Omreisende betraktninger rundt Donovan
Donovan Leitch har i disse dager rukket å bli fem og nitti år gammel. Nei, fem og sytti (søttifem) var det visst! Siden jeg vet at det fremdeles finnes gode donovanianere der ute – fikk jeg en utmerket anledning til å lytte til musikken hans igjen. Mest glemt, til tider latterliggjort eller fryktet – men i høyeste grad også elsket og respektert. Du kan ikke overse Donovan i popmusikkens annaler. I så tilfelle begår du en blunder som vil kreve både A) lettere selvransakelse og B) at du blar tilbake til siden du hoppet over.
Syttitallet var ikke hans beste periode, men dessverre enda mindre – tiårene som fulgte. På «Cosmic Wheels» høres han nesten ut som Marc Bolan. En underlig plate. Det er også «Essence to Essence» selv om den virker noe mer helhetlig fundert. Disse skivene har sine blinkskudd; selv om antall fulltreffere er begrenset. Det er derfor på sin plass å bla tilbake til sekstitallets Donovan.
Jeg må innrømme at jeg elsker «Happiness Runs» med kor, allsang og full kanon. Hippiemusikk, sier du. Javisst, sier jeg – og er det ikke Graham Nash jeg hører bak i der et sted? Men den tilsynelatende barnlige teksten byr på spennende dybder. Du må bare løfte litt på ordene. «Atlantis» er altfor lang, men jeg kan heller ikke tenke meg den på noe annet vis. Hippiemusikk, sier du. Absolutt! sier jeg – og den innledende teksten er ikke bare tull. Forfedrene til vår sivilisasjons opprinnelse (i Mesopotamia) hadde en ukjent forbindelse til havet. Men hvem var de og hvor kom de fra – om vi da kan tenke oss et annet svar-alternativ enn «Afrika».
Den første utgaven av King Crimson hadde «Get Thy Bearings» på konsertrepertoiret. Saksofonlyden på debutalbumet stammer i store trekk herfra. Hør selv! For de som orker mer unyttig prog-relatert Donovan informasjon – vil jeg nevne at Steve Hillage med Don Cherry og Todd Rundgren gjør en kjempeversjon av «Hurdy Gurdy Man» på Hillage-plata som heter «L». Deep Purple framfører «Lalena» på beste vis. Da er den også nevnt. «Season of the Witch» derimot, finnes i usedvanlig mange og lange versjoner, men uten at jeg skal mene noe som helst om hvilken som er verst! Det er praktisk umulig å gjøre en kort versjon av «Season of the Witch» Sånn er det bare.
Nå over til de de store poplåtene. Beklager at det tok sin tid. «Jennifer Juniper» og «Sunshine Superman» Her er flott lyd med Londons beste studiomusikere på laget, ja til og med i samme rom! «Mellow Yellow» Det er så uanstrengt og inspirert! «Wear Your Love Like Heaven». Hippiemusikk? Selvfølgelig. Særlig godt liker jeg den dovne og disige stemningen. Det er en herlig nærhet i stemmen hans, som på «Celeste» fra live-plata eller nydelige «Isle of Islay». Jeg digger den sløye jazz-stemningen med kontrabass, tverrfløyte og lette trommer. Det er vanskelig å tenke seg at Nick Drake IKKE må ha lyttet svært mye til «Sunny Goodge Street»
Og da var tiden ute – eller når er den egentlig inne? Det er et alltid like relevant spørsmål når jeg lytter til Donovan.
