Plateanmeldelse: Bruce Springsteen – «Letter For You» (album, 2020)
Noe av det mest slående og rørende med Springsteens selvbiografi “Born to Run” er hvor mye plass han vier til sine to nå avdøde musikanter Danny Federici og Clarence “Big Man” Clemons, en villbass, bauta og eksepsjonell saksofonist (Clemons), og en mer uforutsigbar og skjørere, men uhyre intuitivt begavet musiker som Bruce faktisk så smått begynte å spille med allerede på slutten av 60-tallet. Begge var usannsynlig viktige for Springsteen.
Mot slutten av “Born to run” forteller Bruce om den umulige oppgaven med å finne Big Mans erstatter etter at han døde i 2011. Etter en del om og men lander han på å prøve ut Clemons’ nevø, Jake. Han kaller inn til audition, og spør om Jake har gjort hjemmeleksa og lært seg låtene de hadde avtalt.
“Sort of”, svarer Jake.
Bruce tenner på alle plugger, sender den forskremte unggutten ut med noen alvorsord om at “sort of” ikke inngår i vokabularet for en musiker med ambisjoner om å være en del av E Street Band. Vettskremte Jake tar beskjeden, øver som besatt i en uke på et hotellrom leid for anledningen, kommer tilbake og består prøven på andre forsøk.
Les «Plata som splitter fansen» her
Og her ligger litt av essensen i hvorfor The Boss har greid å holde på samme backingband i snart femti år. Jo, det har vært dels lange pauser og han prøvde en stakket stund noen andre, men det ble liksom ikke det samme. Forsøk på mer demokrati, som da Little Steven prøvde å være litt frampå med egne ambisjoner i 1984, før han gikk solo noen år, har blitt relativt hardt slått ned på.
Sjefen har kontroll, men bak lojaliteten er musikernes relative frihet i kombinasjon med den disiplinen Bruce krever og forutsetter. De vet at de alle er unike og dels nesten uerstattelige bestanddeler det som utgjør det lett gjenkjennelige E Street-soundet – og det gir i seg selv en merittert plass i musikkkhistorien. Når Jake Clemons’ saksofon ankommer ut i “The Power of Prayer” på det nye albumet, er et skummelt likt onkelen. Han har bestått eksamen nå.
Hvorfor alt dette E Street-pratet? Fordi “Letter to You” er noe såpass sjeldent og kjærkomment som en ny plate med Bruce Springsteen som tilsynelatende ikke kommer med andre formål enn å være et bra album til de grader preget av E Street Band. Og bandet er i storform!
Fjorårets “Western Stars” var både overraskende og forfriskende med sitt lekre sound i Glen Campbell-ånd. “Letter to You” er på alle måter veldig ulik: et album med klare referanser tilbake til den mest klassiske Springsteen-perioden, 1975-1984, samt noen dryss av låter som kunne passet inn på Nebraska eller Tunnel of Love.
Les anmeldelsen av «Western Stars» her
Åpneren “One Minute You’re Here” er det eneste virkelig folky innslaget her, men med et sound som referer mer til “Tunnel.. “ enn “Nebraska” eller “Tom Joad”. Så braker det løs i noen melodiøse rockere: “Letter To You” låter atskillig bedre i album-setting enn som singel, synes jeg. “Burnin Train” er nok en klassisk uptempo med Little Steven på kor, låter det som.
“Janey Needs a Shooter” roer tempoet ned til et “Darkness on the Edge of Town”-aktig groove og har en appell som lukter fremtidig klassiker, uten at jeg har rukket å gå i dybden tekstmessig. “House of a Thousand Guitars” er en gladrocker og noe så sjeldent som en Springsteenlåt der samme akkordprogresjon går hele låta gjennom.
To av låtene, “Rainmaker” og “Ghosts”, holder ikke toppnivået, synes jeg, og kommer sånne med sånne allsang-vrier som hører hjemme i det mest slitsomme hjørnet av Springsteens fantastiske låtkatalog, men det inntrykket kan endre seg med flere lyttinger.
De mest åpenbare klassikerkandidatene kommer mot slutten. Seks minutter lange “If I was a Priest”, platas lengste låt, er en virkelige sugende ballade, med E Street-erne i storform. Assosiasjonene her går ikke bare til klassisk Springsteen, men like mye til en syttitalsk Bob Dylan.
Les «20 gyldne grunner til å elske Springsteen» her
Den andre umiddelbare gåsehud-låta er “A Song for Orphans”, en human håndsrekning til verdens fortapte og hjemløse, slik jeg svært overflatisk forstår teksten – og dette et klart Dylan-nikk, attpåtil med finspilt munnspill, som melodisk slekter på “Shelter from the Storm”.
Det er bare å gi seg hen, tross et par relativt uinteressante spor. Og er det ikke interessant: Bruce Springsteen har faktisk ikke gitt ut album to år på rappen (da glemmer vi dobbeltfloppen fra 1992, som han ikke en gang nevner ved navn i selvbiografien) siden 1973/74. Hvor godt hadde det ikke på alle tenkelige måter gjort med konsertgjensyn i 2021…
