Plateanmeldelse: Bleachers – «Take the Sadness Out of Saturday Night» (album, 2021)
Bleachers er Jack Antonoff fra New Jersey sin musikalske lekeplass. Mannen som for mange er best kjent for å ha produsert plater for artister som Taylor Swift, Lana Del Ray og Lorde.
På de to første platene finnes der opptil flere høydepunkter som for eksempel «Rollercoster» og «I Wanna Get Better». Men, jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har hørt nok på dem til å konkludere verken den ene eller andre veien.
På sitt tredje album, «Take the Sadness Out of Saturday Night», er det derimot liten tvil om at stort sett alle brikkene faller på plass. Et album fylt av tekster om lengsel, desperasjon og behovet for å bryte ut. Men, som Antonoff synger på «Stop Making This Hurt»: «If we take the sadness out of Saturday night, I wonder what we’ll be left with / Anything worth the fight?» Tja, si det, drømmer om at forandring er nøkkelen til et bedre liv slår definitivt ikke alltid til.
At Antonoff har latt seg påvirke av sambygding Bruce Springsteen hører man umiddelbart. For akkurat som The Hold Steady, The War On Drugs , The Killers, Jesse Malin og The Gaslight Anthems, er det liten tvil om at platene til «The Boss» har betydd mye for Antonoffs tilnærming til musikken han lager. At Springsteen dukker opp på et av platas beste spor, «Chinatown», er derfor ingen stor overraskelse. Ei heller at Lana Del Ray bidrar på nydelige «Secret Life».
Den løsslupne og energiske produksjonen kler låtene godt. Noe «Stop Making This Hurt» og «How Dare You Want More» er to gode eksempler på. Sistenevnte begynner som en Vampire Weekend-aktig låt før Springsteen-inspirasjonen slår ut i full blomst. Vi snakker Springsteen sånn cirka 1973, vi snakker saksofon og gitarer i fri flyt, vi snakker store doser«Rosalita (Come Out Tonight)».
Annie «St. Vincent» Clarks strykearrangementer på «91», er strålende, og på enkelte av låtene flyr tankene til nylig avdøde Jim Steinman, mannen bak Meat Loafs legendariske lydmonster «Bat Out Of Hell».
«Take the Sadness Out of Saturday Night» største styrke er at musikken på fint vis varierer mellom det energiske og det mer tilbakelente, og at låtene stort sett er svært iørefallende og lette å få tak på. Noen av dem, som «91», «Secret Life» og «What’d I Do With All This Faith», er også av det vakre slaget.
Akkurat nå er det «91», «Stop Making This Hurt», «Don’t Go Dark», «45» og «Chinatown» som topper lista hjemme hos meg, men i min verden makter stort sett alle låtene å tre seg gjennom det berømte nåløyet.
Foto: RCA Records (promo)
