Manchester 1979-80: Ian Curtis danser på scenen på en måte ingen har sett før: Rykkete, kantete, keitete bevegelser – det ser ut som han har epileptiske anfall mellom vokalpartiene.

Det har han ikke – det som faktisk skjer er at han etterligner dem. Lager show av dem. Han utagerer, med full kontroll. Eller i hvertfall nesten. For mellom konsertene sliter vokalisten i Joy Division med kraftige epileptiske anfall. Alt livet i rampelyset har å by på: vill festing, strobelys, usunn kost, hektisk reising – er helt feil for Ian. Legene prøver å påby et regelmessig, rolig og rusfritt liv – men de snakker til en en fyr som allerede har gifta seg med den gravide nabojenta og dermed blitt tvunget inn i en Thatcher-grå funksjonærtilværelse med huslån. Som nittenåring. Been there, done that. Det må da finnes en slags vei ut? Joy Division står på randen av et internasjonalt gjennombrudd, men Curtis er på randen av totalt sammenbrudd. Hvor i helvete er utgangen? En rimelig respons: Fortsett å danse som en besatt.

Joy Division het opprinnelig Warzaw – og mye av estetikken deres var hentet fra David Bowies østkraut-fantasi Warzawa: Et mystisk, vakker-monotont Øst-Europa, der gammelnazismen lurer i skyggene. Bandet lot den totalitære flørten gå ganske langt. De stilte gjerne på scenen med hitlersveis (AKA hipstersveis, 2015), grå skjorter og svarte slips. Det reviderte bandnavnet Joy Division var attpåtil inspirert av bordellvirksomhet i Auschwitz (Freudenabteilung).

Låta Warzawa er fra Low (Januar 1977). Iggy Pop og David Bowie flyktet sammen til Berlin, i selvvalgt eksil fra popstjernepartylivet. I løpet av et par hektiske år i Hansa Tonstudio – med utsikt mot selveste Muren – dunka de den ene pålen etter den andre inn i popkulturens historie. Bare i løpet av 1977 rullet LPene Low, Heroes, The Idiot og Lust for Life ut av studioet. Låta Heroes er inspirert av kjærestepar som sto og klina mot Berlin-muren. The passenger er et neonlysende etterbilde av Iggys endeløse nattreiser på S-bahn. Hele Lust for Life ble spilt inn av Bowie og Iggy i løpet av bare åtte dager (April 1977) – på den måten ble det en god slump igjen av budsjettet, en sum de delte broderlig og gikk på fylla for.

Lust for Life (September 1977) ble spilt i filler av gutta i Joy Division. Trommisen i Joy Division, Stephen Morris: «På Lust for Life låter trommene ikke bare svært, de låter gigantisk! De største cymbalene i verden, mann!» Det skulle ta tjue år før platene til Iggy fikk et større publikum, men virkningen de hadde på andre musikere var ganske umiddelbar. Det er forresten en tekstlinje i låta Lust for Life som kanskje, eller kanskje ikke – er enda en brikke i dette mytomane pop-puslespillet:

About something called love
Yeah something called love
That’s like hypnotizing chickens

Jeg har forsåvidt alltid trodd han sang «Dance like hypnotized chicken», og kanskje var det misforståelsen som satte i gang hele denne artikkelen – som således er bygd på sand. Det får bare stå til.

Neste del av denne sandslott-arkeologien skal i hvert fall omhandle en regissør med et visst håndlag med hønsefugl.

Berlin 1977: Omtrent samtidig med innspillingen av Low – og bare noen kvartaler unna Hansa Tonstudio by the wall begynner innspillingen av Werner Herzogs Strozsek – en skillingsvise om den amerikanske drømmen. En bittersøt og skrudd tyskamerikansk roadmovie som strekker seg fra kneiper og bakgater i Berlin til New York og et godt stykke inn i midtvesten.

