Er Rod Stewart universets kuleste mann?
Som ung mann, eller snarere guttunge, syntes jeg stort sett alt Rod Stewart gjorde var usedvanlig fett og interessant. Han holdt med Manchester United, sjekka de heiteste damene,og lagde den beste musikken. Han var ganske enkelt universets kuleste mann.
Kompisene mine og jeg drakk, hylte og skreik mens Rodrick raspet fram «Hot Legs», «Maggie May», «You Wear It Well», «Tonight’s The Night», «I Was Only Joking», «Lost Paraguayos», «Gasoline Alley», «Mandolin Wind» og «You’re In My Heart».
Under konserten til Rodrick David Stewart i Ekeberghallen (1978?) ble jeg så revet med at jeg kastet mitt dyrekjøpte Unitedskjerf opp på scenen. Lykken hadde bitt meg så hardt i brystet at det føltes som om himmelen hadde sugd seg fast i hjernebarken min.
Men utover på 80-tallet sluttet mannen som tar seg i håret hvert femtende sekund å levere varene. Han gikk liksom helt tom. Den gode musikken, som blant annet hadde fått oss til å høre på Chuck Berry og Eddie Cochran, ble erstattet med intetsigende og glatt husmorpop. Noe som selvfølgelig ikke holdt for unge menn som stod på kanten av stupet klare for å erobre verden.
Rodrick hadde gjort sitt, og vi måtte videre. Nye helter, nye tider og nye utfordringer. Ingen grunn til å snu og se seg tilbake.
I dag, 30 år senere, skuer jeg bakover rett som det er. De langstrakte øyeblikkene fra tiden før mobiltelefonen, McDonald’s og Internett, ligger godt lagret på en overraskende rask harddisk jeg tillater meg selv å rulle film på rett som det er.
En harddisk som når den støter på Rods deilig rå og uslepne stemme, på en og samme tid gjør meg både glad og forbanna. For hvordan i helvete maktet en av 70-tallets største artister å skusle bort talentet sitt? Når man lytter på de første skivene til Rod er det nesten uforståelig at den samme personen så til de grader mistet gløden.
Om du er en av dem som synes at Rods fire, fem siste utgivelser stort sett bestående av evergreens er veldige fine, har du to valg. Enten å bryte illusjonen eller å fortsette å leve i den. Velger du det siste vil du aldri være i nærheten av å forstå hvor bra Rod Stewart en gang var, og hvor stor han kunne ha blitt om han hadde lyttet til sin indre stemme framfor å stirre seg blind på dollarbunkene som hopet seg opp på skrivebordet hans.
Ønsker du derimot å bryte illusjonen, kan du begynne med å kjøpe «Every Picture Tells a Story», «Gasoline Alley» og «Foot Loose & Fancy Free» slik at følelsen av at Rod var langt mer sexy før han skrev «Da Ya Think I’m Sexy?» forvandles fra synsing til objektiv sannhet.
Nemlig!
