Plateanmeldelse: Julia Jacklin – «PRE PLEASURE» (album, 2022)
Det har foregått en stille og nesten ikke merkbar revolusjon i sjangeren singer-songwriter. Denne rollen er nå preget av en mengde svært kompetente damer med mye på hjertet, som både i kvalitet og kvantitet har gått forbi gutta.
Selvsagt kan man si at store artister som Joni Mitchell, Tori Amos, Susanne Vega, Kate Bush og (faktisk) Sheryl Crow har gått foran, men det er ingen tvil om at det i dag, på verdensbasis, finnes det en hel flora av sterke kvinnelige singer-songwritere. Australske Julia Jacklin er definitivt en av dem, en annen er landskvinnen Courtney Barnett.
Jacklins to tidligere album, «Don’t Let The Kids Win» (2016) og «Crushing» (2019), hadde absolutt sine tilhengere, men med «PRE PLEASURE» vil antallet etter alle solemerker bli mye større. Mange har for lengst oppdaget musikken til Jacklin; På Minor Majoritys utgivelse fra 2021, «The Universe Would Have To Adjust», finner vi for eksempel den fine låten «Julia Jacklin’s Voice».
På sitt tredje albumet har Jacklin funnet fram til et modent og personlig uttrykk. At hun har klart å ta steget opp i divisjonene skyldes solid låtskriving og, ikke minst, valget av produsent. Marcus Paquin har blant annet jobbet med herlige utgivelser som Arcade Fires «The Suburbs» og The Nationals «Trouble Will Find Me».
Et kjennetegn ved Jacklins produksjoner er «Wait for it-effekten», overraskelsesmomentet som gjerne slår inn et godt stykke ut i låtene. Bare hør hvordan kompet kommer inn cirka 2.30 ut i førstelåten, «Lydia Wears A Cross», eller det uventa heftige refrenget på andrelåten «Love, Try Not To Let Go». Tredjelåta, «Ignore Tenderness», er et godt eksempel på Jacklins sylkvasse og personlige tekstunivers:
/ I’ve been stripping right down /Staring at my own reflection /Ever since I was 13, I’ve been /Pulled in every direction /
Such a good student /Of all that conflicting advice /Go put ice in your mouth /Let them slap you about /Go on, choke yourself out /
But leave no room for doubt /That you are brave /Beneath the sheets, you’re just a cave /A plastic bucket, or a grave /Who said you’re not what you get /You are what you gave away? /
På den skinnende og rocka «I Was Neon», kommer hooket i refrenglinja: «Am I gonna lose myself again / I quite like the person that I am». En innertier av en låt.
Etter skivas sterke åpning, får vi et hvileskjær i platas midtparti. Når det er sagt, så er disse rolige låtene en styrke hos Jacklin. Her får vi skarpe betraktninger som «Too In Love To Die» og den gripende «Less Of A Stranger» som handler om Jacklin’s problematiske forhold til sin mor. Dynamikken tar seg kraftig opp igjen med låta «Be Careful With Yourself». Også sistelåta, den orkestrerte, «End Of A Friendship» er sterk.
«PRE PLEASURE» føyer seg inn i tradisjonen med imponerende utgivelser fra kvinnelige singer-songwritere, og Julia Jacklin er utvilsomt en av dem som per nå er med på å definerer sjangeren.
Foto: Trangressive Records (promo)
