Plateanmeldelse: Chuck Prophet: «The Land That Time Forgot» (album, 2020)
Det er lenge siden Chuck Prophet var «han som spilte i Green On Red», et band som i likhet med Dream Syndicate, The Bangles og The Long Ryders ble betegnet som Paisley Underground på åttitallet. Nå er Green On Red minst like mye «det bandet Chuck Prophet spilte i før han ble soloartist». Naturlig nok var Dan Stuart vokalist i Green On Red, fantastisk stemme på den mannen. Men Chuck Prophets tenor gjør jobben mer enn godt nok. Den har særpreg, vi kjenner ham igjen. Den vitner om at det ikke er noe ekstraordinært ved ham, nei snarere er han en av oss, «the boy next door».
Eller, kanskje ikke helt. Det er nemlig ikke hvem som helst som kan vise til en så sterk platekarriere som Chuck Prophet. Allerede før jeg så Green On Red i begynnelsen av 1990-årene, hadde han rukket å gi ut «Brother Aldo» (1990). Om jeg har telt riktig, er «The Land That Time Forgot» hans femtende. For min del har det særlig vært de siste albumene «Temple Beautiful» (2012), «Night Surfer» (2014) og «Bobby Fuller Died For Our Sins» (2017» som har fått mye spilletid, uten at det trenger å si så mye om de tidligere albumene hans.
«The Land That Time Forgot» ble utgitt på samme dag som en biografi om han også så dagens lys, så Prophet-fansen har gode dager. Her får vi 12 flotte låter, 43 minutter! Låtene er skrevet i samarbeid med Kurt Lipschutz (Klipschutz).
Det er ei variert plate Chuck Prophet serverer oss. Vanligvis er Chucks formel den klassiske rockformelen: Bass, trommer, gitarer. Denne gangen har han utvidet arsenalet med steel gitar, piano og sikkert enda mer. Nydelig backingvokal fra Chucks kone, Stephanie Finch, setter preg på mye av plata. Musikken kan sikkert betegnes som americana; litt folk, litt rock og litt country. På spenstige «Womankind», der Chuck synger om at kvinner har egenskaper menn ikke kan konkurrere med, får vi et snev av sekstitallspop. Og på duetten med kona, rockeren «Marathon»- en sang om å danse hele natta- er det også innslag av elektronika.
Plata begynner fint med rockeren «Best Shirt On». Tittelen henspeiler på faren som stilte i dress ved frokostbordet selv da han var uten jobb. Prophet uttaler i et intervju med prosound at tittelen også har fått en ny mening de siste månedene; man kan ikke være i pyjamas hele dagen selv om det er lockdown.
Ett høydepunkt på albumet er den nostalgiske balladen som er opphav til albumets tittel, «High As Johnny Thunders», der Chuck med sitt skråblikk på tilværelsen ser for seg en alternativ virkelighet: «If Bukowski was good looking / and Napoleon was tall / If Joan of Arc just took her med’s she’d be a movie star”. Hm. Og hva om New York Dolls fortsatt lagde musikk? Blåsere krydrer denne flotte låten!
Ett annet høydepunkt er en annen nostalgisk ballade, «Paying My Respects To The Train». En herlig melodi og en steelgitar og tangentspill av en annen verden! Enda mer om gamledager får vi i en annen flott låt, «Nixon-land», om oppveksten i Richard Nixons hjemdistrikt. Originale gitarlyder mot slutten løfter låta det siste hakket.
Om Chuck Prophet kommenterer dagens politiske situasjon i USA? Joda, uten å nevne «T-ordet» er beskjeden klar på albumets siste låt, «Get Off The Stage»: «You, you’ve got an ugly mouth / you got no heart at all except for your Russian pal / You’re an obstruction in Democracy’s bowel / and thepatient is dying”.
Den sterkeste låten er kanskje likevel den såre «Waving Goodbye».
Akkurat nå lytter jeg på «No Other Love» fra 2002. Jeg har nemlig veldig lyst til å skaffe meg oversikt nok til å kunne slå fast at «The Land That Time Forgot» er Chucks beste album. Dette er ingen konkurranse, så jeg lar det være og overlater det til dere. Uansett: En ny solid plate fra Chuck Prophet. Han svikter oss ikke denne gangen heller!
Foto: Pressebilde (Chuck Prophets hjemmeside)
