Plateanmeldelse (retro): Jackie Leven – «Gothic Road» (2010)
For meg er Jackie Leven en av tidenes mest undervurderte artister. Første gang jeg hørte stemmen hans i Doll by Doll, ble jeg lamslått og forelsket på en og samme tid.
Dolls’ andre album, «Gypsy Blood», er en 70-tallets glemte perler. «Main Travelled Road» fra bandets selvtitulerte tredjealbum, er en av de fineste lydsporene til ungdomstiden min.
Som soloartist pøste Leven ut en rekke fremragende album der «Songs from the Argyll Cycle, Vol. 1», «Defending Ancient Springs» og «Oh What a Blow That Phantom Dealt Me» akkurat når jeg skriver dette ligger et bittelite hestehode foran resten av feltet.
Når det er sagt; jevnheten er og blir Levens store styrke. En jevnhet som henter styrke fra øverste hylle.
På «Gothic Road» fortsatte han (selvfølgelig) å lage briljant Leven-musikk. Måten han blander myke melodilinjer med underfundige og intelligente tekster, eller kanskje bedre, historier på, bør få en del av hans kolleger til å klø seg i hodet med spett.
Eller som det står å lese når du løfter opp cden: I kept my baby in a sandwich box.
På «Gothic Road» har Leven som vanlig fylt studio med gjester. Denne gangen er det Ralph McTell og David Wrench som setter solide avtrykk, mens Deborah Greenwood synger som en engel på platas kanskje beste spor, «Songs For Bass Guitar and Death».
«Gothic Road» skulle dessverre vise seg å bli Jackie Levens nest siste plate, han døde i 2011, kun 61 år gammel. Han er fremdeles dypt savnet.
