The Clash: «London Calling» (album)

Det er knapt til å tro, men i dag er det 40 år siden denne klassikeren så dagens lys. 40 år! Og jeg tror faktisk at jeg husker det. Hvorfor? Fordi en kompis av meg, som digga punkmusikk, skaffet seg «London Calling» lynkjapt.

Selv levde jeg i et musikalsk limbo. Fordi mange av vennene mine hørte på band som Sex Pistols, The Jam, The Clash og The Ramones, syntes jeg mye av det var både tøft og stilig. Men fordi jeg også digga artister som Leo Sayer, 10cc, Supertramp og Olivia Newton-John, oppstod det et aldri så lite musikalsk kræsj når jeg bladde i platehylla mi.

Hva skulle jeg velge, liksom? Leo Sayer eller Sex Pistols? Det er jaggu ikke lett å vokse opp, for å si det sånn.

Da jeg hørte «London Calling» første gang, tror jeg det må ha skjedd en aldri så liten musikalsk revolusjon et eller annet sted inne i knollen min. For selv om det tok litt tid, forandret musikksmaken min seg ganske dramatisk det neste året. Mindre Leo og Olivia, og mer og mer rock’n’roll.

For meg har alltid «London Calling» først og fremst vært et rockalbum der både trøkk, samfunnsengasjerte tekster og melodiøs kraft blandes på perfekt vis. Et album jeg har hørt så mye på de siste 40 årene at det har blitt et av mine favoritter. Et album jeg aldri blir lei av og som jeg fremdeles synes bare blir bedre og bedre. Og hvor ofte skjer det, egentlig?

Coveret? Gud bedre, for et bilde! Hver gang jeg titter på det, kan jeg høre lyden når Paul Simonons bass treffer scenegulvet i New York. Clash – kræsj – smash!

Om jeg fremdeles hører på Leo Sayer? Selvfølgelig, han var tross alt en av mine ungdomshelter. Akkurat som Joe Strummer. Noe som jo er ganske stilig, ikke sant?