Manuset ble skrevet på fire dager, mest som plaster på såret fordi Herzog valgte Klaus Kinski istedet for Bruno Schleinstein til hovedrollen i sin forrige film, Woyzeck. Bruno Schleinstein var en traumatisert gatemusikant som Herzog tidligere hadde brukt i Kaspar Hauser. Som uønsket barn av en prostituert ble han tidlig overlatt til nazistenes barnehjem for tilbakestående barn – en type opphold de færreste overlevde. Schleinstein, i Herzogs regi – er en arketypisk outsider. En snåling som stikker ut som en sår tommel – det eneste felleskapet en sånn kan finne er ett med andre snålinger – og slike felleskap er et tilbakevendende tema hos Herzog.

Kaspar Hauser var basert på en såkalt sann historie fra 1800-tallet, om en ung mann oppdratt av ville dyr, i slekt med Mowgli fra jungelboka. Dette blanke, språkløse arket blir funnet i ødemarka og forsøkt integrert i lokalmiljøet – det går jo ikke, og da gjenstår kun interessen fra sirkusdirektører og onde vitenskapsmenn. Det kunne være vanskelig å jobbe med Bruno – i stedet for å fremføre linjene sine kunne han bryte ut i lange monologer om verdens urettferdighet, for så å måtte trøstes i timesvis. (Werner Herzog må være historiens mest tålmodige filmregissør). I Strozsek gikk det lettere, for her spiller han seg selv, eller en lett forkledd utgave av seg selv ­– nøyaktig i hvilken grad er alltid vanskelig å vite, siden han både i Strozseks og i virkelighetens verden omtalte seg selv i tredje person: Der Bruno.

Som skillingsviser flest ender Strozsek tragisk. Etter et like desperat som mislykket ran av en dagligvarebutikk stikker den sultne Bruno S. av i en rusten tauebil med det samlede utbyttet – en frossen kalkun. Bilen hopper han ut av og lar sirkle for seg selv på en parkeringsplass. Bruno tar med seg geværet og vrir på brytere til han får startet en stolheis. Den setter han seg i, sammen med kalkunen. I forveien har han puttet sine siste mynter på automater som setter i sving et behavioristisk freakshowband fra helvete. Kaniner starter brannbilsirener og ender slår på tromme. Kyllinger som danser. Fun house, virkelig. Et menasjeri i ordets egentlige betydning.

Herzogs store styrke som regissør er nysgjerrigheten på omgivelsene – han har en egen evne til å se etter og gripe muligheter midt i produksjonen. Filmcrewet protesterte mot å filme det glorete dyretivoliet. De fant det usmakelig og dumt – og det er det jo, isolert sett. Men resultatet – de spastiske dyrene stilt opp mot Sonny Terrys sugende munnspill-stomp er rett og slett et stykke uforglemmelig film.

En skiheis før snøen faller har ingen funksjon, ingen naturlige stoppesteder. Strozsek bare sitter der og dingler, opp og ned – rundt og rundt. «Is this really me?» står det på stolryggen hans – han er ute av sesongen og på vei ut av bildet. Så smeller det. Og nå begynner hønsene å danse for alvor.

https://www.youtube.com/watch?v=1DoEsG7lcRY

Ian Curtis så Strozsek på tv den kvelden han tok livet av seg. Helt sikkert var dette bilder som traff ham godt. Sannsynligvis litt for godt.

Kan man dermed anklage Werner Herzog for mordet på Ian Curtis? Nei, like lite som JD Salinger har skylda for mordet på John Lennon. Og Iggy Pop er like uskyldig. Men i motsetning til disse har Herzog har faktisk blitt konfrontert med spørsmålet. Og svart: – It is a very heavy question. There is no frivolity in answering this. I cannot really argue. It is as it is. I wish this singer was still alive and hadn’t seen Stroszek at that moment. But deep at the bottom of my heart I do believe that Stroszek was not the reason that he killed himself. I do believe that he must have had some very, very serious deeper other reasons and he may have, and I’m very cautious, he may have used the film as a ritual step into what he was doing.

Og andre, dypere årsaker var det jo nok av i Ian Curtis’ tilfelle. Kunst har såvisst påvirkningskraft, kanskje mer enn vi aner – men det er en høyst subjektiv effekt. Munter ballade for én kan være skjebnesymfoni for en annen, ser det ut for. Strozsek er tross alt den mest lettbeinte av alle Herzogs filmer – rent bortsett fra slutten, da. Men trist skal en skillingsvise ende.