger å velge mellom.
Etterhvert kom også den karakteristiske veggen av små høyttalere på plass. Lesh eksperimentere med aktiv elektronikk,mens Keith Goodchaux duppet bak pianoet. De fleste konsertene ble spilt inn, og ut fra det tilgjengelige omfanget, kan det virke som om alle er gitt ut nå! Men som med alt annet Dead-relatert, kan vi aldri være helt sikre.
Og du; man kan danse til «Scarlet Begonias». I alle fall av lojale fans som fulgte gruppa i røyken fra tykt og tynt. Jeg har sett det selv i San Fransisco. Men det var ikke i 1969. Det var 20 år senere. Jeg kjøpte en Dead knytebatikk t-skjorte til datteren min, som ble født den høsten. Det var ikke til å unngå.
Gruppa fikk stafettpinnen fra Ken Kesey, til en tradisjon som går lenger tilbake enn beatpoetene. De ble voksne i San Francisco, og var byens husband og ansikt utad. Resonansen fra den anarkistiske og livsbejaende musikaliteten i låter som «St Stephen» og «China Cat Sunflower» spredde seg som ringer i vann. På andreplata «Anthem of the Sun» eksperimenterte de med samtidsmusikk, og klipper sammen låter fra ulike konserter.
En teknikk Frank Zappa senere skulle videreutvikle til det perfekte. Underveis fant de også opp americana, med Robert Hunter, en av rockens smidigste lyrikere, trygt ombord på skuta. «Ripple» er en av de klassiske låtene, med dette øyeblikket i siste vers, da studioet fylles med kjærester, barn og venner, som plutselig bare ER der. Det er en av de fineste sangene jeg vet om.
Overgangen mellom bandskiver og soloprosjekter, var som i alt annet med Dead mest flytende. Verd å nevne er Weirs «Ace» og Mickey Harts løfterike «Rolling Thunder». Etterhvert etablerte de egen etikett. For de mer kommerse skivene søkte de tilbake mot det etablerte. På slutten av syttitallet går skuta lekk. Det er nye tider. Garcias helse er på nedadgående kurs.
Av skivene er det «Blues for Allah» jeg holder høyest. Den var soundtracket til en periode der jeg hadde fått grep om kunsten å spille i band. Iveren for en åpen tilnærming til musikk kommer fra Grateful Dead. Jeg tenker på King Dynacord forsterkeren med ekko-enhet, som mest av alt gjorde akkurat som den ville selv, til vår frustrasjon, men også gradvis økende kreative interesse.
Side to på «Terrapin Station» tar en sikker andreplass. Garcias prog-epos spiller jeg fremdeles hyppig. Introen til Bob Weirs «Weather Report Suite» er også fantastisk. «Cats under the Stars» fra soloalbumet med samme navn, er en særlig inspirert Garcia–låt. Det er en sang jeg bestemt hevder at det er umulig å ikke like! Men jeg kan ta feil. Jeg har gjort det før. Og ennå har jeg ikke nevnt omslagskunsten til Stanley Mouse.
