I dag er det 46 år siden David Bowie ga ut “Diamond Dogs” (1974).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Olympic og Island Studios i London og Ludolph Studios i Nederland. David Bowie er produsent og Tony Visconti er lydtekniker. Visconti og Bowie hadde jobbet sammen tidligere også. Og de skulle fortsette det kreative samarbeidet gjennom hele karrieren.
The Spiders From Mars var historie og nye musikere var på plass i studio. David Bowie spiller gitar, mellotron, Moog og saksofon, Mike Garson spiller piano og keyboard, Herbie Flowers på bass, og Tony Newman og Aynsley Dunbar spilte begge trommer. Alan Parker spiller gitar på et par låter.
Men selv om Spiders ikke var med i bandet mer, hadde Bowie og Mick Ronson jobbet sammen med arrangementet på låter som “1984” og “Rebel Rebel” allerede.
Det var overraskende for mange at Bowie spiller gitar på plata. Overraskende fordi Bowie ikke er kjent som en solid gitarist. NME skrev likevel at gitarene hans ga et: «Scratchy, raucous, semi-amateurish sound that gave the album much of its characteristic flavour».
Tematisk var plate en miks av George Orwells dystopiske fremtidsroman “1984” og sin egen glam-fargede visjon av en post-apokalyptisk verden.
Bowie hadde også begynt å jobbe med en teaterversjon ideene han hadde, men Sonia Orwell som satt på rettighetene til “1984” ville ikke gi han velsignelsen han trengte for å fortsette. Egentlig først og fremst fordi alle tidligere forsøk hadde vært ganske dårlige. Ideene endte i stedet opp som sanger på side 2. Bowie forteller:
“I found out that if I dared touch [Nineteen Eighty-Four], Mrs. George Orwell would sue or something. So I suddenly had to change about in midstream, in the middle of recording.”
“Mrs. Orwell refused to let us have the rights, point blank. For a person who married a socialist with communist leanings, she was the biggest upper-class snob I’ve ever met in my life,” sa Bowie mange år senere.
Han jobbet med en film-idé også “set in a world ravaged by fuel shortages and populated by cyborgs.” Det ble hverken film eller teater, men en strålende plate.
En annen inspirasjon for Bowie var Fritz Langs sci-fi-klassiker, “Metropolis” fra 1927.
Bowie forklarer: “I know the impetus for ‘Diamond Dogs’ was both ‘Metropolis’ and ‘Nineteen Eighty-Four’ – those were the two things that went into it.”
En god miks av glamrock, eksperimenter, vakre melodier og andre krumspring. “Diamond Dogs” er både mørk og lys.
Tony Visconti hadde med seg en rekke nye digitale effekter og ny teknologi inn i studio; flanger, phaser, noise gates. Ganske vanlig nå, men fortsatt nytt og spennende da.
Når Visoconti ser tilbake på “Diamond Dogs” ser han et “very English, apocalyptic kind of view of our city life with obvious inspirations from the Orwellian holocaust trip. It was pretty despondent.”
Tre låter kom ut på single; “Rebel Rebel”, “Diamond Dogs” og “1984”.
“Rebel Rebel” kom ut tre måneder før plata var i butikkene og kom på 5. plass i England, men bare på 64. Plass i USA. De to andre kom ikke med på listen i USA i det hele tatt.
“Rebel Rebel” er tydelig inspirert av Rolling Stones, særlig det “hakkete” riffet fører tankene over til Keith Richards. Låta er covret utallige ganger. Den ble spilt inn i to versjoner; en for det europeiske markedet og en for USA med mer koring, perkusjon og annet arrangement.
Tittellåta er også inspirert av The Rolling Stones og er dessuten et skritt unna glamrocken og inn et musikalsk landskap som blant andre The Stooges sto for.
Den kom på 21. plass i England og imponerte ikke kritikerne i NME: «As a potential hit single, the title track from ‘Diamond Dogs’ was something of a non-event. Too long, too bleak in vision, too tough to dance to… you know the drill.”
He he, den var altså for vanskelig å danse til . “This ain’t rock’n’roll, this is genocide”
Coveret er like ikonisk som plata. I dette intervjuet på Dick Cavett Show i 1974 snakker de om historien bak: https://www.youtube.com/watch?v=4_LdOEbxa1s
Jeg liker stort sett alt Bowie har gitt ut med noen få unntak. Og “Diamond Dogs” er fet som bare det.
Han er en av ganske få artister som maktet å fornye seg gjennom en karriere på nesten 50 år. Det er det svært få andre artister som kan skilte med. At han dessuten alltid lå et skritt eller to foran andre artister i sin samtid bekrefter påstanden om at David Bowie er en av tidenes mest innflytelsesrike artister. Punktum.
