PLATEANMELDELSE: Kelley Stoltz: «To Dreamers»

Egentlig skulle jeg anmelde Rihanna, men vi fant liksom aldri tonen.

Allerede etter fem låter måtte jeg slukøret innse at det nok aldri blir oss. Men vi gjorde et forsøk, det skal vi ha.

Men da jeg, molefunken og klein, begynte å lete etter en avis som hadde bestemt seg for ikke å bli lest, stod jeg plutselig med Kelley Stoltz nye album, «To Dreamers», i hånden.

Noe som resulterte i at molefunkenheten lettet på sløret og slapp inn munterheten. I mitt hode har det nemlig aldri vært tvil om at Stoltz er i besittelse av et uforløst potensial som før eller siden vil slå ut i full blomst.

Men selv om jeg digger hans to foregående album, «Below The Branches» og «Cirular Sounds», har de manglet det lille ekstra som må til for at jeg skal gå bananas.

At låter som «Pinecone», «I Remember, You Were Wild», «Ventriloguist», «Love Let Me In Again» og «Bottle Up» får meg tenke på vakre blomster og modne bananer, er beviset på at «To Dreamers» er Stoltz ‘beste album så langt. Selv om jeg fremdeles ikke går bananas.

På «To Dreamers» har Stoltz latt inspirasjonskilder som The Beach Boys og The Kinks slippe litt mindre til enn tidligere, og i større grad latt seg inspirere av en blanding av 6o-talls garasjerock og artister som Paul McCartney, John Lennon, Talking Heads, Big Star og Velvet Undergrand. På åpningslåta «Rock & Roll With Me», høres det ut som om The Cars, Roxy Music og The Talking Heads har klatret opp på den samme scenen. Fett!

«To Dreamers» er nok et steg i riktig retning for Kelley Stoltz. Noe som betyr at han på elegant vis har danket ut selveste Rihanna.