Du finner ikke så mange av de kjente låtene til Cat Stevens på spillelista nederst i saken, men forhåpentligvis noen av de mest spennende. Dette er et forsøk på å finne fram til en annen side av en ofte undervurdert låtskriver og sanger, som underveis skiftet uttrykk en rekke ganger.

Han var popartist på det glade seksttallet, ble en særlig sukessrik kjellerstue-artist under den mer innadvente delen av syttitalet, før han lot alt være og fant en annen tilhørighet. Yusuf/Cat Stevens var plateselskapet Islands mestselgende artist, en tvilende popstjerne som nølende, men solbrun, tittet fram fra utbrettsplakater i kjellerstuer og ungdommelige soverom, helt til han forlot gitarkrakken og meditasjonsmatta, og satte seg ned på skolebenken.

Han var en søkende artist mot fordypning med livets mer åndfulle sider, som et alternativ til den materielle verdens tilsynelatende substans. Sånn sett var han ikke ulik George Harrison. Yusuf/Stevens er en melodisk glimrende låtskriver, selv om han tekstmessig ikke alltid traff blinken like elegant. Men tidsånden traff han bedre enn noen.

En sang som «Into White» tangerer alt Nick Drake gjorde. «The Wind» er en kort majestisk låt fra «Teaser and The Firecat» som er hans klart beste album. Den skiva har en særlig klar og tiltalende lyd. Samarbeidet med Paul Samwell-Smith og medgitarist Alun Davies kler sangene hans som en kul dress. Rytmikken i kassegitarene er frisk, fresk og freidig. Kassegitarene kombineres etterhvert med tangenter og synther på fascinerende vis. «Angelsea» fra «Catch Bull at Four» er et godt eksempel på det. Tittelen på albumet og omslaget viser til oksebildene i Zen og stadiene i buddhistisk meditasjon.

Utbrettscoverene på platene hans var av usedvanlig forsegjort karakter, men uten at innholdet nådde tilsvarende standard. Det ble til sammen ni plater på åtte år. Jeg tror Yusuf/Stevens hadde snaut med tid. Men han var innom mye. På «Numbers» titter han på numerologi, med bakgrunn i Pytagoras forståelse av lyd som matematiske bevegelser, som svinger i harmoni med den opprinnelige vibrasjonen. Lik en tone oppstår, varer og gradvis svinner hen, slik følger naturen og alt liv de samme lovene.

«Foreigner» er en generelt misforstått skive, et lite mesterverk med like deler inspirasjon fra reggae og funk som fra progressiv rock, blandet med noe galskap. En underlig interessant kombo, omtrent som en vellaget mojito eller en sensasjonell yogatime. Stryk det som ikke passer. Lyden er litt presset og det er tenderser til oversynging som trekker ned. Men den førstesiden altså!

 Yusuf/Stevens skriver fremdeles riktig så fine sanger. Det siste albumet «The Laughing Apple» (2017) er vel verdt å låne et øre eller to til, for både nye og mer erfarne lyttere. Tekstene sitter bedre nå. Han fant fram til slutt. Det er kunnskap som frigjør.